En gang i tiden var surfere og skatere bøllene i klassen, som reiste seg i protest mot urettferdighet og autoriteter. I dag er de blitt en del av sportsvaskernes skitne politikk. Hva faen!?
Med bunnløs pengesekk og verdens største bølgebasseng som lokkemiddel, har surfingens verdenscuporganisasjon World Surf League (WSL), signert en treårig samarbeidsavtale med De Forente Arabiske Emirater (FAE), kjent for notoriske brudd på menneskerettighetene.
Hvorfor skal konkurransesurfing foregå i en omstridt ørkenstat, langt fra surfebølger og surfekultur? Stikkordene er kynisme, geopolitisk innflytelse og penger. Masse penger.
Kynismen i sportsvasking har blitt så åpenbar at ingen ble overrasket da leder for det største vaskeriet av dem alle, Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman, i et oppsiktsvekkende intervju med amerikanske FOX i 2023, bekreftet at han ikke brydde seg om hva verden mente. «Hvis sportsvasking fortsetter å øke vårt BNP med 1 prosent, så kommer vi til å fortsette med sportsvasking. Jeg bryr meg overhodet ikke. Vi sikter mot ytterligere 1,5 prosent. Kall det hva du vil. Det er de 1,5 prosentene som betyr noe».
De søkkrike midtøstenlandenes gjennomkyniske bruk av internasjonal toppidrett til å renvaske sitt renommé, fremstår som overgrep mot idretten. Som actionsportsentusiast blir jeg både provosert og forbanna over at utviklingen har kommet til «mine» sporter.
Med sitt opphav fra de polynesiske øyene i det tolvte århundre, har bølgesurfing vokst til å bli en verdensomspennende konkurransesport. Surfing er ekte, rent, uforutsigbart og rått. Ingen actionsport representerer en sterkere tilknytning til naturens iboende kraft enn surfing, der utøverne er prisgitt havets rytme. Sportsvaskerens surfebasseng, med motordrevet bølge, fundamentert på betonggrunn, står i grell kontrast til elementene som definerer surfesporten.
Å konkurrere i surfebasseng er kanskje den minst underholdende formen for konkurransesurfing. Bølgene er tilnærmet identiske og borte er elementene i havbaserte konkurranser, som avgjørende bølgevalg, padledueller om prioritet, og naturens uforutsigbarhet som jokeren som kan avgjøre enhver konkurranse. Så hvorfor konkurrere på en kunstig surfebølge WSL?
It`s the economy, stupid. WSL trenger penger, og FAE har surfebasseng og masse penger. Enkelt og greit.
Men fullt så greit er det allikevel ikke, for en organisasjon som de siste årene har tatt gode verdivalg. I 2019 innførte WSL like pengepremier i herre- og kvinneklassen, og i inkluderingens navn har to ganger verdensmester, og verdenscupens eneste, åpne homofile utøver, Tyler Wright, konkurrert med PRIDE-flagget på verdenscupdrakten.
Når WSL velger å legge et verdenscupstevne til et land hvor det er forbudt å være homofil, og strafferammen for homofili spenner fra fengsel til dødsstraff, markerer det et brudd med inkluderingspolitikken WSL har frontet de senere år.
TYLERS WRIGHTS? Australske Tyler Wright surfer vanligvis med pride-plagg på venstre skulder. Spørsmålet er om hun får lov til det når verdenscupen i surf kommer til Abu Dhabi. Foto-Aaron Hughes/World Surf League
ALVORLIG: Bildene Lilli Baker la ut på Instagram er lite forenlig med legningen til Tyler Wright.For Tyler Wright blir konkurransen i Abu Dhabi en «enten eller-konkurranse». Enten deltar hun ikke, og går glipp av avgjørende sammenlagtpoeng i verdenscupen, eller så deltar hun og utsetter seg for risikoen det medfører å være åpent homofil i FAE.
Sannsynligheten for at FAE sanksjonerer mot Wright er dog minimal. Til det er risikoen for negativ medieomtale for stor.
Men vil de tillate at WSL bruker verdenscupdrakter med PRIDE-flagget på, og hvor tøffe vil WSL være i en eventuell forhandlingssituasjon om bruk av PRIDE-logo?
