Jeg spilte fotball aktivt i noen år, fra jeg var 10 til 14 år.
Vi spilte og spilte. Gjorde situps og pushups, sparket fotballen med tåa og med bredsiden. Sprang i lysløypa eller rundt fotballbanen, runde etter runde i alle typer regn. Vår, sommer og høst, i alle årstider.
Noen ganger på trening, var det fint regn, som de sier på Færøyene. Oftest var det jævlig med regn, i det minste er det det jeg husker best fra alle treninger i fotballklær. Hele tiden var det superdedikerte trenere som skrek til oss fra sidelinjen - utrettelig.
Den dag i dag føler jeg en stor respekt for alle ubetalte trenere.
Vi vant ikke veldig mange fotballkamper.
LES OGSÅ: Lenge leve telemarken
Fredrik Sigurdh
Jobber i Training & Travel Sweden AB, Oppvokst i Småland, utdannet Guide for Skog, fjäll och Hav. Lang erfaring med friluftsliv året rundt, med alt fra den svenske Turistforeningens fjellstasjoner til destinasjoner i andre land. Han har også utdanning fra Hotell&Restaurang, og arbeidet i flere år som kjøkkenmester og kokk, og drevet egen restaurant i Norge og Sverige. Han startet opp Skandinavias første Kona Bikepark 2005 i Sverige, og er forfatter og produsent på ulike bøker og artikler. Han har gjort prosjektstudier om extremsport/Adventureturisme i Norge, og bodd her siden 2006, både på grunn av naturen og kjærligheten.
Det jeg husker best fra min korte, men intensive fotballkarriere, er en veldig spesiell fotballturnering, som het JC-cup. JC var på midten av 1980-tallet Sveriges største, kuleste og tøffeste kleskjede – Carlings er i samme kategori som JC var i Sverige på -80 tallet.
Etter 1,5 dager med harde helgekamper og altfor mye brus, var det tid for avsluttende finale. Merkelig nok, vi hadde kommet oss gjennom kvalifiseringen, kvart- og semifinalen, og ble til slutt motstander i finalen mot regionens tøffeste gutter: VFF - Vetlanda Fotballfforening.
Etter en treg 1.omgang, lå vi i under med to mål.
Vår utrettelige trener gjorde et halvtappert forsøk på å gi oss selvtillit og styrke til å redusere og spille offensivt – å vinne tilbake initiativet.
Der og da tror jeg ingen av oss 12 spillere og fire innbyttere følte noen stor overbevisning om en medalje av edel rang, som vår trener prøvde å overbevise oss om å gå ut for å vinne.
45 minutter senere var vi årets vinnere av JC-Cup 1986.
Jeg husker jeg følte meg som verdens beste fotballspiller.
Hadde Zlatan fantes i den store fotballverdenen på denne tiden, ville jeg vært bedre enn Zlatan.
Følelsen var min egen.
LES OGSÅ: Båndtvang
Noe senere, fant jeg ut at ski var min greie.
Da jeg begynte å kjøre på ski på alvor, som en aktiv fritidsintresse, fant jeg ut noe veldig interessant.
Jeg var verdens beste skiløper i alle kategorier, uansett stil.
Ingen over og ingen ved siden.
Jeg var alle skiløperes Zlatan.
For noen kan det høres ut som et merkelig utgangspunkt. En verdensmester måles i hundredeler, som deles inn i enda mindre deler i alle verdens alpinbakker, av folk i tights med tusenvis av treningstimer bak seg, eller av alle de som sitter foran TV i sofaen og ser på den samme tricotkledde skiløperen.
Forklaringen er enkel. Jeg tok utelukkende utgangspunkt i mine egne følelser.
Det som er unikt, er først og fremst at ingen kan konkurrere med mine personlige, fantastiske opplevelser blant bakker og berg rundt onkring i fjellheimen.
Det er akkurat der det ligger, i følelsen.
Den eier du.
Mange ganger kan det være at du rett og slett ikke kan prestere bedre, du har kanskje ikke mer tid å bruke på trening, utgangspunktetet ditt tilrettelegger kanskje ikke for å optimalt kunne gjennomføre treningen som trengs – eller kanskje det rett og slett er så enkelt som at den økonomisk situasjonen eller familiesituasjonen sørger for at du ikke kan trene mer eller har energi til å prestere bedre.
Ser vi på alle disse faktorene og utgangspunkt, pakker det inn i et system av algoritmer i en datamaskin – så kanskje du rett og slett er verdens beste skiløper, syklist, løper, svømmer eller i en annen aktivitet der du har fokus.
Henger du med i tankegangen?
Er det slik at den åpenbare konkurransen er ubetydelig for deg?
Konkurreringen din handler kanskje mest om å få egentid, mulighet for frisk luft, frigjøre tanker og nullstille.
Er det også sånn at gleden og den gode følelsen, kan settes like høyt som en OL-medalje?
Føles det som om du får en gullmedalje hver gang du får egentid borte fra familien, og får gå på den der fjelltoppen eller løpe den der runden i skogen i ruskeværet som du så lenge har lengtet etter – da du satt på en svett konferanse, jobbet overtid eller satt på de kjedelige forelesningene.
LES OGSÅ: Med kite på topptur
Ulike konkurranser skjer overalt hele tiden rundt deg. I alle former og formater.
Hva tenker for eksempel Northug, Svindal eller Bjørgen når de tar nye medaljer, når det alltid er mer å vinne i fremtiden. Det tar aldri slutt, liksom, kampen om å stå fremst blir vanskeligere og vanskeligere.
Northug, Svindal eller Bjørgens førsteplasser er faktiske, fysiske og målbare.
Dine er vage, diffuse og menneskelige.
Jada, de har kjempet seg dit de er i dag, det er sant.
Men! I dag er deres idrettsprestasjon en fulltidsjobb.
Setter man inn deres faktorer og utgangspunkt, baker det inn i et system av algoritmer i samme datamaskin – får man helt andre tall å forholde seg til.
Dermed er det ikke bevist at Northug, Svindal og Bjørgen er bedre enn deg.
De fleste konkurransene trenger man ikke vinne. Spesielt ikke de konkurransene hvor du måler deg selv mot andres prestasjoner. For du vil alltid vinne hvis du lar følelsen kontrollere dine tanker om hvorvidt du lar deg selv være en vinner.
For hvem kan faktisk være bedre enn deg selv?
Du er alltid en vinner, en verdensmester - la deg selv eie den følelsen.
Lykke til med å samle mentale gullmedaljer.
LES OGSÅ: Pudder, for svingende
