For et par uker siden ble jeg oppringt av en journalist fra NRK som stilte meg følgende spørsmål: «Har du noe å si som ikke har blitt sagt før?».
Et par dager i forveien hadde jeg vært Fagleder Skred på en skredaksjon på Kvaløya. Vi hjalp en kar, som hadde løst ut et snøskred, ned fra fjellet. Deilig med en skredaksjon som faktisk endte godt. Dagen etter var det en skikkelig godværsdag etter flere dager med dårlig vær. Varsom.no meldte fortsatt faregrad 3, betydelig skredfare. Vi i skredgruppen i Røde Kors er ekstra på vakt på slike dager. Folk kan ikke vente med å komme seg ut på tur og sjansen for at lysten vinner over fornuften er stor.
Det ble heldigvis ingen skredaksjon den dagen, men media kunne fortelle om flere steder der folk på ski hadde løst ut snøskred. Jeg ble oppringt av Nordlys og bedt om å kommentere et par bilder av skred som hadde gått på Buren på Kvaløya. Bildene viste tydelig at noen hadde fjernutløst skred uten å bli tatt selv. Jeg satt hjemme og det eneste jeg kunne si var: “Ja, skredaktiviteten i dag stemmer overens med det som er varslet; betydelig skredfare med mulighet for å fjernutløse skred. Folk må selvfølgelig dra ut på tur, men velge terreng etter det som er anbefalt i varselet”.
Denne dagen ble også et følge på fire personer tatt i et skred på Blåbærfjellet i Tamokdalen. Faktisk nesten på samme sted hvor det omkom fire personer i januar. Den siste ligger fortsatt begravd i snømassene der oppe. Det gikk varmt i kommentarfeltet til denne saken på NRK Troms sine facebooksider. Flere talte for at det nå var på høy tid at de som blir tatt i skred og utsetter seg selv og redningsmannskaper for fare må betale for redningsaksjonen selv. Kan godt være at dette hadde fungert som et mulig skremmemiddel. At de som overlever skal betale så det svir (ja redningsaksjoner er dyre) og at dette da skal hindre andre i å kjøre bratt på ski. Men da ønsker jeg at dette også skal gjelde alle andre i samfunnet vårt som gjør noe som bærer en viss form for risiko for å bli skadet, og som trenger livreddende hjelp. Jeg kan for eksempel nevne alle som kjører bil og forårsaker en ulykke, alle som krasjer mens de sykler, alle som røyker og får påvist lungekreft, og alle som forårsaker skade i ruset tilstand. Jeg drar kanskje eksemplene mine litt langt, men håper du som leser dette skjønner poenget mitt og at en slik praksis ikke er veien å gå.
Tilbake til spørsmålet fra NRK-journalisten. Han sier til meg at jeg var et nytt navn (ref. fagleder skred-rollen jeg hadde et par dager tidligere) og lurte altså på om jeg hadde noe å si som ikke hadde blitt sagt før. Dette var nok helt sikkert godt ment fra journalisten. Kanskje visste jeg noe som ingen andre visste? En ønsker så gjerne å finne den magiske oppskriften som forhindrer folk i å bli tatt av skred. Det virker som om det som er sagt til nå av andre ikke er godt nok. Tenk om det vi vet nå er alt vi kommer til å vite om snøskred? “Nei nå må vi snu på alle stener og se om det finnes en genial formel, den perfekte formuleringen, som kan skremme folk bort fra fjellet”, tenker nok mange. Jeg er ikke for å skremme folk bort fra fjellet, bare så det er sagt.
Men hvorfor tar ikke folk inn over seg det som blir sagt? Hvorfor hører ikke folk på advarslene som blir gitt? Hvorfor fortsetter folk å dø i snøskred? Årets redningskonferanse i Bodø skal ha dette på agendaen. Der spør de hvilket ansvar den enkelte tar for egen sikkerhet og hvor høy risiko en er villig til å ta. Sagt på en annen måte: Hvordan skal vi klare å nå de som tilsynelatende ikke bryr seg om de advarslene som blir gitt? Viss det ikke fungerer å si at du faktisk kan dø i dag. Hva skal da fungere?
Jeg er kanskje vel diplomatisk i svaret mitt til NRK-journalisten og kommer med det jeg er opplært til å si om snøskred: “Skredvarselet i dag forteller at det er faregrad 3, betydelig skredfare, og at en bør holde seg unna skredterreng til forholdene har stabilisert seg. Det er viktig å kunne identifisere hva som er skredterreng for å ikke utsette seg selv for unødvendig risiko. Jeg oppfordrer folk til å dra ut på tur i det fine været, men velge terreng etter evne og det som er anbefalt den aktuelle dagen”. Det ble ingen sak i NRK ut av praten vår. Kanskje var det for kjedelig, ingenting nytt, ingen pekefinger, ingen genial formulering som kan generere klikk på nettsiden, ikke det fasitsvaret han kanskje lette etter. Ikke mange dagene etter dette dør det to personer til i snøskred i Norge. En på Sunnmøre og en på Grytøya utenfor Harstad.