Utfordringene knyttet til LHBTQIA+-personer i FAE har WSL vært klar over lenge før de startet samarbeidsprosessen med actionsportvaskerne. Verdispørsmålene de nå står overfor, er alene grunn nok til at WSL aldri skulle involvert seg med FAE.
«WSL har valgt å støtte en regjering som kriminaliserer LHBTQIA+-personer og diskriminerer kvinner, og ved å gjøre det velger de å sette sine idrettsutøvere, støtteteam og tilskuere i fare».
Det skrev Change.org tidligere i høst. Oppropet ble fulgt opp av Lilly Wright, Tylers Wrights kone, og Tylers bror Mikey Wright, som begge gav WSL det glatte lag på Instagram. Så ble det stille. Ingen av de store surfeprofilene, hverken på herre- eller kvinnesiden, har uttalt seg offentlig om saken. Det, kombinert med fraværet av kritiske saker i bransjens egne mediekanaler, må oppleves som skuffende for familien Wright.
«Hvorfor i helvete er WSL i FAE, og hvorfor er det ingen som snakker om det?», skrev nettstedet SurfBugle i oktober, og utfordret andre surfemedier til å skrive om saken.
«Jeg surfer bassenget nå, så vi lar temaet ligge, ha ha!».
Det skal ha vært svaret de fikk fra en ikke navngitt redaktør. Og nettopp tette bånd og gjensidig avhengighet mellom utøvere, arrangører, sponsorer og medier, virker å være den mest plausible forklaringen på fraværet av kritiske røster.
Fra WSL har det siden nyheten om Abu Dhabi ble sluppet 15. august, vært stille. I skrivende stund har ikke organisasjonen offentliggjort de økonomiske vilkårene i avtalen med FAE.
Under sommerlekene i Paris 2024 foregikk surfekonkurransen på Tahiti fordi atlanterhavsbølgene utenfor Frankrike ikke holdt mål i sommerhalvåret. Da var det det kjekt å trekke den gamle kolonien Fransk Polynesia opp fra hatten, 144 år etter den franske annekteringen av øyriket.
Men hvor skal det surfes i kommende olympiske leker, som vil foregå i land uten surfebølger?
Løsningen heter surfebasseng. Et av gjennombruddene innen kunstige bølger kom i 2015. Da åpnet elleve ganger verdensmester Kelly Slater sin Surf Ranch i Lemoore, California.
Allerede året etter kjøpte WSL Holding, morselskapet til WSL, aksjemajoriteten i The Kelly Slater Wave Company, som hadde utviklet teknologien. Begge selskaper har, sammen med Adu Dhabi-selskapet Modon, vært involvert i byggingen av det som har blitt verdens største bølgebasseng i Abu Dhabi.
Med bølgebassenger som kan bygges til surfing, og skateparker som oppføres etter behov, har actionsportene blitt adoptert av autoritære regimer uten actionsportkultur, og som representerer motsatsen til verdiene sportene en gang var fundamentert på: opprør mot det etablerte og autoritære.
Under OL i Paris så vi for første gang skatere i pustende og tekniske landslagsdrakter. Actionsportene har blitt streite. Skjebnen i motkulturens ironi er til å ta og føle på.
Gjennom flere år har landene i Midtøsten fått tildelt store idrettsarrangementer. VM i svømming, friidrett og sykkel har vært avholdt i Doha. Et omstridt fotball-VM fant sted i Qatar i 2022, og alt peker mot at Saudi-Arabia får fotball-VM i 2034. Nylig ble det bekreftet at sykkel-VM vil finne sted i Abu Dhabi i 2028. Toppen av stormannsgalskap blir de asiatiske vinterlekene i 2029, som har blitt tildelt Saudi-Arabia.
De skal finne sted innendørs i den futuristiske, kunstige vintersportsbyen Trojena, som er under oppføring. Prislapp? Elleville 5000 milliarder kroner. Budskapet i FNs 12 bærekraftsmål har åpenbart ikke nådd Midtøsten.
Ellers så bryr de seg ikke. Jeg tror mest på det siste.
Med grenseløse økonomiske ressurser, fravær av opposisjon på hjemmebane og vestlige idrettsledere med moral til salgs, ligger alt til rette for at de olympiske sommerleker i fremtiden vil havne hos sportsvaskerne i Midtøsten. Bli ikke overrasket om de en gang søker om vinter-OL også. Innendørs-OL på snø. Smak litt på den.
