«Den kalde snøkrigen tåler ikke regn»

Det var et av disse få øyeblikkene i lang og god barndom, i en liten by på Sørvestlandet, hvor snøen lavet ned og minsugraden reiv i nesen. Og det stoppet ikke å snø. 

Snøen la seg over plenen, buskene i hagen, oppkjørselen, fotballbanen, skoleveien, gangstien og trærne. Til og med i den tette skogen av sitkagran begynte det å bli hvitt. Det var faktisk antydninger til brøytekanter. Og folk dro frem akebrett, ski og kjelker.

Sportsbutikkene ble klinisk renset for alt som het vinterutstyr og fedre sto i oppkjørslene med luene så høyt på hodet, som bare fedre kan. Og jeg husker at jeg drømte: Kan det ikke bare fortsette å snø.

Men det gjorde selvsagt ikke det.

Naboen hadde selvsagt rett. Han hadde lyttet til værmeldingen og handlet slik som menn gjorde før internettets tidsalder: han spredde nyhetene som de var hans egne og drepte illusjoner og drømmer med snømåking og strøsand. Jeg sliter fortsatt med å tilgi ham.

Dette dyptpløyende traumet har frosset seg fast i meg, som et strå i blåis.

Jeg kan fortsatt ikke fordra når folk kommer drassende med sine sadistiske yr-spådommer om mildvær, men mest av alt: Jeg hater så intenst mildvær til fjells om vinteren. 

Les også

No må skimiljøet heve røystene

Det er ti månader til neste stortingsval. Me må snakke meir om at det er eit val mellom vinter eller ikkje vinter, skriv Jørgen Næss Karlsen, fagrådgjevar i Naturvernforbundet.

Det kan være at hat er feil ord. Finnes det ord som ligger midt mellom “hat” og “trist”?  Vi snakker altså om et aggressivt vemod.

I skrivende stund drypper det fra takrennene og snøen er mettet av vanlig. Klissvåt fjellbjørk ser ut som svarte kråketegn mot snøen, som ikke lenger er hvit og blå slik som den skal være, men heller grå og skitten. 

Mildvær er stillongs og ballesvette. Ulltrøye som lukter sau. Dugg på innsiden av brillene og tåke. Mildvær er kort lunte og sugeføre. 

Med kulden er det selvsagt annerledes. Kulde bygger karakter. Lyden av skritt i kald snø er best. Tankene blir klarere, skisporene mer geometriske og luesveisen sitter bedre. 

For noen minutter siden fikk jeg en melding av Morten. Han evakuerte hytta øverst i Setesdal og sende bilde av en klissvåt veibane. Man kan få setesdalsrykkja av mindre. 

Hvem kan man stole på når man ikke lenger kan stole på vinteren? 

Faen, altså.

Det motsatte er selvsagt det beste. For en pervers glede er det ikke å se at snø og vind og lave temperaturer holder fjellet i et kjærlig jerngrep og pumper på med alt det som finnes av skikkelig vintervær.  Det er så fint å kjenne seg liten, at naturen viser hvem som er sjefen og at fjellet setter foten ned. Jeg drømmer fortsatt om å snø inne. 

Du vet jo så inderlig godt at den som ligger på været, som sjøfolk sier, den får noe godt. 

Hvor mange gode skidager har ikke dukket opp i kjølvannet av skikkelig ruskevær, eller kanskje til og med mens det stormer og du finner en skog som ligger i le.

Det finnes knapt noe deiligere enn å mate på med tur etter tur i en skog, mens sporene fra forrige tur sakte men sikkert snør igjen. 

Min ungdomstid er kronisk besudlet av slike, gjerne i Røldal. Gjennom vind, null sikt og tett snøvær var vi der når det skjedde: Når lyset kom og snøen lå der i all sin usporede skjønnhet. 

Det nytter ikke å sitte i byen og vente på et “go”-signal fra Meteorologisk Institutt. Da er det allerede for sent. Da har allerede hvermansen og bortskjemte unger med sesongkort kjørt opp snøen din. 

Nå, i voksen alder, er det annerledes.

Det er et generelt krav i samfunnet at man må skjerpe seg.

Det er jeg tilhenger av, men når det handler om å ta seg sammen når det gjelder mildvær i desember og januar, er det ikke så enkelt. 

Noe av det fæle og fine med å være voksen er jo all denne kunnskapen og erfaringen man tar med seg i alle slags tanker og analyser.. 

Det viser seg stadig oftere at det føkkings umulig å leve i nuet. 

Mindfullness folk som skriver bøker og selger denslags på flaske er selvsagt verst. 

Jeg gjennomskuer dem før de har stavet “snfnugg”. 

Det verste er kanskje ikke mildværet i seg selv og den umiddelbare sorgen over at tørr snø som hadde vært ypperlig til skikjøring blir ødelagt for alltid.

Det verste er jo at det nytter ikke lenger å lukke øynene og tro at dette er et blaff, en tilfeldighet eller et lite feilskjær i naturens perfeksjon. 

I en tyfon av klimaangst klamrer jeg meg til håpet om at i klimaendringenes ulykkehjul faller stjerne og planeter på en slik rekke, at det fortsatt kommer mye snø.

På veien dit, har jeg skrevet en lapp med svart sprit: Aldri bli den voksne som trasher barna snølidenskap med skremsel om mildvær.

La dem leve i snø-nuet, men mest av alt: Gi dem iskalde desember- og januarminner. 

LES OGSÅ

Uvanlig krevende forhold på breene i Troms

Både politiet og Lyngen-entusiasten Torben Rognmo advarer mot uvanlig mange sprekker i breene i Troms. – Mange er nok ikke klar over at de går på oppsprukne breområder, sier Rognmo.

Toppturski

Toppturski med mellom 85 og 100 millimeter midtbredde er nok til å flyte bra i pudder og myk snø, samtidig som vekten er lav. Her er 12 nye tester og guide til valg av riktig toppturski.

«Et slags alpinmirakel»

KOMMENTAR: Den amerikanske superstjernen Lindsey Vonns spinnville comeback i idretten mangler sidestykke, mener Fri Flyts skribent Alexander Urrang Hauge.