KOMMENTAR: Kanskje du aldri trodde du skulle komme deg opp på et fjell igjen, at du aldri skulle få den følelsen. Være på toppen, kjenne på gleden, se på utsikten.
Alle vi som har vært på et fjell kjenner til fellesskapet som oppstår og den forløsende følelsen. Baklomma er full av høydemeter og forventningene om en rå nedkjøring dirrer.
Denne vinteren, eller faktisk denne høsten, kan du kanskje redde et liv. Jeg tenker ikke på skredkurs, førstehjelp, skredsekk og andre kloke forhåndsregler i fjellet. Jeg tenker ikke på nye vinterdekk, respekt for fartsgrensene og iskald risikovurdering før du skal droppe en høy klippe.
Jeg tenker på vennskap som har snødd igjen, som er dekket av is og stein. Men som kanskje kan tines opp igjen. Jeg tenker på han fyren som sitter helt bakerst på forelesning, som kommer sist og går først, han som ingen har hørt noe fra. Han smiler kanskje med tennene, men det er noe sjukt og svart i blikket. Jeg tenker på dem du bare ser i øyekroken, som forsvinner bort i tåke og skumring.
Skremmende selvmordstatistikk
Vi er nødt til å snakke om liv som må reddes før den nådeløse og svarte stormen kommer, men hvor du og snøfellesskapet og det hvite lyset over tregrensen kanskje kan spille en rolle.
Jeg skriver kanskje. Det kan gå til helvete, men det kan også gå til himmels. Vi er nødt til å prøve.
I 2020 tok 643 mennesker sitt liv i Norge. I 2021 var tallet 660. Av disse var 436 menn. 173 kvinner. Tenk det.
Over tjue fulle ungdomsskoleklasser forsvant. Se for deg deg et skistativ, eller skihjelmer som henger på rekke og rad. Ingen flere high fives, ingen flere lunka kaffekopper på Circle K.
Ingenting. Punktum.
Det er umulig å si hvor mange av disse menneskene som var skikjørere, men noen må det være. Unge mennesker er sterkt representert. Den hyppigste dødsårsaken for unge menn er selvmord. Ikke trafikkulykker, ikke partydop, ikke arbeidsulykker, ikke ekstremsport.
I 2022 var det totalt 610 selvmord. 436 av dem var menn, 174 var kvinner.
Mens jentene ofte er organisatoriske genier som ved hjelp av tusen eposter og intrikate gruppechatter arrangerer alt fra ostekveld, knebøykveld, yogahelg, surfesøndag og Verbier-vacation, er ofte menn stusselige og stille. Vi tror vi kan uttrykke følelsene våre gjennom et engelsk fotballag, vi satser for hardt på non-verbal kommunikasjon og håper kanskje noe skal skje. Høst blir til vinter, vinter blir til vår. Det skjer ingenting og så blir det for kleint å spørre, ringe og melde. Støvet legger seg like fort som nysnø, som på vennskap.
Mens du tenker på 610 liv. Her er en historie fra virkeligheten.
«Olav var som oss andre - han ville bare ha det bra»
Den handler om en fin, ung mann som het Olav, som alle kompisene kalte ham. Jeg var ikke i hans nærmest krets, men jeg ble kjent med ham gjennom nære venner. Vi drakk øl sammen, vi spiste pizza. Vi møttes på gata, pratet og lo. Og vi dro til fjells. Olav var som oss andre - han ville bare ha det bra, og ha gode folk rundt seg.
Men Olav ble psykisk syk tidlig i tjueårene og livet skulle aldri bli det samme. Selv om han hadde gode perioder, ble han gradvis verre. Sykdommen kostet ham enormt mye krefter, og han sto i det så godt han kunne. På mange måter sto Olav og svaiet i livets storm. En skrustikke av jern, mørke og is fikk ham i knestående.
Men selv når det herjet som verst, sto Olav aldri alene.
Rundt ham sto en varm borg, et kringvern av menn med ulltrøyer, forståelsesfulle blikk og hjartet på rette staden. De så at Olav trengte dem, og de støttet ham.
Jeg tror aldri jeg har sett noe finere i mitt liv*.