De autoritære landenes inngang til toppidrett skiller seg på noen områder fra hverandre. Kina og Russland har brukt sportslig suksess til å bygge nasjonenes identitet. En taktikk som har fungert, hvis mål var å skinne gjennom medaljefangst. Bak USA er Russland nummer to og Kina tre på statistikken over antall medaljer gjennom de sommerolympiske lekenes historie.
For Saudi-Arabia og Forente Arabiske Emerater er investeringene i toppidretten en del av landenes myke maktstrategi, som skal styrke deres globale omdømme.
Sportsvaskerne er ikke opptatt av å bygge skate eller surfekultur, ei heller tilrettelegge for egne utøveres fremtidige pallplasseringer. De er først og fremst motivert av geopolitisk innflytelse. Noe de er på god vei til å få. En fersk rapport fra organisasjonen Play The Game viser at Saudi-Arabia har 900 sponsoravtaler gjennom idrett, og besitter 1400 posisjoner i internasjonal toppidrett.
Deres statlige investeringsfond, Public Investment Fund (PIV), har blitt en av de mektigste investorene i toppidretten. Når sportsvasking som metode fungerer så bra som den gjør i fotball, tennis, MMA, boksing, og Formel-1, tyder alt på at vi bare har sett starten på Midtøstens inntog i actionsport.
I 2023 kapitulerte golfsportens tradisjonsrike PGA-tour for LIV-turneringen, eid av nevnte PIV. Med svimlende 230 millioner kroner til sammenlagtvinneren John Rahm fra Spania, var PGA sjanseløse mot den økonomiske overmakten.
21. september ble pressefrihet satt til side, og den saudiarabiske nasjonalsangen ble spilt på Wembley i London før tungvektskampen i boksing mellom Anthony Joshua og Daniel Dubois. Leder for sportsseksjonen i The Telegraph, Oliver Brown, fikk akkrediteringen trukket tilbake fordi han i forkant hadde skrevet kritisk om arrangementet. Sånt var mulig når premissene for arrangementet ble satt av samme mann som tok regningen for hele kalaset, Turki Alalshikh, som er en del av det kongelige hoffet i Saudi-Arabia.
Fotballikonet Lionel Messi kunne valgt å være ambassadør for Amnesty International. I rollen som turistambassadør for Saudi-Arabia, og med 500 millioner følgere på Instagram, hyller han i stedet regimet som stod bak drapet på journalist Jamal Khashoggi i 2018 og som i 2022 henrettet 196 mennesker, det høyeste antallet på 30 år.
Jeg blir forbanna av at idrettsstjerner som er økonomisk uavhengige, takker ja til penger de ikke trenger, fra noen av de mest brutale og undertrykkende regimene i verden. Selvsagt burde Messi takket nei til Saudi-Arabia, og tatt avstand fra regimet, på samme måte som verdens beste surfere burde stå opp mot WSL, droppe konkurransen i Abu Dhabi, og støtte kollega Tyler Wright. I stedet er det stille som i graven. Det er nitrist å bevitne.
Så hvorfor velger ikoner som Lionel Messi, Erling Braut Haaland, Kelly Slater, og Rafael Nadal å stå på lønningslisten til regimer som representerer de mørkeste kreftene siden Darth Vader ledet Imperiet? Fordi det handler om penger. Er lønnen høy nok, peker nålen i det moralske kompasset automatisk mot den uetiske sydpol. Mer avansert tror jeg ikke forklaringen er.
Uavhengig av lønnstrinn, forventer jeg langt bedre verdivalg fra overbetalte og privilegerte idrettsstjerner, som gjennom sine unike posisjoner som påvirkere, er forbilder for millioner av barn og ungdom over hele verden. Men mine forventninger fordrer selvsagt at det er noen hjemme i den moralske toppetasjen. Det ser det ikke alltid ut til å være.
Helt mørkt er det ikke på toppidrettshimmelen. En som bryr seg om retningen egen sport går i, er verdens beste snowboarder, Travis Rice. Sammen med sukkerdrikkeprodusenten Red Bull, står han bak to vellykkede sesonger med Natural Selection Tour (NST). En frikjøringskonkurranse fundamentert på demokratisk utøverstyring, med sportens progresjon som drivende element.
«NST sitt mål er å bringe utøverne tilbake til naturen og elementene som definerer progresjon, kombinert med en plattform som heier på kreativitet og innovasjon».
