Denne kommentarartikkelen skrev jeg til Fri Flyt nummer 95, i kjølvannet av en rekke snøskredulykker i nærheten av Hemsedal skisenter. Flere tok til orde for at Skistar, og heiseierne og -driverne i Hemsedal, må ta ansvar for de som skadet seg og omkom i skredene.
Hva mener du?
Jeg er i hvert fall helt uenig, og her er begrunnelsen:
Snowboardpersonligheten Lars Eriksen omkom i en brutal skredulykke i renna Analen ved Tottenveggen like ved Hemsedal skisenter på julaften. Tre dager etter ble elvepadlekompisen min Jim stygt skadd i et skred ikke langt unna. Han mista synet på det ene øyet, og jeg har allerede fundert mye på om vi noen gang skal få padla sammen igjen.
Alle visste at frikjøringsforholdene i Hemsedal var gode, men ikke nødvendigvis trygge, i denne perioden. Jeg hadde selv publisert flotte pudderbilder fra dalen på friflyt.no, som vi fikk tilsendt fra Skistar Hemsedals egen fotograf. Pudderalarmen, som Skistar betaler Skiinfo for å få, hadde selvsagt gått flere ganger. Norske alpinsentre, Hemsedal inkludert, er sjelden særlig interessert i å holde gode pudderforhold hemmelige. Samtidig som alle er nokså restriktive med å direkte markedsføre ski- og snowboardkjøring i terreng som åpenbart er svært skredfarlig.
I kjølvannet av disse tragiske ulykkene i Hemsedal etterlyste mange sikring av skredfarlige områder, og at skisentrene tar mer ansvar for sine gjester. Som, kanskje basert på info fra skianleggets markedsføringsavdeling, velger å ferdes i upreppa, snødekte bakker som er brattere enn 30 grader (eller hvordan man nå skal definere det).
Kritikerne viste ofte til skisteder i USA og Canada, som gjerne har store frikjøringsområder definert som «inbounds». De er altså trygge. Jeg kom hjem fra USA for en ukes siden (i skrivende stund), hvor jeg koste meg blant klipper merket med skilt («Cliff») og andre advarsler, blant annet mot at hvis du fant en udetonert bombe (på grunn av skredsikring tidligere), så måtte du ikke røre den. Det føltes ganske trygt å kjøre 30 grader bratte pudderheng alene i Mount Baker, for de var jo «inbounds». Heldigvis jobber jeg i Fri Flyt og fikk heiskortet påspandert av det lokale turistkontoret.
Men vil vi ha det sånn i Norge? Skal det ligge bomber i frikjøringshengene våre, og skal det trues med fengselsstraff og/ eller bøter hvis man kjører «Out of bounds«? Skal det virkelig være noen andres ansvar hva vi foretar oss i Moder Jords frie, bratte og livsfarlige (per definisjon) vinternatur? Skal vi drite i Allemannsretten for å lesse ansvaret for våre egne (dumme) valg over på andre? For eksempel de som driver skiheiser? Med den konsekvensen at et dagskort koster nesten 1000 kroner? Jeg har selv vært borti flere skredhendelser, en av dem endte med at jeg brakk foten mot et tre da jeg ble tatt i et flakskred på solo-randotur. Hvem sin feil, og hvem sitt ansvar var det at jeg lå med knekt fot mutters alene oppi lia en tirsdag ettermiddag? Mitt selvsagt, og det ville ikke spilt noen rolle om jeg hadde tatt heis i forkant eller ikke.
Svaret er nei. Vi kan ikke kreve at Hemsedal skisenter tar ansvar for at Lars omkom på julaften, eller for at Jim ødela ansiktet sitt tre dager etter. Disse gutta visste godt hva de gjorde, og de visste at de selv hadde ansvaret, men valgte å kjøre likevel, fordi det er en rett vi har i Norge (i motsetning til i USA).
Men vil vi fortsette å ta heis til toppen av fete terrengparker i april, nypreppa kunstsnøheng i november eller pudderheng spekka med klippebånd i mars? Ja, vil vil det. Vi vil og bør ta ansvaret for oss selv, og vi vil tviholde på retten til å ferdes fritt i norsk natur. Vi kan ikke kreve at skisentrene skal sikre alle tilgjengelige heng, for det er rett og slett ikke mulig. Det vil derimot bety kroken på døra for de ca 200 registrerte alpinsentrene i Norge (kanskje med unntak av Hafjell).
Med rettigheter følger plikter. Plikter til å ta ansvaret for oss selv og vennene våre, og ikke lesse det over på kommersielle aktører (slik de gjør over dammen) eller andre.
