Her er lederen til Fri Flyt Skiguide – ute i butikkene nå:
Dette er et helt blad viet utstyr. For utenforstående kan det virke mye. Men siden du alt leser dette, har jeg et håp om at du forstår.
Kanskje forstår du også hvordan følgende situasjon opplevdes:
En gang hadde jeg nylig flyttet til en ny by i utlandet og skulle på tur med en gjeng nye folk. Vi hadde satt på klokka tidlig, vi prøvde å ikke vekke de andre på hytta, og snek oss ut. Sekken hadde vi pakket kvelden før.
Vi kjørte en time, tror jeg. Så var vi ved starten på turen. «Trailhead» kalte de det. Jeg tok ut sekken fra Subaruen og tenkte jeg skulle være rask til å få på fellene. Men … de var ikke der.
To timer tur-retur tilbake for å hente? Nei, da ville vi ikke rekke dagens mål. Vi skulle gå en mil inn, klatre opp en frossen elv, kjøre ned ski på baksiden av åskammen. Gå hjem.
Men nå er det sånn at det finnes to typer mennesker. De som har med for lite utstyr. Og de som har med – la oss kalle det «rikelig». Så en fyr som het George dro fram grønn voks, og jeg tror jeg er den eneste som har gått den turen på 190 centimeter Völkl Gotama med grønn voks under.
Det gikk det og.
En annen gang skulle vennen min Nils og jeg opp på hytta hans på snaufjellet, kanskje 40 minutter fra parkeringen.
I bilen på vei opp snakka vi om hvordan gamle langrennsski på 215 centimeter bar så godt på snø. Så i stedet for bruke skia vi hadde, kjørte vi innom verkstedet hans og skrudde på noen gamle tåbindinger på et par ski han hadde stående.
Det var fredag kveld, kaldt og allerede mørkt. Vi startet fra parkeringen og 20 meter seinere var begge bindingene løsnet fra skia. Det kunne jo ikke være noe feil med den ferske monteringen – tatt på øyemål. Muligens litt «duck stance», men det synes vi var kult. Duck stance på langrenn, hvem har det? Vi!
Det var ikke så kult da vi fant ut at turen opp til hytta måtte foregå med én ski hver.
Det gikk det og.
Andre turer har blitt gjennomført uten solkrem, uten nok vann, uten klatresele (det er utrolig hva man kan få til med noen slyngebånd).
Så man kommer langt uten utstyr.
Da jeg en gang intervjuet klatreren Robert Caspersen, sa han at han likte å stille opp i skiløpet Grenaderen uten særlig trening og med gammelt utstyr. Løpet er ni mil. Det var mer mental trening i gjøre det sånn, mente han. Det finnes altså noe å si for å stille med dårlig eller manglende utstyr.
For min del har dårlig eller manglende utstyr resultert i gode vennskap og i historier man ofte forteller hverandre.
Det er vanskeligere å fortelle om de dagene når snø og kropp og sinn og utstyr bare fungerer, det er vanskeligere å finne ord for de perfekte dagene.
Men utstyret for de perfekte dagene, det finner du her i dette bladet.
