KOMMENTAR: Lille julaften 1993 kom en sånn beskjed som får det til å knytte seg i magen. Når du vet at noe forferdelig har skjedd, og at det ikke kommer til å gå over. Tre kompiser var i de franske alpene. Nå lå den ene av dem bevisstløs på sykehus i Grenoble. Tatt av et skred, ført utfor en skrent, funnet i snøen og hentet med helikopter.
Jeg hadde flybillett ned 2. juledag. Vi var en gjeng på fem, og vi bestemte oss for å dra likevel. I ettertid føles det som ønsketenkning, men der og da trodde vi det kunne gå bra med kompisen vår. Han var i live. Dyktige franske leger jobbet for å redde livet hans.
I de to ukene alpeturene varte, pendlet jeg mellom sykehuset i Grenoble og alpelandsbyen La Grave. Traff de fortvilte foreldrene til en hardt skadd 20 år gammel gutt. Kjørte telemark i den dypeste løssnøen jeg noen gang hadde opplevd.
To måneder før OL-ilden ble tent på Lillehammer markerte overgangen til da skikjøring ble alvor i gjengen vår. Den vinteren skaffet hele gjengen seg Ortovox-skredsøkere og begynte å kjøre på ski med ryggsekk med spade og søkestang.
Jeg begynte å tenke nøyere på noen begreper de snakket om i teoritimene på idrettslinja. Le- og losider, «gå på rygg og vær trygg».
Det vi hadde av kunnskap om skred, hadde vi skaffet oss gjennom prøving og feiling. Kjøre de samme hengene om og om igjen etter hvert snøfall. Teste mindre brattheng først, før vi satte utfor de større der snøen for all del ikke måtte løsne.
Måtte skrive om farene
Da jeg var med på å dra i gang skimagasinet Fri Flyt noen år senere, var det klart at vi måtte skrive om snøskred.
Men hva da, egentlig?
På den tida kunne man få inntrykk av at frikjørere var folk som bare kjørte, mens ekspertene anbefalte å holde seg unna bratte fjellsider.
Vassdalenulykka i 1986 tok livet av 16 soldater som gikk gjennom et dalføre. Ulykka i Oppdal i 1969 tok livet av 7 fjellskiløpere som tok seg ned fra fjellet via den trange Skarbekkdalen.
Hvordan forholde seg til de som nettopp oppsøkte de de bratte og skredfarlige hengene for moro skyld? Kunne man fleipe med å være potensielt skredoffer, slik vi gjorde i en bildetekst?
Fri Flyt skrev artikler om 30 grader og lagdelt vintersnø. Vi ringte skredekspert Krister Kristensen i NGI. Vi fikk støtte av Røde Kors og Justisdepartementet til å lage et illustrert hefte der vi informerte om snøskred og kameratredning.
På den tida var det unge folk som kjørte i løssnøen. Myndigheter og organisasjoner var redde for en bølge av dødsulykker med intetanende ungdommer på snowboard og twintipski.
Da vi ble kjent med Markus Landrø, utdannet tindevegleder og folkehøgskolelærer, kom en ny idé opp. For hovedfagsoppgaven om snøskred ved idrettshøgskolen måtte vel kunne bli en bok?
En sommer og en seig høstinnspurt senere kom Skredfare, den første boka om snøskred for friluftsfolk og skikjørere.
Flere bøker om sikkerhet og førstehjelp
Fri Flyt tok ansvar. Da var det vel et rimelig krav at vi sluttet å trykke bilder av folk som kjørte brattere enn 30 grader, slik vi ble oppfordret til i et leserinnlegg?
Nei. Etter et kjapt rådslag var det klart at vi skulle skildre aktiviteten slik den er og miljøet slik at folk kjenner seg igjen. Fri Flyts linje måtte være å bidra til at folk visste hva de drev med.
Vi fortsatte med flere bøker om skred, om førstehjelp og om sikkerhet i klatring. Vi lagde guidebøker – etterhvert med stadig mer detaljert informasjon og terrengklassifisering.
Og så jobber vi fra dag til dag med dette gjennom vinteren.
Nettsida ble nyhetsmedium for skimiljøet og vi skjønte ganske tidlig det samme som alle nyhetsmedier opplever. Ingenting annet trekker lesere som dekning av dramatiske ulykker og død. Alarmen i Fri Flyt-redaksjonen når det skjer en alvorlig skredulykke.
Palmehelga 2014, snart 10 år siden nå, skjedde tragedien i Øksendalen i Møre og Romsdal. Vår journalist Tore Meirik brukte det som skulle vært påskeferie til å rapportere om letingen etter fire skientusiaster som omkom der.
Det er ikke noe han husker med glede. Men det var meningsfylt.
Vi får mange klikk på denne journalistikken, særlig nå som noen av artiklene kommer på forsiden av VG. Men helt ærlig, det er ikke der motivasjonen ligger.
Det vi jobber for, er at flest mulig skal lære. Få fram hendelsesforløpet, fortelle hvordan forholdene var, prøve å finne ut hvilke vurderinger som er blitt gjort.
Livsviktig å få fram fakta
Det er kommet kritikk mot ulykkesrapporter, noen mener de som omkommer får skylda for ulykken som rammet den. En stein til byrden for pårørende. Det skal vi ta hensyn til.
Men for oss oppleves det livsviktig å få fram fakta. Vi tenker ikke at de som blir tatt i skred er blitt hengt ut, men at folk kjenner seg selv igjen i andre og kan være mer oppmerksomme når de står i samme situasjon.
Vi bringer ingen fasit, men et råmateriale som leserne kan bruke når de gjør sine egne vurderinger. Vi er takknemlige for de som hjelper oss med dette og stiller som kilder til journalistikken vår, enten de uttaler seg om egne opplevelser, som eksperter eller begge deler.
I årene Fri Flyt har eksistert er også denne verdenen veltet rundt mange ganger. Vi har daglig skredvarsling, vi har apper med bratthetskart og vi har villere skikjøring enn noen gang.
Vi tror det er viktig med uavhengig journalistikk om dette også i tida framover.
For snart 30 år siden var nyhetene fra Frankrike i en periode positive. Det ble klart at kompisen vår ville overleve. Han våknet fra koma og ble sendt hjem til Norge. Vi dro på besøk.
Men det viste seg at den første magefølelsen stemte. Dette gikk ikke over. For kompisen vår var skadene så alvorlige at de fleste mulighetene i livet var borte, slik vi egentlig skjønte da han lå i senga på sykehuset i Grenoble.
Så fikk vi andre bruke de mulighetene vi har. Til å fortsette med ski, og til å ta ansvar.