André Horgen
Artikkelforfatteren er førstelektor i friluftslivsfag ved Høgskolen i Sørøst-Norge og forsker for tiden på risiko og sikkerhet i friluftslivet.
Før påske varslet Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om «rekordår for snøskred i Norge». Det ble gjort et poeng av at 113 personer hadde vært involvert i snøskred, mot bare 21 på samme tid i fjor. En rekke medier lagde overskrifter og saker rundt disse tallene. Det ble underkommunisert at ordningen med å rapportere inn hendelser er relativt ny og at økningen like godt kan skyldes at flere har blitt oppmerksom på rapporteringsordningen. Faktum er at ingen hadde omkommet i skred i Norge før påske. I løpet av påsken omkom det én skiløper som følge av skred.
LES OGSÅ: Voldsom økning i meldte skredhendelser
Redningsselskapet meldte nylig at 94 personer druknet i 2017, og at flesteparten av drukningene (32) skyldtes ulykker i forbindelse med bruk av båt og kajakk. I realiteten var det kun en av de 32 omkomne som padlet kajakk. I gjennomsnitt har det omkommet i underkant av én person pr. år i hav/tur-kajakk ulykker de siste 20 årene.
Norges Røde Kors Hjelpekorps og Norsk Folkehjelp o.a. melder stadig om en økning i antall redningsoppdrag. Nylig rapporterte Aftenposten at det hadde blitt 70 % flere redningsaksjoner i Norge på ti år. Ofte koples redningsaksjonene til ulike friluftslivsaktiviteter. Det underkommuniseres at det er en generell økning i antall redningsoppdrag det er snakk om, som også omfattes av en lang rekke oppdrag som ikke er friluftslivsrelaterte. Dessuten diskuteres det sjeldent om økningen også kan ha sammenheng med andre forhold, som f.eks. om terskelen for å rykke ut har blitt lavere. En undersøkelse for noen år tilbake viser eksempelvis at antall friluftslivsrelaterte redningsoppdrag lå stabilt på mellom ca. 560 og 660 i tidsrommet 2005-14. I 2013 var det sågar en markant nedgang, til 470 oppdrag (Oftedal, 2014).
Siden påsken 2018 har vært preget av varsler om stor skredfare er det relevant å se nærmere på skredulykkene. Økningen i antall skredhendelser forklares av NVE med økningen i antall folk i fjellet. Man peker på «randonee-bølgen» og at sesongen for å ferdes i fjellet vinterstid er utvidet. Dette er plausible forklaringer. Flere folk i fjellet skulle tilsi flere skredhendelser. Samtidig går antall dødsulykker ned, i hvert fall hvis vi ser på statistikken for de siste fem til seks vintrene isolert sett. Nedgangen i antall dødsulykker forklares bl.a. med økt kunnskap, bedre utstyr og ikke minst med effekten av skredvarslingen som NVE står for. I følge NVE (2015), sa rundt 100 mennesker at de selv, eller noen de kjente, hadde unngått å bli tatt av skred på grunn av skredvarslingen. Av Nrk Nordland ble dette framstilt under overskriften: «I fjor unngikk rundt 100 personer å bli tatt av skred takket være skredvarslinga». I mangel på kritisk friluftslivsjournalistikk ble NVE aldri konfrontert med hvilken relevans det hadde å vise til tall som var basert på folks tro og følelser. Tallenes u-klare tale ble brukt til å kommunisere at skredvarsling, kunnskap og sikkerhetsutstyr virker forebyggende mht. dødsulykker.
I iveren etter å forklare glemmes det at korrelasjon ikke er det samme som kausalitet. Samtidig underkommuniseres tilfeldighetenes rolle. Tilfeldigheter er trolig den viktigste grunnen til at antall dødsulykker varierer fra år til år. NVE bør være langt mer tilbakeholden med å forklare tilfeldig variasjon med årsakssammenhenger, ikke minst når tiltak iverksatt av NVE brukes som forklaring på positive trender. I slike tilfeller kan NVE, eller seksjoner i NVE, fort komme til å bli mistenkt for å forsøke å legitimere behovet for egen virksomhet og forsvare at det de driver med virker.
Ser vi på antall fritidsrelaterte skred-dødsfall i Norge, tiår for tiår, var snittet på 1970-tallet i underkant av tre omkomne pr. år, på 1980-tallet i overkant av tre omkomne pr. år, på 1990-tallet i overkant av to omkomne pr. år, og på 2000-tallet i overkant av tre omkomne pr. år. Siden vinteren 09/10 har det i gjennomsnitt omkommet i overkant av seks personer pr. år. Dette er dramatisk. Men dersom vi kun ser på ikke-motoriserte friluftslivsaktiviteter er gjennomsnittet redusert til i overkant av fem omkomne pr. år. Hele ti scooterførere har omkommet i skred siden vinteren 09/10, mot fem det foregående tiåret. Og dersom vi kun forholder oss til norske statsborgere er gjennomsnittet redusert til i overkant av tre omkomne pr. år, altså på nivå med foregående tiår. Tolv utenlandske statsborgere har omkommet i skred i Norge siden vinteren 09/10, mot to det foregående tiåret. Dette er nytt. Statistikken viser at det var svært få scooterførere og utenlandske skiturister som omkom i skred i Norge på 70-, 80- og 90-tallet.