Det skrev organisasjonen på Instagram, da de i oktober slapp nyheten om at de utvider konkurranseserien til å også omfatte ski, sykkel og surfing. Med det går NST i strupen på ski og snowboardkonkurransen Freeride World Tour (FWT) og FIS/IOC, som nylig annonserte samarbeid for innlemmelse av frikjøring som ny gren i de olympiske leker fra 2030.
Med støtte fra Red Bull, samt Wassermangruppen, en stor aktør innen sportsmarketing, har Travis Rice et godt utgangspunkt for å lykkes med å ta kontroll på deler av actionsportmarkedet. Legger du Red Bull TV, selskapets egen mediekanal, til regnstykket, samt den enorme, globale appellen logoen har hos yngre medieforbrukere, kan vi stå ovenfor revolusjonerende endringer innen alt fra utøverkontrakter, til TV-rettigheter og medieplattformer.
Finnes det motgift mot sportsvasking i actionsport? Tja, er i skivende stund det beste svaret på det. For akkurat nå kan det se ut som motgiften kommer i form av en blågrå brusboks fra Østerrike, i tospann med den 42 år gamle tobarnspappa Travis Rice fra Jackson Hole i Wyoming. Men hvor lang tid tar det før Red Bulls flørting med sportsvaskerne utvikler seg til fast forhold? Jeg klamrer meg til håpet om at store egoer ikke fungerer sammen over tid, og at det forblir med flørtingen.
Motgift eller ikke motgift, så det er mye å kritisere sukkerdrikkenes inntog i actionsport for, også.
Verdensmesterne i markedsføring, godt etterfullt av Monster og Rockstar, har de klart kunststykket å etablere energidrikk som betegnelse på boksenes innhold. Faktum er at det er usunn brus, sidestilt med Cola, Fanta og Sprite. Med sukker iblandet koffein på boks, og de beste og største brett- og skiprofilene på lønningslistene, har sukkerdrikkeprodusentene kjøpt seg stort inn i actionsportmarkedet.
En form for sportsvasking det også, der bruk av atletiske actionsportutøvere med brusboks i hånda, får drikken til å skinne av kulhet, og fremstå som langt sunnere enn den faktisk er. Red Bull og co kunne produsert en langt sunnere vare, men velger å lage koffeinholdig sukkerlake ingen mennesker trenger å drikke. Det er også ganske trist.
Men i valget mellom pest eller kolera, en actionsport finansiert av sukkerdrikke eller actionsport finansiert av menneskefiendtlige sportsvaskerier, holder jeg meg for nesa, og velger brusboksen. Så får jeg heller skamme meg litt over det. Men bare litt. Sammenliknet med skammen verdenscupsurferne, samt Haaland, Messi og de andre vaskeriansatte bør kjenne på for sine verdivalg, lever jeg godt med mitt. Hvor godt de lever med sine, når vi en gang i fremtiden, med fasiten i hånd, skriver historien om sportsvasking, forblir enn så lenge et åpent spørsmål.
Jeg tror historien vil dømme sportsvaskerne og deres kjøpte venner hardt. For alle ofre av vaskeregimenes overgrep, vil det i så tilfelle være et minimum av rettferdighet og oppreisning.
Jeg både tror og håper vi kommer dit en gang.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Fri Flyt,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Landevei og Jeger sine nettsider og e-magasin.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Friflyt.no har daglig dekning av det som skjer i skianlegg og toppturområder, og vi dekker debatter og dilemmaer om alt fra snøskred til klimaendringer. Om sommeren skriver vi om aktiviteter skifolk er opptatt av når det ikke er snø på bakken, som vannsport og sykkel.
På friflyt.no finner du også Fri Flyt sine skitester og mer enn 750 guider til toppturer.
Har du spørsmål?
Fri Flyt gir deg reportasjer, nyheter og forbrukerstoff om ski og andre bratte aktiviteter, hovedsaklig med norsk natur som arena.
Magasinet Fri Flyt kommer 8 ganger i året, med sykkel, friluftsliv og klatring på sommerstid, og ski og topptur om vinteren.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Fri Flyts reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
Fri Flyt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra Fri Flyt for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Org.nr: 979754582
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 45 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 tirsdag og torsdag)
Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)
Salgssjef Fri Flyt AS: Robert Robertsen
