– Å snakke om allemannsplikten blir for lettvint

For å forstå disse endringene kan vi se til «Knut», en snart 90 år gammel mann fra Lofoten. Da Knut vokste opp, var båt det primære transportmiddelet.

Etter krigen i 1945 startet utbyggingen av veier, broer og tunneler for alvor, noe som drastisk forandret landskapet.

Kjerreveier ble asfaltert, og bygdene ble knyttet sammen med bruer og tunneler. I dag er Lofoten koblet til fastlandet gjennom Lofast-forbindelsen. 

Denne infrastrukturen har gjort store områder tilgjengelige for bruk av allemannsretten. Der Knut en gang kun hadde et lokalt nedslagsfelt, kan folk i dag fly fra en europeisk storby til Lofoten og være på fjelltur innen få timer.

Det som en gang var en lokalt forankret praksis, har blitt globalt tilgjengelig.

LOFOTEN: Svolvær er egentlig bestående av mange øyer. Infrastruktur har koblet dem sammen. Foto: Mats J. Hoel

LOFOTEN: Gammel infrastruktur. Foto: Mats Hoel

Strukturene som setter press på allemannsretten

I dag starter de fleste av mine turer med motorferdsel langs asfaltveier før jeg tar fatt på stien.

Infrastruktur har gjort det mulig for oss å dra til steder som Knut bare kunne drømme om.

Veier og broer er derimot bare én av flere forklaringer på hvorfor vi opplever vekst i bruken av allemannsretten.

Teknologisk utvikling har gjort det mulig å bruke landskapet på måter som tidligere var utenkelige, fra kamkiler, droner og mobiltelefoner til terrengsykler.

Denne teknologiske utviklingen har også skapt nye utfordringer. Der Knut forteller om snarefangst med fiskegarn og treski, finner jeg paraglidingkurs på nettet. 

Teknologien åpner for nye aktiviteter og måter å bruke landskapet på, og dette skaper variasjon i hvordan allemannsretten praktiseres og oppfattes.

Nye aktiviteter kan også skape grobunn for uenighet, og nylig har vi sett hvordan elektriske stisykler har utløst debatt om hva som er passende sykkelbruk i utmarka.

Andre strukturer som setter press på allemannsretten, er politiske og økonomiske.

Jeg, som mange andre, reiser på tur i Norge for å være utendørs, og både turisme og friluftsliv har vekst som målsetting.

Statlige midler blir brukt på markedsføring gjennom Visit Norway og andre for å fremme ulike steder som turistmål.

Myndighetene etablerer nasjonale turistveier og stier, som styrker disse områdene som turistattraksjoner.

Et stadig innsig av nye besøkende har som mål å skape inntekter og arbeidsplasser lokalt. Samtidig ser vi en vekst i tilrettelegging av naturlandskapet. Stier, hytter, turbøker og 10-på-topp-turer bidrar til å gjøre naturen mer tilgjengelig for flere.

Flere folk, kombinert med stadig nye måter å bruke naturen på, fører til at mennesker med ulike oppfatninger møtes utendørs.

I praksis er det umulig å skille mellom turister og friluftsbrukere i naturlandskapet.

De er først og fremst mennesker med ulike bakgrunner, normer, meninger og erfaringer, som bruker de samme områdene der bønder og andre naturbrukere er tilstede.

Det skaper et mangfold av måter folk forstår og bruker naturen på.

Når mennesker med forskjellige oppfatninger og bakgrunner møtes i de samme områdene, øker kompleksiteten i landskapet, og potensialet for konflikter om riktig bruk vokser. 

Les også

Turguide: –Selvfølgelig skal de få ta det bildet

– Min jobb er å fortelle turistene litt mer, sier turguide Johannes Apon.

Individfokus løser ikke utfordringene

Andre forklaringer på presset mot allemannsretten peker på svak moral blant naturbrukere.

DNT-sjefen sier i den nevnte Morgenbladet-artikkelen at «hvis du ikke klarer å leve sporløst ute i friluftslivet og ta hensyn til andre, har du heller ingen rett til å være der.»

Visit Norway-sjefen har kommet med lignende uttalelser, og uttrykker at deres måte å unngå friksjoner på, er å tiltrekke seg «de riktige turistene… som deler våre verdier.»

Denne individualiseringen av problemet er effektiv fordi den gir en enkel adressat – folk.

HÅKKI-TUR: Folkehelsetiltak på Gjøvik i tilrettelagt turløype.

NAIS: Stolpejakt går ut på å finne stolper som er plassert i ulike kommuner, med digital registrering. Ofte langs etablerte turstier. Foto: Mats Hoel

Selvfølgelig skal folk plukke opp søpla etter seg, men vi kan verken forvente eller kontrollere at alle som bruker naturen deler de samme verdiene og holdningene. 

Likevel må vi erkjenne at noen individer har større innflytelse enn andre. Ledere i organisasjoner som DNT og Visit Norway, har en betydelig mulighet til å påvirke. 

Påvirkningsevne har også influensere, og kanskje også kronikkskrivende stipendiater hos Fri Flyt.

Som utgangspunkt for problemløsning, er derimot individ-forklaringer og indignasjon over uønsket atferd altfor lettvint. 

Hva som er ‘rett og gal bruk’ av landskapet, avhenger både av hvor du er, hva du gjør, og hvilke aktiviteter du bedriver.

Ofte er det heller ikke tydelig hva som regnes som god skikk og bruk, det varierer fra sted til sted og aktivitet til aktivitet. 

Som nevnte Knut har fortalt meg, hadde de der han vokste opp egne fremforhandlede regler som styrte hvordan man skulle bruke inn- og utmark – uskrevne regler og normer som utvikles over tid og som er forankret i lokale sedvaner.

Som tilreisende blir vi sjelden en del av disse praksisene fordi de vi mangler relasjonelle tilknytninger til landskapet.

Poenget er: Når folk med ulike bakgrunner og aktiviteter møtes i de samme områdene, oppstår det et mangfold av bruksmønstre og normer. Det mangfoldet viser hvorfor det er umulig å ha en standardisert 'allemannsplikt.'

Selv om vi kan enes om at søppel hører hjemme i bøtta, finnes det ingen universell regel som kan definere riktig og gal praksis i alle situasjoner.

Hvis vi virkelig vil gjøre noe med utfordringene rundt allemannsretten, må vi slutte å kaste bort tid på å være indignert over folks oppførsel, og heller se på strukturene som setter allemannsretten under press.

Les også

Allemannsrett ved turisthytter

Om camping etter allemannsretten skaper problemer, finnes det faktisk andre løsninger enn å bare forby.

Etisk refleksive naturbrukere

Som forskningsprosjektet Allemannsrettens omstridte natur, som jeg er en del av, sier: «Der allemannsretten er under press, er naturen det også.»

Både naturkrisen og utfordringene rundt allemannsretten er skapt av strukturelle årsaker, ikke en opphopning av mange individers feilslåtte handlinger. 

Derfor må vi slutte å fremme en universell «allemannsplikt», men i stedet fremme etisk refleksive turfolk.

Vi trenger naturbrukere som forstår de etiske dilemmaene som følger med moderne turliv. 

Jeg utfordrer Visit Norway og DNT til å bruke sin innflytelse til å utvikle en kursstige som tar friluftsetikk på alvor.

Friluftsetikk handler ikke om å følge de ti bud, men om å gi folk verktøyene de trenger for å reflektere over hva det vil si å være på tur i en moderne utgave av allemannsretten.

Mats J. Hoel er stipendiat og friluftsetiker. Han skriver doktorgrad om allemannsretten.