I januar kommer det landsdekkende snøskredvarselet i ny utgave. De som jobber med dette hos Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er sikre på at det skal bli et nyttig verktøy for deg som skal på topptur eller kjøre utenfor løypene ved skianlegg. I 23 regioner fra Lopphavet i nord til Telemark i sør er lokale skredeksperter ansatt i deltidsstillinger for å gå skiturer. Folkehøgskolelærer og tindevegleder Markus Landrø – nå overingeniør i Norges vassdrags- og energidirektorat – har bygget opp et korps av observatører, fjellguider og andre kjentfolk som har i oppdrag å dra på tur og for å sende inn rapporter. Rapportene blir koblet med værdata og andre observasjoner, og en komite lager det ferdige varselet. Det består av et tekstvarsel og et tall. Tallet er den høyeste faregraden i området.
Selv har jeg kjent til den internasjonale skredfareskalaen i en årrekke, men jeg kan ikke si jeg har brukt den mye. Riktignok mener jeg å ha en viss erfaring i å vurdere om det er trygt å sette utfor, men jeg er ikke vant til å sette et tall på det. Kanskje har du det på samme måte? Nå som Norge har fått et skredvarsel er det all grunn til å bli bedre kjent med den fempunkts skalaen, som ikke nødvendigvis forteller det du ved første øyekast får inntrykk av. Faregrad 3 er for eksempel ikke litt farligere enn 2, men dobbelt så farlig. Og faregrad 3 er slett ikke midt på treet, men den graden da de fleste ulykker skjer. 4 er selvsagt farligere i den forstand at snødekket er enda mye mer ustabilt. Men det er som regel så åpenbart at de fleste holder seg i slakere terreng eller preparerte løyper. På faregrad 5 er det uvær og du er neppe ute. Med et fast skredvarsel blir vi vant til å forholde oss til disse tallene, og det norske skimiljøet får et felles språk og begrepsapparat.
Regelbaserte metoder kobler skredfare med helning i terrenget. Følger du Werner Münters metode kan du kjøre 35 graders helning på skredfare 3. Da lever du i følge statistikken like farlig som en gjennomsnittlig bilist. Hvis du vil være på den enda tryggere siden, kan du følge «Afterski»-metoden, som Kjetil Brattlien lanserte i Den lille snøskredboka. Den er ganske enkelt fem grader forsiktigere, og du blir anbefalt å holde deg i terreng slakere enn 30 grader dersom det er skredfare 3. Tusenvis av skientusiaster har lært om disse metodene på skredkurs de siste årene, men det er først nå som vi har et skredvarsel at mange vil forholde seg aktivt til dem. Gir de et presist og godt verktøy til å avgjøre hvor turen skal gå, eller innskrenker de bevegelsesfriheten for mye?
Når jeg skriver om skredvarselet som en nyhet for neste vinter, er ikke det helt riktig. Du har kanskje brukt det allerede, eller i alle fall lest om det. De første varslene ble lagt ut februar i år. Observatørene er i gang og de ivrigste er allerede erfarne og kritiske brukere. Men NVEs folk innrømmer selv at de ikke vet hvor nyttige disse varslene var for folk denne vinteren. Det var et prøveprosjekt. Nå skal det uansett bygges om og justeres. Hvordan og hvor mye er ikke helt avgjort ennå. Det bestemmes blant annet av det statsbudsjettet som legges fram i oktober. NVE ønsker seg 30 millioner kroner årlig for å drive det regionale varselet. I tillegg til flere feltobservatører ønsker de seg automatiske værstasjoner oppe i fjellet, noe blant annet sveitserne bruker mye i sitt varslingssystem.
Uansett vil ikke NVE lage lokale varsel. Mandatet er å jobbe på regionalt nivå. Pionerprosjektet snoskredvarsel.no, som Solveig Kosberg satte i gang i Romsdalen, har vist hvordan et lokalt varsel kan fungere, men det er ingen som tror det går an å finansiere noe liknende over hele landet. Nå er Kosberg ansatt i NVE, som har sagt at de vil bidra med sine data til lokale varsle, men de lokale observatørene må noen andre betale for. Noen skisentere og enkeltkommuner som satser offensivt på toppturisme kan kanskje være villige til å bruke på penger på noe slikt, men for de fleste av oss vil de regionale varslene være det beste vi får.
Og det er tross alt et stort fremskritt. I årevis virket et nasjonalt skredvarsel som en utopi for de som er opptatt av skred og forebygging. Så fikk NVE oppdraget til betydelig skepsis fra folk som påpekte at det ikke akkurat var der den fremste kompetansen på snøskred satt. Nå har direktoratet løst det ved å ansette egen skredekspertise, som igjen har bygget opp tillit i viktige miljøer over hele landet.
Om skredvarselet i seg selv hindrer ulykker og får folk til å ferdes tryggere, gjenstår å se. Men det er ganske sikkert at det kommer til øke bevisstheten og kompetansen om skred i det norske samfunnet. Vi blir vant til å forholde oss til faregrader og ekspertvurderinger, og kan sjekke hvordan vår egne tommelfingerregler og magefølelser står seg mot det.
Media og resten av samfunnet vil få en bedre innsikt i hvordan skredfaren endres gjennom vinteren og hvilke faktorer vi skientusiaster har med i planleggingen. Akkurat her har vi forresten et ekstra spenningsmoment. Med et skredvarsel vil vi få en slags fasit etter alle skredulykker. Det blir ikke bare lettere å forutsi fare, det blir også lettere å være etterpåklok. Hvordan vil samfunnet takle dette? Vil skredvarsling gjøre at media er enda mer stemplende og hoderystende overfor oss som har bratte heng i pudder som hobby?
Det beste vi kan gjøre er å sette oss inn i skredvarselet og bruke kunnskapen så godt vi kan ute i fjellet. Og de siste helårs skredfareskiltene i norske skisentere bør skrus ned før snøen kommer.
Denne artikkelen stod på trykk i Fri Flyt 91, oktober 2012. Skaff deg abonnement, så får du med deg alt stoff om skred og sikkerhet i bladet. Skredvarselet lages i samarbeid mellom NVE, NGI (Norges Geotekniske Institutt), Jernbaneverket og Statens Vegvesen. Du finner det på varsom.no
