Mens tradisjonen for omtale av tindebestigning hadde vært preget av romantikkens hyllest til høyfjellets sublime natur, skrev oberstløytnant F. Younghusband de offisielle rapportene fra de tre første forsøkene i 1920-årene på å nå toppen av verdens høyeste fjell med militær terminologi, for eksempel anmarsj – veien fra kaserne til fronten, seier og nederlag.
Nils Faarlund har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse innen norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere (IFMGA).
Da engelskmennene 'angrep' igjen i 1933, hadde flere stormakter og alpine nasjoner også funnet 'sin' 8000-meter: Tyskland/Nanga Parbat, Frankrike/Annapurna, etc.
Før britene endelig sikret seg sin 'pol' i 1953, hadde tindenes friluftsliv lidd ubotelig skade med patriotisk dyrking av stortopper som nasjonale trofeer.
Les Conquérants de l'Iinutile (jf. tindeveglederen Lionel Terray: Erobringen av Det unyttige) ble redusert til taktisk fremrykking på bratte slagmarker.
Britisk versus norsk stil
I 1950 meldte Norge også sin ambisjon om å nå en av verdens stortopper – Tirich Mir Vest (7769 m). Førstemann nådde toppen den 27. juli – for øvrig bare en drøy måned etter at franskmennene hadde nedkjempet den første 8000-meteren: Annapurna (8091 m).
Heldigvis fulgte ikke nordmenn med på alle beretningene om de mange forgjeves forsøkene på å 'seire' i kampen mot kulde, storm og oksygenmangel.
Det er først nå til dags, at kunsten å ferdes i stupene i Norge er redusert til militære entringsteknikker i via ferrata-stil.
Den norske ekspedisjonen i 1950 bidro imidlertid med en Askeladd-løsning til ferdselen i store høyder: Bruk av skistaver på naken fjellgrunn. De oppdagelsesreisende trofe-jegerne arrangerte seg på safari-vis med hundrevis av bærere, kjøkkenbetjening, messe og tilgang til alle sivilisasjonens goder.
Nordmennene derimot holdt seg til den norske tradisjonen for friluftsliv, og bar derfor også utstyr mellom høydeleirene.
Dermed tok de i bruk skistaver for å lette oppstigen i den tynne luften og avlaste knær og hofter i nedstigningen.
Tseringma i 1971
Da professor Arne Næss, Sigmund Kvaløy (jf. Mardøla 1970) og spalteskriveren la ut på Ferden til Tseringma 1971, var det for å lære om naturvennlige levemåte av sherpa-folket, men det var også en protestaksjon mot trofé-jegernes safarier.
Som i 1950 var vi utrustet med skistaver og bar som våre bærere, 30-kilos ryggsekker.
Våre to høydebærere gjorde vi til taulagskamerater ved å lære Pasang og Lachpa taulagsklatring.
Hjemme igjen etter tindenes friluftsliv i respektfull avstand fra toppene på det hellige fjellet Tserigma (7134 m) inviterte jeg til bruk av skistaver i alle våre kurs på barmark.
På mine besøk i Alpene siden 1959 hadde jeg nemlig lagt merke til at tilårskomne tindevegledere gikk med stokk.
Jeg skjønte at jeg som heltids fjellklatrer fra 1967, burde avlaste utsatte ledd.I 70-årene ble det vanlig med staver på barmark i Alpene, mens det skulle ta mer enn tyve år før «stavgang» ble utbredt i Norge.
På tide at gutta tar til vettet også!
LES OGSÅ
UTE-PORTRETT: – Ja, det er det de sier, er det ikke bra at folk kommer seg ut? Jeg sier at det ikke er bra at de kommer seg ut, det ville vært bra om de kom seg inn i naturen, sier Nils Faarlund (75).
Nils Faarlund skriver om økofilosofen og vennen Sigmund Kvaløy Setreng (1934 - 2014).
