KRONIKK: En naturlig utvikling av skisporten gjør at vi søker større, brattere og råere terreng. Fjell og linjer som en gang føltes krevende og utilgjengelige, er blitt normalisert og besøkes av langt flere. Dette i seg selv er ikke negativt, men behovet for å vise frem egne prestasjoner kan lede til spørsmål om hvorvidt førstenedkjøringer og opplevelser drives av indre eller ytre motivasjon.
Kolonialisme og erobring i naturen
I vestlig kultur holdes menneskenes spor høyt, og selv om vår imperialistiske agenda og erobrende oppførsel kanskje er underbevisst, er den like fullt til stede. Jo mer du synes, desto mer fremragende oppfattes du. I naturen er et eksempel på imperialismen alle vardene som står monumentalt rundt omkring på fjelltopper. Det signaliserer noe triumferende, et bevis på vår evne til å underlegge oss naturen.
All tindesport har et erobrende element. Samtidig finnes det eksempler på at mennesker kan leve både i og med naturen uten at erobring eller synlighet ved opplevelser og prestasjoner behøver å være i høysetet.
Kronikkforfattere:
** Ola Grindheim Onsøyen er skikjører og statsviter
** Tarjei Skille er skikjører og friluftsentusiast. Han er også sosialantropolog, og jobber ved skredforskningssenteret CARE, UiT
Mange urfolksgrupper har en livsfilosofi som er tuftet på symbiotisk sameksistens med naturen. Samene er et av urfolkene i Arktis, og et av mange urfolk som lever med et verdensbilde som bygger på en beundringsverdig respekt og ydmykhet for naturen. Naturen er en venn, som er vakrest levnet uten menneskelige spor.
Motivasjonens fasetter - hva gledes vi av?
Vi lever i et samfunn hvor sosiale medier og eksponering av egne bragder spiller en stadig større rolle i våre liv. Bragder skal gjerne være målbare og tydelige, og her kommer drivkraften til å kjøre det som aldri før er kjørt som et naturlig biprodukt. Samtidig er det mange som søker cred og synlighet i sosiale medier for sine bragder, ved å hevde «first ascent av […]» eller «no-known decents» eller lignende.
Det er verdt å reflektere over hvordan dette påvirker vårt forhold til fjellet. Som Albert Camus skriver i sitt essay om livet; «øyeblikket, og rekken av øyeblikk som er foran en sjel som alltid er bevisst, det er menneskets ideal». Bevisstheten som her refereres til er følelsen av tilstedeværelse. Tilstedeværelse betyr å ta inn over seg øyeblikket, slik det er uten forstyrrelser. Det er slik fjellsporten skaper den største gleden; gjennom nytelse i sin helhet, uten forstyrrelser.
Førstenedkjøringsjaget – moderne kulturs kolonialistiske kval
Det er et påfallende jag etter å være først en plass, som et stempel på ens kapabilitet. Selve bragden ved å være først skal vi ikke hugge ved, for det er utvilsomt ofte en imponerende prestasjon. Viktigst er endog at det var gledelig for deg, at opplevelsen var verdifull for deg. I stunden. Uavhengig om du var der først, eller om noen var der uken før deg, tiåret før deg, eller for 100 år siden. Vårt håp er at det ikke går for stor sport i å søke, hevde eller erklære ´first decents´, for søken etter oppmerksomhet kan fort erstatte skisportens ektefølte glede. Og hei, la oss innse at folk har herjet og lekt i de norske fjellheimer siden birkebeinerne holdt på. Mye er gjort før, selv om du ikke vet det, både i Jotunheimen, Rondane, og vårt lands andre alper.
Vi vil avslutte med noen ord skrevet av Ralph Høibakk, fra ´Ord om Odd´; en hyllest til sin gode venn og turpartner Odd Eliassen, en av Norges største fjellklatrere, til tross for at mange ei har hørt om ham. For som Høibakk skriver:
Hvis bare alle hadde vært som Odd,
så hadde alle elsket naturen og det å være på tur,
og gått endeløse strekninger på ski eller på beina,
uten å etterlate annet spor enn kjærlighet over å være til
