Pudder var gøy! Jeg kjørte mine første brattheng i løssnø i Tusten ved Molde uten tanke for den slangen i paradiset som heter snøskred. På skigymnaset i Oppdal lærte vi at flakskred er det farligste og hadde rådet «gå på rygg, vær trygg» syngende i bakhodet oss mens vi utforsket lehengene og bekkedalene der den gode snøen var å finne. Siden har jeg prøvd meg fram og fått en viss peiling. I alle fall har det for det meste gått bra. Med meg. Jeg har verken blitt begravd i skred eller vært i begravelsen til noen som har blitt det.
Men jeg må innrømme at det treffer meg når skredekspert Kjetil Brattlien i NGI går på scenen under Skredkonferansen i Sogndal og snakker om at risikoaksepten i det norske skimiljøet er for høy. De siste vintrene har det omkommet flere her enn i Canada. Vi må begynne å kjøre slakere, velge tryggere turer, sier han. Selv liker jeg å kjøre i terreng over 30 grader og må erkjenne at jeg ofte kjenner på magefølelsen. Betyr at det at jeg gjør noe jeg slett ikke kan forsvare, at jeg frivillig tar en risiko for at mine to små barn skal bli farløse? Hvor mye flaks har jeg egentlig hatt – og kan den vare?
Kjetil Brattlien er ingen hvem-som-helst, men Norges mest profilerte skredekspert og forfatter av Den lille snøskredboka. Han kritiserer ikke meg som enkeltperson, men utfordrer alle som jobber med forebygging av skredulykker. Han mener at informasjonsmateriellet ikke er godt nok, at rådene er for tvetydige. Han drømmer om at Fri Flyt skal få folk til å konkurrere om å kjøre «ekstremt fint», i stedet for å hylle tøffinger i bratte fjellsider. Under ligger en dyp skepsis mot oss som på den ene siden ønsker opplevelsen og kanskje anerkjennelsen det gir å kjøre på ski i det bratteste terrenget og på den andre siden vil gi folk råd om hvordan de skal unngå skred.
I Sogndal var det den inviterte eksperten Georg Kronthaler som virkelig kom i skuddlinja. Østerrikeren jobber praktisk med snøskredvarsling i Bayern. Han har utviklet en metode for undersøkelse av snødekket som norske NVE, de som står bak skredvarselet på varsom.no, har latt seg inspirere av. Brattlien lurer på hvordan den norske skredvarslingen kan støtte seg til dette, «som ingen andre enn de i Bayern bruker». Han frykter om at tvilsomme metoder i varslingsarbeidet kan føre «fatale følger».
Brattlien vil gjøre det enklest mulig å holde seg unna farlig snø. Han har lansert afterskimetoden, og poenget er at du skal overleve skidagen og komme deg på afterski. Eller hjem til familien. Metoden angir hvor bratt du kan kjøre på ulike faregrader og støttes av solide fakta. Ian McCammons analyse av 781 skredulykker indikerer at 80 prosent av dem ville vært unngått dersom Werner Munters reduksjonsmetode ble fulgt. Med Kjetil Brattlien afterskimetode, som er en forsiktigere anbefaling, ville tallet vært oppe i 93 prosent.
Samtidig er det flere problemer disse metodene ikke løser. Det første er pedagogisk. Det går jo stadig vekk bra, selv om reglene tilsynelatende brytes. De bratte fjellsidene rundt Sogndal er bare ett eksempel på et område hvor det kjøres intenst og bratt etter hvert eneste snøfall og så langt uten alvorlige skredulykker. Det er ikke så rart at mange mener de har erfaring og kunnskap som gjør at de kan presse grensene adskillig lengre enn afterskimetoden anbefaler.
Det andre problemet er selve koblingen mellom faregrad og anbefalt bratthet. De fleste skredulykkene skjer på faregrad 3 - betydelig, altså midt på skalaen, og nest flest skjer på grad 2 – moderat. Det sveitsiske skredforskningsinstituttet SLF slår ganske enkelt fast at de fleste skredulykker skjer i terreng mellom 35 og 40 grader – helt uavhengig av faregrad.
Problemet med afterskimetoden blir dermed tosidig. Den setter en stopper for en masse skiaktivitet som i dag foregår uten ulykker. Samtidig er heller ikke denne metoden 100 prosent sikker. Det skjer faktisk dødsulykker også i heng på 34 grader på faregrad 2.
Dermed fortsetter letingen etter mer presise verktøy. Det er her Georg Kronthalers systematiske snødekkeundersøkelse kommer inn i bildet, med sitt fokus på det svake laget, hvordan det er dannet og hvor utbredt det er.
Tindevegledernes evige nestor Nils Faarlund har i alle år kritisert de regelbaserte metodene. Han mener det er et eksempel på ingeniørenes ødeleggende samfunnssyn. Hans disipler på tindeveglederutdanningen har lært å lete etter mønstre. Sakte, men sikkert skal friluftsmannen eller kvinnen bygge opp kunnskap og erfaring. Han fnyser av skjemaer som vi skal putte opplysninger inn i, enten metoden heter det ene eller det andre. Faarlunds egen konklusjon er at folk må unngå skredterrenget, altså snødekte helninger på mer enn 30 grader. Hans råd stopper i utgangspunktet der. Men nye generasjoner av tindevegledere har inntatt bratthengene. De tar med toppturfolk på guidede turer, de holder kurs, de viser vei for Field Productions. Og de varsler skred. Kompetansen til norske tindeveglederne er sentralt i oppbyggingen av den norske skredvarslingen. Lederen for skredobservatørene, Markus Landrø, har gått både Nortind og Faarlunds høgfjellsskole.
Men også Skredkonferansen var det enighet om mye. Terrengfeller og svake lag er årets mantra. Hvis du er en vanlig frikjører, sånn passe årvåken og oppmerksom på lesider og skavler, kan du bli rundlurt av det svake laget som ikke var der sist du var i tilsvarende terreng. Oppholder du deg i tillegg der det er terrengfeller, for eksempel der utløpssonen er i bjørkeskog, kan det være din siste tur. Kjetil Brattlien har sett hvordan det kan gå. Han vært på åstedene for en rekke tragiske ulykker. Markus Landrø og de andre som står bak skredvarselet på varsom.no har sine erfaringer. Alle er intenst opptatt av å forebygge skredulykker.
Mange gode folk ville vært i live om de fulgte afterskimetoden. Men den forutsetter kanskje at du er villig til å gi slipp på noen av de gjeveste skikjøringen. Dette blir aldri enkelt. I Knausgårds allerede klassiske åpning om hjertet, fortsetter teksten slik: «det slår så lenge det kan. Så stopper det». En dag er det også slutt på leken i løssnøen. Fram til det har jeg som motto å vise at jeg er en god skikjører.
Ved å bli en gammel skikjører.
Denne kommentaren står på trykk i Fri Flyt 91. Skaff deg digital tilgang til alt fra bladet ved å bli abonnent.
