Endelig ble vi kalt inn på ranger-stasjonen. Det var et lite hus, nesten som ei dokkestue, med merkelig lite støv fra den eviglange grusveien i Idaho som sluttet med en snuplass rett utenfor.
Rangeren satte seg bak disken mens vi fire satt, sto og knelte på den andre siden. På disken sto det en vifte som duret og skygget litt for sikten til rangeren.
– Did you bring the paper work?
Det hadde vi. Vi hadde også – spredt ut over på snuplassen – frokoster, lunsjer og middager for ei uke, fire fartøy, en del alkohol, en banjo, klær, telt (mange telt, ikke at vi brukte de, men det er merkelig hvordan folk utover i friluftslivet liker å sove i hvert sitt telt) fluktstoler, campingutstyr, en skestang på deling (som jeg knakk på dag 2), et melodika (som ble fullt av sand) flytevester og hjelmer (som jeg hadde trippelsjekket at jeg hadde pakket hjemme i Norge) og en ekstra åre.
Ingenting av dette ville rangeren se. Ikke en gang banjoen.
Her var det hun ville se: At båtene var rene, slik at vi ikke forurenset elva vi skulle leve på og ved den neste uka; papirarbeidet, slik at hun hadde sitt på stell; og følgende tre ting fra oppakningen:
Bålpanne
En tønne
En dass
Alt av aske (det var det tønna var for) og avføring måtte tas med ut av parken. Den regelen var ufravikelig. Vest og hjelm og ekstra åre, ting du absolutt bør ha på en lang elvetur? Det var opp til oss.
Hvordan turen gikk (ikke uten problematikk) og hvordan det er å tømme en sånn dass etter en uke med 30-graders dagtemperatur (litt som du tror, bare verre) det hører hjemme i en annen historie. Det får muligens vente til Fri Flyt introduserer papir med lukt.
Men systemet er i skarp kontrast til hvordan vi drar på tur i Norge. Kjøreregelen på elva i Idaho var LNT – Leave No Trace. Ikke en bålplass. Ikke en drit.
Og vi? Vi spytter snus, kaster appelsin- og bananskall fra oss rett ved fellesporet og driter bak ei buske – alt blir jo uansett borte til våren. Og selv om kanskje ganske få drar på overnattings- topptur, er ikke verden større enn at jeg har et vennepar som ble akutt sjuke etter å ha smeltet vann ved teltet langs Tindevegen. I ettertid fikk de vannet på Nalgene-flaska analysert. Der ble det funnet spor av menneskebæsj fra en tidligere teltleir.
I Norge er vi heldige som har allemannsretten. Den gir deg rett til å ferdes og å overnatte i naturen. Men loven sier lite om hvordan man skal ferdes.
De aller fleste jeg kjenner er ekstremt flinke til å ta med seg søppel fra turene sine. I tillegg opplever jeg at dette er et felt der det er lov å irettesette vennene sine – for eksempel hvis et mellomleggspapir flyr i veg. Og hvis du er på tur langt fra folk, er dette sjelden noe problem – ja, det bananskallet blir borte til våren, og ja, bare drit bak den buska.
Dette handler ikke bare om naturen, det handler også om naturopplevelsen til de som kommer bak deg. Langs en elv kan det være få gode leirplasser, slik at mange bruker de samme. Da er det fint å kunne gå i land uten å bli møtt at av osende bålrester og lunken bæsj.
På ski er spor- og rastvalget mye større. Men ettersom enkelte turer og utfartssteder blir mer og mer populære, bør vi spesielt på disse stedene unne de som starter bak oss å slippe snusklyser i veikanten, gule trakter av tiss i snøen tretti centimeter fra fellesporet og appelsinskallet ved toppvarden.
Du er sikkert flink. Men kan du bli enda mer LNT? Det eneste du skal legge igjen etter deg i vinter, er skisporet.
