Som om jeg satt i lyngen like ved et fossefall i Lærdal kommune. Det gjør jeg dessverre ikke, og det beklager jeg.
Eivind Eidslott er fast spaltist i Fri Flyt. Han har blant annet gitt ut bøkene Helt på Vidda, Helt Ute og Fjellbarna (Fri Flyt forlag)
Det er så lett å mislike regnet. Lukten av høstens våte dongeribukser og vrengte paraplyer skaper ikke like positive assosiasjoner som lukten av våte bermudashortser og halvtomme solkremtuber.
C'est la vie.
Men snart kommer vannet i en annen form.
Som noe annet enn regndråper.
Og da blir det andre boller (eller kardemommeboller, hvis du er typen til å like slike).
Hvis du benytter november måned til å lese skimagasiner, se skifilmer, snakke om skiutstyr, preppe skisåler, og rydde i skiboden, og studere web-kameraene til ulike skidestinasjoner, og diskutere skikortpriser, og planlegge nye skiturer, bygger man opp et relativt sterkt ønske om at det snart skal snø.
Man begynner å drømme om et fjon.
Kanskje et lite fnugg.
Deretter en stor krystall.
Mange, store flak.
Før vi etter hvert kan håpe på fokk, føyke og spektakulære byger som bretter ut en hvit dyne over halve kongeriket.
Slik at vi alle kan gå ut i løssnø.
Under en blå desemberhimmel.
Og rope ut det veletablerte bokmålsordet «powder!»
Like etterpå kommer gjerne et mildvær, og snøen blir til sludd, og sluddet blir til regn, og det drypper fra taket, flere millioner dråper, og snøen blir kram, og du velger samtidig å se en melankolsk og krevende film, og det blåser opp, det uler, og du angrer på at du begynte å se en melankolsk og krevende film, du skulle heller valgt en actionkomedie, det hadde vært noe, actionkomedier krever ikke noe av deg, men nå sitter du her, i en dempet belysning, og den melankolske og krevende filmen nærmer seg et ekstra melankolsk og ekstra krevende klimaks, dialogen går saktere og saktere, det som sies i filmen er ikke lenger så viktig, det er det som ikke sies som er essensielt, og du skjønner plutselig at snøen er en underlig gjest, snøen er besøket som plutselig banker på, takker ja til et glass vann med kullsyre, og så, etter en abrupt samtale om vær og vind, reiser seg fra sofaen og går, helt plutselig, uten forklaring, uten å si farvel, kun to dråper kullsyrevann på kjøkkenbordet.
C'est la vie.
Så kommer gjerne kuldegradene. Den våte snøen fryser. Istappene formes. Skaren sier «hallo, hallo» med en irriterende og raspende stemme. Det er her denne historien egentlig begynner. Eller slutter.
Tidligvinterens dramaturgi er uansett vanskelig å forstå seg på.
Men ja, ute på en randotur, på ekte skareføre, relativt tidlig på vinteren, noen uker før jul, sammen med min unge sønn, i mange kuldegrader, så kom dette spørsmålet som alle menn frykter, denne berømte henvendelsen, denne universelle problemstillingen:
«Hvorfor har du en dråpe under nesen din når vi er på fjellet, pappa?»
Jeg fikk akutt lyst til å svare «c'est la vie». Slik er livet. Hele tilværelsen er som en stor dråpe under nesen, kjære sønn.
En eneste gigantisk metafor – med linjer tilbake til The Big Bang, og til prekambrium, i den tidlige fasen, for tre milliarder år siden, da landmassene var små, og uforutsigbare, og det var vann nesten overalt, og alt var i bevegelse.
Men så rotet jeg meg inn i et annet svar, et svakere et, og det beklager jeg nå, i ettertid.
Jeg sa: «Dråpen under nesen er beviset på at en mann har vært ute en vinternatt før.
Ja, at han har erfaring. At han er bereist. At han har vært i Finnmark, i Chamonix, i British Columbia, i Cortina d´ Ampezzo, i Lofoten, i Molladalen, i La Grave, i Breheimen, i Sogn og Fjordane – den gangen det faktisk het Sogn og Fjordane.»
«Nei», sa den vesle mannen ved siden av meg.
«Nei?» spurte jeg.
«Jeg tror det handler om noe helt annet» sa han.
«Jeg tror det handler om at du har blitt eldre.»
