Slik sikret han millionene som fikk X Games til Norge

– Vi trodde ikke det vi så da X Games ble en mulighet. Vi hadde veldig tro på det, og ville ikke jobbe med noe annet før vi fikk til det, sier Andersen. 

Etter å ha blitt støttet av Oslo kommune tidligere gjennom både Arctic Challenge og snowboard-VM, satt Henning Andersen nærmest i et frivillig utvalg for Oslos OL-søknad i 2022. Mesterskapet hadde et budsjett på nærmere 25 milliarder kroner, og søknaden alene kostet nærmere 300 millioner kroner. I årene før hadde dessuten Andersen, sammen med kona Hilde Rasch og partnerne Nicolai Sørensen og Terje Håkonsen startet selskapet SAHR Productions, i tilfelle det skulle dukke opp en mulighet. Da Erna Solberg stoppet OL-søknaden satt han dermed i en svært gunstig posisjon for å oppnå drømmen om å få konkurransen til Norge.

– Høsten 2014 sier jeg til politikerne at vi kan jo ikke få OL, men jeg har et plaster på såret. Men da er vi avhengige at politikerne og et TV-selskap tar hele regninga, for det er ikke vi i posisjon til, sier Andersen.

– Når folk har i hodet at et arrangement skal koste over 20 milliarder kroner, og bare søknaden flere hundre millioner kroner, så kunne vi selge det inn med et budsjett på maks 50 millioner kroner.

Konflikten

Da Fri Flyt spurte Andersen om et lengre intervju i forbindelse med årets utgave av X Games i Hafjell kom svaret kontant. «Jeg svarer av prinsipp alltid ja til intervjuforespørsler».

– Er det et viktig prinsipp for deg?

– Når du får så mye offentlig støtte som vi gjør, er det viktig for meg å også svare for oss. 

Politikerne, med blant annet Hallstein Bjercke (V) i spissen, hadde allerede lagt en plan om å gjøre Oslo mer attraktivt for ungdom. Dermed passet verdens største actionsportarrangement godt inn i planene om en ny, digital og hipp by. Når Wyller heller ikke kunne brukes som arena for konkurransen, passet Tøyenparken ypperlig.

– Januar 2015 gikk vi offentlig ut med det. Og da startet bråket.

Kort tid etter presentasjonen av X Games i Tøyenparken reagerte blant annet Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har støttet både Arctic Challenge og snowboard-VM, kraftig på pengebruken. Saken var mer eller mindre avgjort da den kom til regjeringen, men skapte likevel stor debatt helt til døra. 

– Hvorfor X Games har en størrelse på 42 millioner kroner når det ikke er vist til noen anbud eller kvalitetssikring synes vi er merkelig, sa Arbeiderpartiets representant i Finanskomiteen, Nadeem Iqbal Butt til Fri Flyt i 2015.

Bevilgningen var altså både stor sammenlignet med andre arrangement, og skapte stor debatt. 

– Dette ble jo storpolitikk. Det ble det med en gang, sier Andersen.

– Hvordan opplever du byråkratiet?

– Det er to forskjellige ting, politikken og byråkratiet. Vi har hatt mest fokus på å forklare og overbevise. Om det har vært Oslo kommune eller Stortinget. Det fine i Norge er at politikerne setter seg bredt inn i saker, og du får enkelt et møte på Stortinget. Men denne gangen ble det jo veldig høy temperatur, selv om saken egentlig allerede var avgjort. Vi har pleid å ha med oss alle partiene, men nå var det ganske «crazy», sier Andersen.

Selv om han er vant til å stå i stormen tok X Games-debatten den til nye høyder. I dagene før konkurransen smalt nemlig en annen bombe. Kritikken mot antidopingsystemet.

– Det skjønte jeg ingenting av. Jeg trodde vi hadde et godt antidoping-system.

Særlig ble kritikken stor fra Norges Idrettsforbund og Norges Skiforbund og IOC. Thomas Bach, IOC-presidenten, nevnte til og med X Games i Oslo i sin tale under ungdoms-OL. Til slutt ble motstanden mot X Games så stor at Norges Skiforbund trakk seg ut av samarbeidet med X Games. I dagene etter fulgte Norges Snowboardforbund etter.

– Det er klart at forholdet til forbundet ble kjølig i etterkant, men det har blitt bedre nå.

– Hvordan opplevde du debatten?

– Jeg har vært borti mye, men jeg har aldri vært borti å bli tatt opp i pressekonferansen til IOC-presidenten. Det var helt surrealistisk. Det var en ny verden. Men da vi fikk på plass en løsning for antidoping et halvt år senere ble vi på sett og vis uangripelige etterpå.

X Games i Tøyenparken ble arrangert, og ble en publikumssuksess, og siden har X Games blitt arrangert på ulike steder. I år arrangeres det igjen i Hafjell. Men det har ikke kommet uten en pris. 

– Spesielt Arbeiderpartiet støttet opp om idrettsforbundet, så vår analyse nå er at dersom det blir regjeringsskifte er det slutt for X Games i Norge.

