I starten så jeg snowboardfi lmer. Totaly Board-serien og jeg husker godt Forum-fi lmen«Resistance».
Den starta med Twisted Sisters-låta «I wanna rock».
Og Ski Movie-triologien fra Matchstick Productions. Folk hadde smale ski på den tida. Og det var metall i starten.
Fear Factory med «Shock». Herregud så tøft!
Eller hva med Sage Cattabriga-Alosa i «High Life» fra Teton Gravity Research i 2003? Metallica spiller «From Whoom The Bell Tolls» og Sage kjører alt fra bratte fjell, til rails i gata. Noe særlig tøffere enn den komboen der, blir det ikke.
Tøff musikk og tøff kjøring. Uten at det nødvendigvis måtte times eller klippes etter takta i musikken.
Nå om dagen nøyer ikke folk seg med å fi nne ei feit låt og legge på rå kjøring. Det er en utspekulert
plan bak hvert eneste klipp. Jon Olsson på Juvass i filmen «Eyes Wide Open» er et klassisk eksempel
på hvor mye timing har å si. Måten Filip Christensen drar ned hastigheten i det Jon Olsson spyttes
ut fra hoppkanten, er intet mindre enn magisk.
Når vi først er inne på Field Productions vil jeg ta med en ganske artig greie fra min Field-favoritt,inemlig «Welfare» fra 2006. En ellers helt nydelig film, men tar du deg bryet med å høre teksta på Mille Windfeldt-parten med låta «Refrain Refrain» av Pay TV, blir det i overkant morsomt eller kleint.
Direkte oversatt:
«Refreng, refreng - refreng, refreng.
Vi gjentar det igjen - igjen og igjen».
Kanskje var det et stort apropos på hele skibransjen?
Same shit - different wrapping?
Hopp vi hadde sett før, tilnærma like triks, samme bratte fjellsidene i Alaska, tilnærma like «sick» og «remote» – ja, som før.
Da er det fint med noen friske pust. Som for eksempel «Teddybear Crisis» fra 2004. Kultfilmen til Henrik Rostrup og Kris Ostness ble en favoritt blant mange.
En herlig miks av kunstfilmsjangeren, timelaps-bonanza og et relativt sett nyskapende soundtrack, gjorde sitt til at filmen stod ut som en liten diamant i skifilmhistorien. Musikken satte en ny standard for hva som er gangbart på skifilm, med en blanding mellom indierock, 80-talls pop og hiphop-toner. Et annet eksempel på utbrytere er Nimbus Independet og filmen «Hunting Yeti», hvor de bruker låter fra blant andre David Bowie og Supertramp – og det føles feiende flott å se på.
Og til dere som lager skifilm. Vær så snill å ikke vær så pompøse og seriøse. Ski er gøy.
Og skal dere absolutt gå bananas med dyrt kamerautstyr og kreative vinkler, sjekk ut «All.I.Can» fra Sherpas Cinema og sekvensen til JP Auclair hvor han kjører på ski gjennom byen.
Stemning, musikk, lekent, mystisk, nytenkende, overraskende.
Og ikke minst JP Auclair.
Denne lederen stod på trykk i Fri Flyt #93
