Andreas Amble (31)
Foto: Hans Petter Hval
Dombåsingen har 10-årsjubileum med Fri Flyt og har i den anledning flyttet til Sverige hvor han studerer på Kunstakademiet i Malmö. Lidenskapelig skientusiast som har testet lassevis med ski, en tidlig forkjemper for fete midtstile rockerski der Eric Pollard var et av de tidlige store forbildene.
Forrige ukes internasjonale maleriseminar her i Malmö kan relateres litt til Gus Kenworthy sitt vinner-run i helgens Grand Prix. Dette er en påstand som jeg vanligvis ville funnet helt absurd, for jeg mener på ingen måte at ski er kunst. Ski er for så vidt heller ikke svømming. Ski er ski og kunst er kunst, men det finnes noen paralleller.
De av dere som så Gus Kenworthy sitt vinnerrun kan være enig i at det var noe som skjedde. Dere andre kan se det her (maleriseminaret skal jeg holde for meg selv):
I konkurransesammenheng har det lenge vært snakket om for mye dobbelcorks og manglende kreativitet, som en motvekt til det kredible. Sannheten er nok mer nyansert. Vi både følger og bryter med våre tradisjoner og konvensjoner med jevne mellomrom. Noen ganger skjer utvikling gjennom noe uventet, andre ganger bevisst. Tanner Hall bestemte seg ved å bryte sine konvensjoner ved å plutselig bli gorilla i parken. Even Sigstad og Chris Helberg har drevet med svært mye utvikling over lengre tid, kanskje spesielt fordi de har kontinuerlig latt seg utvikle og holdt på nysgjerrigheten over lenger tid. Tanner stagnerte lenge fordi han etablerte nye regler, et nytt regime for hvordan han skulle være, noe sikkert flere av oss kan kjenne oss igjen i.
Målet er ikke å bryte alle konvensjoner og leve i totalt kaos. Noe stabilitet er fint, men det betyr ikke at vi ikke bør utfordre oss selv og de rundt oss på andre områder. For noen år siden stiftet mange av oss bekjentskap med Trashparty og Nipwitz. Disse var tydelige eksempler på utvikling; svært talentfulle personer som vanlig, men også en klar følelse av noe nytt. Trashparty romantiserer også rundt skating, rølpete holdning og U-filming. Samtidig brøt de tydelig med en klar tendens, en ny konvensjon om du vil, der høyt antall dobbelcorks var et kriterium for å være noe severdig fra skiscenen. Så lenge de fortsetter å utfordre og utvikler seg selv er mulighetene gode også for å bidra med noe nytt, og sannsynligvis spennende. Med det å utfordre betyr ikke nødvendigvis at det må være det alternativt. Her kommer Nipwitz som et eksempel. Var det de alternative trekkene deres som gjorde de interessante? Og hvor lang tid tar det, eller tok det, før deres alternative skilek ble konvensjonen de måtte følge “for å være seg selv”. Kan du følge det som er teknisk forventet og like vel være kreativ?
Mye kan sies om Nipwitz, men deres siste web-film er det klasse over:
Det er mange regler og normer som styrer i bakken og på fjellet. Det er utstyr, klesstil, kjørestil, valg av omgivelser osv. Nettopp på grunn av alle disse er det mange som tenker på hva de ikke kan gjøre, og ikke minst hva de bør gjøre for å være flink, kul og en del av gjengen. I mange miljø tror folk at kreativitet er en mote. I ordets rette betydning var det det. Mote kommer fra fransk “moderne” og handlet nettopp om en utvikling. Men å kle på seg trange sorte bukser og kjøre streetrails gjør deg ikke kreativ, det samme gjelder solbriller, promodellene til E-dollo eller Candide. Bare hodet ditt kan det hvis du klarer å utfordre deg selv og det rundt deg.