Etter at Arbeiderpartiet kom til makten i Oslo ved kommunevalget i 2015 har det også blitt vanskeligere for X Games å komme tilbake til hovedstaden. Det gjorde at de måtte flytte til Hafjell året etter. Konkurransen har også vært på Fornebu.

Debatten kaster seg jo også rett inn i et arbeid Håkonsen og Andersen har holdt på med i flere år. Nemlig å sikre uavhengighet for snowboard, og har naturlig havnet i siktet til FIS og IOC. Ordbruken og retorikken har til tider vært tøff begge veier, og toppet seg da de to snowboard-arrangørene ville at utøverne skulle boikotte FIS-rennene, som da var OL-kvalifisering. Målet var at deres egne tour, Ticket to Ride, skulle bli den nye kvalifiseringen.

– Vi kjempet som faen. Det vi hadde var så bra, og styrt av snowboard. Særlig før Sotsji, hvor slopestyle skulle inn i OL, så vi på det som en god og reell byttemulighet. Men den tapte vi, altså. Mange engasjerte seg, men det førte ikke frem.

Pengeutfordringer

Historien om internasjonale konkurranser i Norge er ikke bare en historie om spektakulære konkurranser, svære hopp og snowboardernes maktkamp. Det har også vært store pengeproblemer, rettsaker og konflikter. Sammen med sin partner i over 20 år, snowboardlegenden Terje Håkonsen, har det ikke manglet på kontroverser og medieoppslag. 

– Det var pengeutfordringer hele tiden, og det er det fortsatt, sier Andersen, og fortsetter:

– Men vi har alltid klart å redde det i land. Vi har alltid betalt alle regninger, og det har vært perioder hvor Terje har gjort det privat. I 2001 hadde vi gjeld på nærmere seks millioner, og Terje så på regningene at det var vertshuseiere og slik hvor han betalte alt selv. Men det har vært perioder på fire måneder jeg har gått uten lønn.

Historien viser også flere runder med feider, som også toppet seg etter årene i Tromsø da de kranglet om betalingene i etterkant.

– Der mener jeg vi hadde rett og de tok feil. Det var en deling av kostnadene som vi var enige om. Det var mystisk i etterkant at vi fikk alle beskyldningene. Men jeg tror ikke de var fornøyde med oppgjøret og avtalen. Vi fikk skylda for det uoppgjorte. Jeg prøvde med dokumentasjon, jeg så at vi ikke hadde noen ubetalte regninger.

Tonen ble ikke mye bedre etter at Andersen og Håkonsen valgte å saksøke kommunen for bruk av et bilde de ikke hadde rettigheter til.

– Dette hadde vi aldri gjort igjen, men vi var yngre og hadde energi. Vi hadde vært gjennom mange andre mindre saker, hvor blant annet DNB hadde brukt et bilde. 

De vant til slutt i Høyesterett, men konflikten satte dype spor i kommunen i Tromsø. 

Håkonsen og Andersen fant hverandre en gang på slutten av 90-tallet da Andersen jobbet som kommunikasjonsrådgiver. Med en fortid i Geelmuyden Kiese ble han med Tor-Mikkel Wara (H) i det nyoppstartede selskapet Madland & Wara, og ville få Terje som kunde. Dessuten hadde han en vag idé om en snowboardkonkurranse han kunne få han med på. Via Daniel Franck møttes de, og dannet sammen med Kjell Vagle det som til slutt ble Arctic Challenge. Med seg på laget fikk de med seg nyoppstartede Sportsworld fra Storbritannia. 

– Jeg hadde lest om de i avisa, at de hadde mye penger og skulle kjøpe masse rettigheter. Da dro vi over til England, og fikk de med. Så fikk vi 80.000 pund av dem ... i sjekk. Da møtte sjefen i Sportsworld oss på flyplassen i New York med sjekken for å imponere oss, ler Andersen.

Sportsworld var med på Arctic Challenge-reisen en god stund, og var medeier i selskapet. Men i likhet med Arctic Challenge gikk også de konkurs. Andersen fikk også sparken av Terje Håkonsen og Daniel Franck rundt 2000 fordi han var for dyr. Etterhvert sluttet Andersen i kommunikasjonsjobben, og siden 2002 har han jobbet fulltid med å arrangere snowboardkonkurranser. 

For 47-åringen har roet konfliktene noe med årene, selv om det stadig dukker opp større eller mindre debatter. Han er opptatt av at man skal kunne se motstanderne i øyene i etterkant, og sier at «folk bryr seg, både på godt og vondt». På Jessheim har han funnet gleden av å gå på langrenn sammen med hunden Mono. Dessuten bruker han mer og mer tid på musikkinteressen.

– Nå har du holdt på i over 20 år. Hvor lenge orker du?

– Jeg orker ikke så lenge til. Jeg har hatt noen runder her hvor det har blitt alt for mye. Det er en jobb du kan tenke på hele tiden.