Anders Waage Nilsen
ET WAAGESTYKKE:
Foto: Privat
Anders Waage Nilsen var med å starte Fri Flyt for 20 år siden. Her skriver han et stykke om deg, oss og seg sjøl – alle som utgjør Fri Flyt- kulturen.
Da den første utgaven av Fri Flyt kom på gaten i 1998 var friluftskulturen i Norge splittet. På den ene siden hadde du Turistforeningen, som på dette tidspunktet var en konservativ og ganske humørløs forening for folk som gikk på fjellski (helst bortover), og var skeptisk til nesten alt som ikke var i tråd med allerede etablerte tradisjoner. På den andre siden fantes det lokale gjenger av råskaller, som herjet mer eller mindre tankeløst rundt i fjellet. Noen var inspirert av amerikansk snøskuterkultur. Enkelte pastellfargede sjeler hadde overvintret siden freestyle-boomen på åttitallet. Andre var kule bohemer med backpackersekk og surfesveis. En håndfull folk hadde hengt i Chamonix og lært seg at det var noe som het brattkjøring.
Fri Flyt sprang ut av et nokså sært miljø på Vestlandet. Vi som rullet snøballen igang kjørte fokksnø med smale telemarkski og lave støvler. Vi drev med klatring, både sommerstid og i alpine omgivelser på vinteren. Vi reparerte stæsjet vårt med ducttape. Vi hadde dyp kjærlighet til Sunnmøre, og var tidlig ute med topp- turer. Vi fikk erfaringene våre fra ungdoms- og fjellsportmiljøet i DNT. Selv var jeg skeptisk til utstyrsjag og jappekultur. Jeg var i overkant filosofisk, og rent skiteknisk var jeg middelmådig.
Heldigvis kom flere folk raskt til unnsetning i redaksjonen. En smooth snowboardfotograf fra østlandet. En trønder med slepen teknikk og interesse for utstyrskvalitet. En sosial sørlending som hadde haiket seg gjennom opp til flere alpedestinasjoner. Og en ung entusiast med hang til reiser i eksotiske verdensdeler.
Teamet vokste, redaksjonen ble en smeltedigel som sveiset sammen erfaringer og koblet ulike nettverk. Fellesnevneren vår var journalistikk, og drømmen om å skape et unikt redaksjonelt produkt. Vi ville kombinere faget og lidenskapen. Flere av oss var ivrige lesere av brettsportmagasiner, som dyrket fotografet og interessant typografi. Vi elsket amerikanske friluftsmagasiner, som løftet turjournalistikken til litterære nivåer. Kunne vi klare å gjøre noe lignende på norsk?
Vi la mye arbeid i de første utgavene. Veldig fort oppdaget vi at magasinet vårt ikke bare var et papirprodukt, men noe langt mer. Fri Flyt ble en identitetsmarkør. Et synlig uttrykk for livsstilsvalg og verdier. Et magasin på stuebordet eller en sticker i bakruten ble et hemmelig signal til andre entusiaster: Vi deler samme drøm. Vi er medlemmer av samme indianerstamme.
Over hele landet fantes det nemlig folk som drømte om å fylle livet sitt med eventyrlige reiser, usporet snø, glassklare bølger eller hangtime på et velformet hopp. De visste i liten grad om hverandre. Mange var lei av gnålet om portkjøring, rundetider eller oppvaskrutiner på selvbetjente hytter. Fellesnevneren, driveren bak lidenskapen, var øyeblikksfølelsen, opplevelsen av å være i ett med elementene, av å glemme alt rundt seg, av å bruke kroppen til å leke med landskapet. Følelsen av flyt. Opplevelsen av frihet. Derav navnet.
Moderne skisport startet jo nettopp med dette: Uvyrdslåmi, frikjøring i upreparert terreng. Lek og vågemot og vennskapelig kappkjøring har historisk vært motoren bak naturglede, særlig blant de unge folkene som pusher utviklingen videre. I tiårene før Fri Flyt kom til verden hadde disse verdiene nesten forsvunnet.
Både frilufts-pietistene og den overorganiserte idretten glemte sitt eget utgangspunkt. Gamle menn bestemte det meste. Alvoret hadde senket seg over landet.
