Snart sluttes ringen, og de beste skifilmene skal igjen lages av og med de flinkeste skikjørerne. Musikere som spiller på datamaskin, solnedganger, pudder så dyp at du og jeg aldri kommer til å oppleve halvparten en gang, og ikke minst: «Deepest Winter Ever» for ellevte år på rad kommer til å forsvinne. Håper og tror jeg.
Bård Øymar og snowboardpensjonist Tommy Nordbø brukte forrige vinter på å lage webserien The Hills, og i høst og vinter fikk vi se de tre episodene på friflyt.no. Gutta driter i den der musikksjangeren jeg aldri har skjønt meg på (er det dubstep det heter?), de lar hjelmkameraene ligge igjen i butikken, de lager ski- og snowboardfilm selv om det ikke er solnedgang, og sånne timelapse´r tror jeg ikke de tenker på en gang. Eller bluebird. Eller en meter nysnø. Eller backdrops her og backdrops der, pillows, høydemeter, fænsi lys fra siden, kreativ redigering, dramatiske historier om snøskred som er like hver gang, og en eller annen rød tråd, gjerne med et dokumentarisk preg, gjennom det hele. De bare kjører. Som pokker. Og herre min hatt så tøft det er.
Det handler nemlig til syvende og sist om å kjøre ski. Ikke om å redigere inn bilder som snurrer inn i hverandre, blande inn en toppturentusiast på sykehus, ei sol som står opp over en fjord med en tankbåt i, en hippie som bor i skogen eller å fly helikopter til krampa tar både deg og NORTIND-guidene som ikke sitter i helikopteret.
Det eneste det handler om er å kjøre ski. Når Bård & co. i The Hills dundrer nedover italienske og norske fjellsider med lite og/ eller dårlig snø, hopper klipper, kjører fort, får null faceshots, går på trynet og gir oss musikk laget med gitar, bass, trommer og vokal, da snakker vi. Særlig når musikken stort sett ble laget før 1978, og vi ser bort fra at noen scener i episode 1 er fra Norges flateste frikjøringsanlegg; Myrkdalen.
På slutten av 90-tallet, da Niklas Allestig & gjengen i Down Films laget noen av tidenes feteste frikjøringsfilmer fulgte de denne oppskriften. De kom seg riktignok til Alaska etter hvert, men det var hissig kjøring i Alpene, Riksgränsen, Åre og Narvik som bar filmene i starten, før det rakna for Free Radicals-gjengen. Henrik Windstedt, Jon Olsson og Jacob Wester fikk sine gjennombrudd ved å hoppe på selvbygde hopp i skauen eller kjøre sløsj i «public park´en» i Åre. I dag virker det å filme i en terrengpark som er åpen for hvem som helst helt utenkelig, og nevnte Olsson nevner også det i en eller annen film når mange ser på han i forbindelse med en parkshoot.
Men er det ikke nettopp hvem som helst som skal se disse filmene?
Hvorfor i huleste vil jeg ha skifilmscenene 20 år tilbake i vanlige parker og i fjell som de fleste kan komme seg til uten å sette seg i 30 års kredittkortgjeld? Med musikk som var trendy for 30 år siden?
Jo:
1. Det handler om å identifisere seg med det som skjer på skjermen. Jeg kommer aldri til å hoppe i solnedgang på et hopp med 28 meter flate i Whistler eller kjøre med pudder til langt over issen i Alaska. Men jeg kan, akkurat som deg, kjøre i Bräckeparken sent i april eller stikke til Courmayeur i februar. Jeg har både tid og råd hvis jeg vil. Det føles nærmere, og det er samme følelse som gjør at vi heier på Norge og ikke Uruguay i fotball-VM (hvis Norge noen gang kommer seg dit igjen), selv om Uruguay er bedre.
2. Musikk laget med gitar, bass, trommer og vokal er best. Rock har, i motsetning til de der dubstep-greiene eller hva det nå heter, overlevd som populærmusikksjanger i over 40 år, og det er det en del grunner til.
3. Det handler om å se utøvere som har det gøy og viser ekte og sterke følelser for denne aktiviteten vi setter så ufattelig høyt. Ikke kjørere som sutrer om hvor mye arbeid det er å være skiproff, eller hvor redde de er. Alle konsertgjengere vet hvor mye det betyr at gutta i bandet koser seg på scenen. Vi er ikke interessert i å høre dem bruke en time av konserten på å snakke om hvor trist livet som rockestjerne er. For det er ikke trist.
4. Jeg er veldig interessert i skikjøring. Og ikke så interessert i filmproduksjon. Derfor vil jeg at skikjørerne og ferdighetene deres skal få oppmerksomheten i skifilmene, og ikke han som fant på sånn der snurre-effekt i Final Cut Pro.