En av de klassiske konvensjonene er de mellom ski og snowboard. Motstanden stammer delvis fra skillet mellom skating og det norske samfunn. Skating var forbudt og snowboarding problematisk, men slik er det ikke lenger. Nå er det de samme ungene, i de samme nabolagene, med ulike treplanker under beina. Likevel vedlikeholdes et kunstig skille, ofte rett og slett på grunn av sponsorenes respektive annonsemarkeder. Det er ingen grunn til at det ikke skal eksistere magasiner som går på tvers av dette. Det var en pragmatisk valg som ble tatt hos Fri Flyt for å jobbe mer effektivt med sitt «kjernemarked» eller noe i den duren, og det er forståelig og fint for overlevelsen av Playboard, men det er også synd. Her kommer Trashparty inn. Chris R. Helberg har blitt en god venn med blant annet snowboarderen Fred Perry. Førstnevnte begynte å lage nettfilmer som inneholder både seg selv og Perry, og sammen med andre bryter det kunstige skillet mellom ski og snowboard. Se i hvilken som helst skibakke i Norge, så leker ski- og snowboardkjørere sammen, da er det bare naturlig at det også finnes mediaformer som gir rom for dette. Når det er sagt så må ikke ski og snowboard være sammen for å være progressivt, men det finnes en mulighet for det.
Motsetninger trenger ikke å være bedre, men uansett bør konvensjonene utfordres. Utvikling innebærer delvis å gjøre feil, tørre og gjøre feil. Å bryte med regler og normer kan bli sett på som feil hvis det er store brudd, eller som noe rart hvis bruddet er mindre, samtidig må det må også gjøres godt. Eksempelvis; nose-butters var en veldig rart ting, og se hvor rar Perry ser ut da han glir over kulene et godt stykke uti denne editen her, men det finnes en uvant kvalitet ved det:
PS: Filmen er laget av nevnte Christopher R. Helberg.
Kjønnsrollene er et viktig tema som det kan skrives mye om, men det er et klart signal når det vekker stor oppmerksomhet at Trashparty har Maria Hilde som stamgjest, uten at det er på ideelt grunnlag. Hun kjører rett og slett kult. Temaet stikker mye dypere enn at “jenter ikke kjører fett nok”, og spørsmålet bør være hvorfor det ikke er plass eller et miljø som tillater flere å vokse frem, og hvordan kjønnsrollene sine sterke konvensjoner vedlikeholdes. For det handler ikke bare om at Maria Hilde, Synnøve Medhus og Tiril Sjåstad Christiansen bryter sine egne konvensjoner, de kommer også fra miljøer og en oppvekst som bryter ned konvensjonene som holder andre jenter tilbake.
Så hva er da Gus Kenworthy sin rolle i denne sammenhengen? Jo, han gjør begge deler. Han følger konvensjonene til dagens konkurranseformat, og klarer likevel å gjøre noe uventet. Det går an, men hvis det er den eneste veien så blir spillerommet minimalt. Gus går kompromissløst til verks innenfor de rammene og resultatet er imponerende, men hvis halfpipe skal fortsette sin utvikling må en gå grundigere til verks, og se på mulige utviklinger i konkurranseformatet. Endring kan tas med flere små steg, alt trenger ikke å endres gjennom revolusjon, det blir best gjennom en lengre utvikling. Nate Abbot skrev litt om utformingen av selve halfpipen, det er også mulighet for å variere hva som er mest poenggivende, og gi rom for at det ikke alltid er 3/3 mellom teknikk, høyde og stil. Grep bør vurderes, for det bør være tydelig faresignal for både ski og snowboard med stadig økende skadefrekvens og større eksponering som følge av vanskeligere triks og høyere konkurranseintensitet. I tradisjonell freestyle ble dette taklet gjennom å forby den høyeste vanskelighetsgraden av triks for å kunne ta vare på den eksisterende konkurranseformen, men samtidig gikk sporten også mot den sikre død.
I dag har både ski og snowboard mange flere valgmuligheter. Det er mulig å leve utenfor konkurransene, men vel så viktig er det også at det er svært enkelt å variere konkurranseformatet. Og det begynner å haste, for snart står slopestyle, halfpipe og freeride kun igjen med variasjonene som finnes mellom traseene til de ulike skidestinasjonene, på samme måte som i alpinsirkuset. Det vanskelige med ski og snowboard som idrett er at det skal kvantifiseres. Alt skal deles opp og gis en poengsum mellom 0-100. Det er derfor den frie delen må eksistere, noe som ikke kan kvantifiseres, men heller fungere som inspirasjon og motstand.