Å starte Fri Flyt for 20 år siden føltes omtrent som å tenne et leirbål i en mørklagt skog. I alle landsdeler fantes det folk som gjorde greien sin, men ikke visste om hverandre. Folk med null interesse av å organisere seg, men som likevel ønske å være en del av et fellesskap. Og det var mangel på kunnskap. Hvor var egentlig de fine topptur fjellene, frikjøringsanleggene, surfe- stedene? Fri Flyt ble et felles referansepunkt. Entusiastiske lesere begynte å sende inn bilder og artikler. De begynte å dele røverhistorier med hverandre. Debattene oppstod. Hva mener folk egentlig om heliskiing? Hvor er det best snø? Magasinet (og etterhvert nettstedet) ble en plattform som gjorde det mulig for en helt unik kultur å vokse fram. Som redaksjon følte vi oss som en del av denne kulturen. Vi fikk personlige venner blant leseren våre. Vi begynte å arrangere topptursamlinger og festivaler, ikke fordi det var spesielt lønnsomt, men fordi vi hadde lyst til å henge ut med resten av gjengen. Jeg kan aldri glemme deltakeren som kjørte hele veien fra Lofoten til Turtagrø for å møte likesinnede. Det var ikke redaksjonen som var Fri Flyt. Det var summen av leserne, entusiastiske annonsører, bidragsytere og samarbeidspartnere. Vi skapte et community, lenge før det ordet ble vanlige å bruke i mediekretser.
Det begynner å bli lenge siden vi la ut på denne ferden. Jeg husker fortsatt følelsen av å ha kontor på soverommet mitt i studentkollektivet. I begynnelsen la vi hvert eneste magasin manuelt inn i konvolutter. Kvelden før postlegging satt vi en gjeng og klistret på adresselapper. Jeg punsjet personlig inn de 2000 første abonnentene i databasen. De første årene jobbet vi deadline-skift i minst 24 timer uten søvn hver eneste gang et nytt magasin skulle i trykken. På tidlig-vinteren, når leserne våre jaget pudder, satt redaksjonen og produserte magasiner for harde livet, på et trangt kontor i en by der det statistisk regner stort sett hele vinteren. Drømmejobben var objektivt sett et helvete.
Min tørn i redaksjonen sluttet for 13 år siden. Jeg kjenner fortsatt på et stikk av stolthet hver gang magasinet dumper ned i postkassen. En forsker på friluftsliv brukte for noen år siden begrepet “Fri Flyt-generasjonen” for å forklare hvordan friluftslivet hadde endret seg. Det myldrer av folk på toppturer over hele landet. Mainstream-mediene har begynt å skrive om frikjøring. De trauste friluftsorganisasjonene har gjenoppdaget den livsgnisten de hadde mistet.
Fri Flyt holder stand som motkultur, tross vind i ryggen. Magasinet blir bare bedre og bedre. Leirbålet i skogen brenner fortsatt, med større kraft enn noen gang. Det holdes ikke i live av redaksjonen, men av et raust nettverk som deler gleden over ekte natur og sterke opplevelser. Subkulturen har utviklet seg videre, men beholdt sjelen. Jeg blir litt rørt når jeg tenker på alle barna som har kommet til verden fordi ne folk har funnet sammen på våre topptursamlinger og festivaler. Det er håp for verden.
Og det håpet trengs. Vi lever i en fartsblind tid der mange merkevarer føles som døgnfluer, der kommersielle profittjegere suger livskraften ut av det meste som er autentisk. For mange er livets spenningskurver i dag utelukkende styrt av spillindustriens algoritmer. En sverm av “medier” produserer falske fortellinger for at folk skal ha noe å fylle tomheten i livene sine med. Enkelte unger får aldri erfare forskjellen på pudder og skjermpiksler. Plast i havet og CO2 i luften truer nå det naturlige fundamentet for både for friheten og yten vår. Fri Flyt-gjengen har erobret massiv definisjonsmakt. Vi er flere enn noensinne.
Den motkulturen vi dro i gang back in the days har brøytet et spor som mange har valgt å følge. Vi staket ut kursen sammen, fordi vi deler omtrent det samme verdikompasset. Nysgjerrig lekenhet. Klok fandenivoldskhet. Ansvarlig frihet. Gleden over urørt natur. La oss fortsette å legge sporet i den retningen.
