La oss starte med hendene. Fingertuppene brenner. Jeg stirrer ned på de. Er dette mine hender? Alt jeg kjenner er en sterk, pulserende varme? Fingertuppene kjennes merkelig store. ET ble ikonisk for å ha én glødende finger, mens jeg akkurat nå har ti. Hvor er Spielberg og kameraet hans? Kom hit nå, Steven!
La meg forklare. Jeg tenkte jeg skulle gjøre et slags comeback på klatringa. Hver gang noen ytrer ordet «comeback», får jeg umiddelbart lyst til å rope «don't call it a comeback, I've been here for years», men saken er at jeg ikke er klatringens LL Cool J. Jeg er ikke klatringens noen, egentlig, jeg bare hadde lyst til å ha litt klatreform inne om det skulle by seg mulighet for en tur til Bohus i sommer.
Klatrere jobber med å overvinne gravitasjonen, men evolusjonen kan de ikke overvinne. Kanskje er det derfor, av selvopprettsholdgrunner, at klatrere alltid nistirrer på sine egne hender når de blir firt ned fra en hard rute. Kanskje er det persing, kanskje er det et et personlig gjennombrudd, men alt klatrereren gjør er å henge i tauet, litt sammebøyd, og stirre på fingertuppene. Jeg hadde sett det tusen ganger før, men aldri tenkt på det, før en sterking sa det på Klatreverket nå i våres. Så om det ikke blir noe comeback, fikk jeg iallfall lært noe.
Les også: (Ikke) Mitt fjell
Denne stirringen er ikke noe du trenger å innlære for å bli klatringens LL. Det kommer av seg sjøl. Fingertuppene får kjørt seg så hardt på stein at det er som å ha ti varmelamper ment for terrasser, spikertelt og uteserveringer innstallert i fingrene. Robocop, gå hjem, jeg har mer watt installert enn deg. Og når du blir firt ned eller lander på matta etter å ha hoppet ned fra bulderen, er det ikke til å unngå: Du bare må se på fingerne dine.
Ja, de er fortsatt der. Ja, de brenner.
Vi skikjørere (jeg liker å tro at jeg er bedre på ski enn LL, men hvem vet) er annerledes. Låra brenner, men det er ikke noe å se på. Vi snur oss alltid tilbake og ser hvor vi kom fra. Vis meg den skikjøreren som ikke, etter å ha kjørt en urørt side, snur seg og ser seg tilbake. Går det i tillegg heis opp igjen, kan man henge ut av heisen og finstudere sitt eget spor, finne sin egen landing fra hoppet. Vi blir lært opp til å se fram, til å løfte blikket, til å gå videre. Men det er noe i oss som tvinger oss til å stoppe opp og se tilbake.
Les også: Frikjørerens sju livsløgner
De femten sekundene der. De liker jeg. Adrenalinet er høyt, pulsen det samme, og selv om åket er slutt sitter følelsen fortsatt i kroppen. Du snur deg og ser oppover. Ser den litt lange rare svingen der du nesten miste balansen. Smiler. Klikker staver med vennen din som kommer ned litt til høyre for sporet ditt. Så er det videre ned til neste tur, til neste dag.
Jeg spurte Terrengsykkel-Kristoffer hva folk som han ser på. Jeg mener, på sykkel må man jo se framover. Og løvverket skjuler uansett brorparten av stien du har lagt bak deg.
Les også: Livet uten utstyr
Svaret hans overrasket meg.
– Sokkeskillet, sa han.
Etter endt tur så han alltid på skillet på leggen, der hvor ren hud under sokken møter alt av skog og mark og gjørme som har festet seg på leggen.
En kjapp dusj seinere er alt av natur på leggen borte. Sporene skikjøreren la, vil snø ned, viskes ut av sol eller vind eller bli uskillelig fra andre skiløperes spor. Og huden på fingrene, den gror overraskende fort. Den korte samtalen du har hatt med gjørma, snøen eller steinen, er plutselig over.
Sporene du setter blir borte like fort som sporene naturen setter i deg. Du får ut og lage nye.