Det faktum at det de siste åtte vintrene i gjennomsnitt har omkommet i overkant av seks personer pr. år i skred, innenfor kategorien «fritidsulykker», bør imidlertid ikke underkommuniseres eller bagatelliseres i denne sammenhengen. Når scooterførere og utenlandske skiturister regnes med innebærer det mer eller mindre en fordobling av antall skred-dødsulykker sml. med foregående tiår. Men fremfor å peke på uheldige trender innenfor nordmenns skivaner bør liberaliseringen av snøscooterkjøring og økningen i skiturisme fra utlandet pekes på som relevante variabler.
På denne bakgrunn kan det neppe sies å ha vært noen dramatisk utvikling mht. skredulykker blant nordmenn som går og kjører på ski, i et 50-års perspektiv. Tvert imot har trenden vært positiv. Skredulykkene blant skiløperne har holdt seg relativt stabil til tross for at det registreres økt ferdsel i fjellet gjennom hele vinteren. Erfarne redningsmannskaper peker på sender/mottaker utstyr som en del av forklaringen på at ikke flere omkommer. Slikt utstyr gjør kameratredning langt mer effektivt og redder liv. Så kan man alltids diskutere om bruk av sender/mottaker utstyr er udelt positivt. Risiko-kompensasjon teori antyder at bruk av sikkerhetsutstyr bidrar til at folk tar større sjanser enn de ellers ville ha gjort. Å kreve at folk skal ha med «skredsøker» på turer i fjellet, slik NVE gjør bl.a. overfor Aftenposten, og å trekke inn anbefalinger av «ballongsekker», er uansett urimelig ovenfor folk flest. Slike råd kan bidra til å skape unødvendig frykt, utstyrspress og ikke minst overdreven tillit til at sikkerhetsutstyret redder liv.
Effekter av skredvarsling, «skredskolen» og varsom.no, som NVE påberoper seg, er langt mer tvilsomme enn effekten av sikkerhetsutstyr. Om varsling av faregrad har effekt er neppe målbart. Det vi imidlertid vet er at de fleste skred-dødsfall skjer på faregrad 2 og 3, som er de faregradene varslene ligger på gjennom store deler av vinteren. Effekten av påstått økt kunnskap om snø og «snøproblemet» er også vanskelig å måle. Evt. effekter er for øvrig ytterst tvilsom hvis det stemmer at antallet skredhendelser er økende. Dersom målet er å få ned antall skred-dødsfall er det mye som tyder på at fokus, i enda større grad, bør rettes mot terreng. De aller fleste skred-dødsfall, på hele 2000-tallet, skjedde som følge av at den skredtatte selv befant seg i terreng brattere enn 30 grader, på lagdelt vintersnø. Dette ser ut til å være en ny trend sml. med foregående tiår.
Samfunnet er ikke tjent med at friluftslivets farer overdrives. Dette burde media og sentrale organisasjoner og institusjoner være seg bevisst. I St. meld. nr. 39 (2000-2001), om friluftsliv, vises det til at ulykker og skader i friluftslivet utgjør et lite problem. Dette er fortsatt gjeldende. Videre fremheves det at: «I ei tid der fysisk inaktivitet er ein trussel mot folkehelsa, er det ei langt større utfordring å skape vilkår som fremjar friluftsliv og fysisk aktivitet i befolkningen». Knapt noen ulykkesstatistikker, innenfor ikke-motoriserte friluftslivsaktiviteter, peker i negativ retning mht. antall dødsulykker.
Ikke minst i forbindelse med påsken, og den kommende vår-sesongen i fjellet, bør folk flest få vite at man kan ferdes trygt i forhold til skred i store deler av den norske fjellheimen. Dette kan de gjøre ved å holde seg til slakere terreng enn 30 grader, så lenge snøen fortsatt er lagdelt, og ved å unngå utløpsområdet nedenfor denne typen terreng. Det viktigste folk flest kan gjøre er å lære seg å kjenne igjen farlig terreng. De som aktivt vil oppsøke brattere terreng bør ta sine forholdsregler, og samtidig forstå at de aksepterer en risiko som er vanskelig å beregne, til tross for skredvarsler og all verdens skredkunnskap.