Hvis alle som leser denne artikkelen skanner sin egen vennekrets, av fordums skikompiser, perifere venner og bekjentskaper, vil det kanskje dukke opp noen ansikt som har snødd bort. En ubehagelig følelse av at noe kanskje ikke stemmer, en fornemmelse om at noe ikke er som det skal. Det er nemlig lov å spørre, det er fint å bry seg. Hvem har ikke fått denne unike, varme følelsen når noen sier: «Jeg har tenkt på deg!»
Psykiatrisk sykdom er komplekse saker. Hvem kan til det fulle forstå våre tanker og vår adferd? Ingen skal tro at en telefon kan erstatte profesjonell behandling. Denne teksten er ikke ment som forenkling, men en velrettet snøball mot alle dem som ikke tror de kan gjøre noe. Nære relasjoner er det mest verdifulle vi har.
Det er viktig å huske på at de som tar sitt eget liv egentlig ikke har lyst, men de føler ikke at de har et valg. De har prøvd alt, de makter ikke mer og nå står de der. På en bro, på et stup, i en mørk kjeller eller et rom hvor dagslyset aldri bryter gjennom. Ingenting er ensomt som et selvmord. Tenk hvis din omtenksomhet og varme kunne utsatt mørket en dag, en uke eller et år - kanskje lyset og livets nysnø hadde kommet tilbake. Dekket over de svarte flekkene og gitt nytt håp.
Men håp er skjøre saker. Det er en vag ide, som forsvinner hvis ingen gjør noe.
Vis at du bryr deg
Denne høsten og vinteren er det aller viktigste vi kan gjøre å ta en kald telefon, med varme hensikter. Dra med deg en kompis på kafé etter en treningsøkt, se en skifilm sammen. Løp en tur på stien. Legg noen planer for vinteren. Stå ved dine ord.
For et sted der ute sitter det en fyr. Han er kanskje i tjueårene, han er kanskje i tredveårene. Han sjekker telefonen, men det er ingen som ringer. Han sjekker sms og snap, men det er ingenting som skjer. En slags manifestasjon av at ingenting skjer og at ingen kommer til å savne ham - hvis han åpner glidelåsen i livets telt og går naken inn i den svarte snøstormen, så vil ingen savne ham. Det vil ikke bety noe.
Tenk hva som skjer hvis historien tar en ny vending. En gammel kompis ringer på, dere lager den pizzaen, tar den ølen, avtaler den toppturen.
Det står visstnok et sted i Talmud; at Den som redder et liv, også redder verden.
Det tror jeg på.
Tenk hvis det er du som ser det mennesket og rekker ut en hånd.
Tenk hva det kan bety.
Det er snart vinter.
Så mye snø, så mange fjell.
Det er alltid plass til et skispor til.
Alt kan skje.
-----------------------------------------------
*Årene gikk og verden og livet raset avgårde. Olav sto ikke bare stille, han sank dypere. Det er ikke godt å si nøyaktig hvor, men et eller annet sted på veien maktet ikke Olav mer. Det ble for tungt, for hardt og vondt.
En søndagsmorgen i august i år tok Olav livet sitt, 47 år gammel.
Selv om Olavs skispor snør igjen, etterlater han en varde og et solid avtrykk.
Jeg satt bakerst i begravelsen, i en fullsatt Skåre kirke i Haugesund. På tredje rad satt en varm, sterk og høy borg. De brede skuldrene var ikke kledd i ull og goretex, men i mørke dresser. I bunnløs sorg over tapet av Olav, visste de også at han fikk fred. Fra galleriet i kirken ble plutselig alt så klart. Alle mennesker skulle hatt en sånn borg rundt seg, slik som Olav.
Vi vet jo alle at vi kan falle.
Alle kommer til å falle.
Men det er så mye lettere å reise seg når du har sterke venner som står rundt.
Til minne om Olav.
Av hensyn til pårørende har Fri Flyt valgt å anonymisere personen som er omtalt i denne teksten.
Hjelpetelefonen til Mental Helse
Trenger du noen å snakke med. Ring hjelpetelefonen til Mental Helse på 116 123. Tjenesten er gratis og døgnåpen.
