Svaret er forhåpentligvis ikke så mange som myten vil ha det til, men spørsmålet om hvorfor unge og frie sportsaktiviteter får så lite støtte sammenlignet med de tradisjonelle dukker stadig opp igjen.
Mens håndball, fotball, langrenn og svømming og de andre velorganiserte grenene nyter godt av spillemidler og andre støtteordninger er det tilsynelatende lite å hente for skatere, snowboardere og twintipkjørere. I september ble det arrangert stormøte for frisport på en restaurant på Grønland i Oslo. På ulike vis ble det satt søkelys på hvordan uorganiserte idrettsutøvere kan få bedre gjennomslag og sin del av kaka.
Innleggene viste at behovene er ganske forskjellige. For noen er det mest snakk om å få lov til å holde på. Verken surfere eller kitere er opptatt av anleggsbygging. Elvepadlerne vil helst bli kvitt det de har, det gamle riksanlegget for slalåmpadling i Sjoa. Frikjøring på ski trenger kanskje en forsikringsordning, eller en måte å synliggjøre hvor mange som utøver sporten overfor sponsorer.
Men den hurtigst voksende gruppen, unge skientusiaster på twintipsski, etterlyser akkurat det samme som svømmerne og ishockeyspillerne: Flere og bedre anlegg. Forskjellen er at de som har ski på beina stort sett er overlatt til seg selv. Ingen tenker tanken om at en ishall eller svømmehall kan gå rundt på inntekter fra brukerne. Samtidig betales nedoverskikjøring som regel helt og holdent av utøverne og foreldrene. Systemet har utgangspunkt i at idrett foregår innenfor rammene av et idrettslag. Her defineres behovene for anlegg og her organiseres dugnadene og pengeinnsamlingen som får prosjektene til å rulle. Så kommer det inn spillemidler som sørger for at anlegget blir realitet. Er du ikke organisert på den rette måten, er dette et lukket system du ikke kommer inn i. Foregår aktiviteten i et privat drevet skianlegg, er du som regel sjanseløs. Støttemidler kan ikke gå til kommersielle aktører. Det er politisk bestemt og blir grundig slått fast i den siste idrettsmeldingen.
20 år etter at de første snowboardparkene kom, vet vi at det stort sett bare er de aller største anleggene som kan forsvare en stor parksatsning gjennom heiskortinntektene. Gode halfpiper er det nesten ingen som tar seg råd til å bygge – og langt mindre vedlikeholde. Skal vi ha slike anlegg, må de finansieres med samme type støtte som andre idrettsanlegg. Det eneste fornuftige blir da å samarbeide med skiheiseierne, enten de er kommersielle eller ikke.
Det er gode argumenter for at støtten til idrett bør fordeles på en annen måte. De tradisjonelle grenene sliter med stort frafall i ungdomsalderen og betyr antakelig langt mindre for folkehelsa enn festtalene vil ha det til. Det er her grenene vi skriver om – enten du kaller det frisport eller noe annet – har sin store styrke. Men det finnes muligheter også innenfor dagens system. Det bevises blant annet av suksessen til Norges Klatreforbund og deres 16.000 medlemmer i klubber over hele landet. Klatrerne er like individualistiske og lite vant til fellestreninger som andre, men de har likevel lyktes der snowboardere og twintipkjørere sliter, nemlig med å få opp gode anlegg rundt.
Da den første generasjonen skientusiaster begynte å lande baklengs på twintipski, visste foreldrene knapt hva drev med. Klubber og trenere var et fremmedord. Nå er det en massiv rekruttering til sporten og det er også begynt å vises på medlemstallene. Det er bra. For framtida til uorganisert idrett er etter alt å dømme bedre organisering.
Kommentaren stod på trykk i Fri Flyt 92. Skaff deg abonnement på Fri Flyt, så får du med deg alt meningsstoffet i Norges store skimagasin.