For tre år siden ble jeg sammen med en kollega i Røde Kors og Espen Nordahl intervjuet av TV2 på en fjelltopp på Kvaløya. Det hadde vært det første året på mange år at ingen skikjørere hadde omkommet i snøskred i Troms fylke. Vi ble spurt om hva som var grunnen til dette. Vi fortalte etter beste evne om det vi trodde var en økning i kunnskap, at folk tok gode og fornuftige valg, at skredvarslene fungerte og at snødekket kanskje hadde vært stabilt osv. Jeg tror nå i ettertid at det bare handlet om flaks, men det går vel ikke an å si det høyt på TV? Grunnen til at jeg tror det handlet om flaks er på grunn av arbeidet som har blitt gjort av varsom.no med å registrere skredhendelser. I 2017/2018-sesongen ble det registrert hele 445 skredhendelser med mennesker involvert (varsom.no). Sesongen før (det året jeg ble intervjuet av TV2) ble det registrert “bare” 173. Men det reelle tallet var nok mye høyere siden registreringen ikke hadde kommet skikkelig i gang på dette tidspunktet.
Dersom du blir tatt av et skred og overlever har du griseflaks. I år har vi et rekordår i antall omkomne i snøskred. Tallet var 7 etter de to som omkom for et par helger siden. Nå har det økt til 9 etter at to anleggsarbeidere ble tatt av et stort skred mens de ryddet en vei. Viss du ser bort fra sesongen 2010/2011 der 13 stk. omkom, er årets tall en tangering av høyeste antall på 10 år. Hvorfor er det ingen som kan komme med løsningen? Skal vi bare godta at folk dør i skred? Jeg har vært med å hente ut flere som har omkommet i snøskred og det er en fryktelig tragisk måte å dø på.
Snøskred er ekstremt komplekst. Jo mer jeg lærer om dette faget jo mer innser jeg hvor ufattelig komplisert kunnskapen om snøskred er. Men én ting vet jeg: Går du i terreng som er brattere enn 30 grader, så kan det gå skred! Noen dager er mer stabile enn andre. Noen dager får en tydelige advarsler mot å bevege seg i skredterreng, mens andre dager kan det være tilnærmet trygt. Men en kan altså aldri være helt sikker. En ting som gjør skredfaget så vanskelig er at du får aldri en skikkelig bekreftelse på at du har tatt de rette vurderingene underveis på turen din. Bortsett fra når skredet går da. Da har du «drete på draget», eller «bæsja på leggen» som de sier i Bergen. Men dersom du ikke løser ut et skred får du aldri en skikkelig bekreftelse på om det var kunnskapen din som reddet deg eller om det bare var flaks. Et godt eksempel på det siste er folk som løser ut snøskred i et heng der flere folk har kjørt nylig. Det har vi flere eksempler på, også med tragiske utfall. Hva tenkte de som kjørte først og ikke løste ut skredet? Kunnskap eller flaks? I skredfaget snakker vi om den berømte sweet spot´en. Det punktet eller området i terrenget der det er størst sjanse for å løse ut skred. Noen ganger er dette området lite, andre ganger stort. Dette bestemmes blant annet av snøforholdene og hva som er skredproblemet den aktuelle dagen.
Hvordan skal vi klare å nå de som tilsynelatende ikke bryr seg om de advarslene som blir gitt? Viss det ikke fungerer å si at du faktisk kan dø i dag. Hva skal da fungere?
Jeg holder en del skredkurs i ulike sammenhenger, både privat og gjennom Røde Kors. Er det én ting jeg er opptatt av å formidle, så er det følgende: Ønsker du å holde deg heltunna skredterreng, eller er det greit å oppsøke skredterreng? Velger du det første, ja da må du vite hvordan du holder deg heltunna terreng som er brattere enn 30 grader. Du må også sørge for å holde deg unna potensielle utløpsområder (dvs. at du befinner deg på en plass der det kan løsne skred over deg som kommer ned der du befinner deg). Dersom du tar et valg om å bevege deg inn i skredterreng har jeg en eneste ting å si til deg: Da kan du løse ut skred! Kanskje svarer du da at “ahh slapp av, det går jo sikkert bra!” Da har jeg et lite forslag til deg: Neste gang du står over et bratt heng og lurer på om du skal kjøre. Da skrur du av skredsøkeren din og fjerner mekanismen som løser ut den flotte airbagen du har i sekken. Vil du fortsatt kjøre? Det er en grunn til at vi sier: «Den største sjansen du har for å overleve et snøskred er å unngå å bli tatt av ett».
Jeg er ikke i mot at folk beveger seg inn i skredterreng, det er viktig for meg å få frem. Jeg kjenner mange som kjører bratt på ski og som jeg vet har mye kunnskap om det å ferdes trygt i fjellet. Men disse må også erkjenne at ja, det kan gå skred. Det finnes dessverre mange eksempler på personer med mye skredkunnskap som blir tatt av skred. Selvsagt gjør samtlige alt de kan for å hindre at det skjer. Jeg vet ikke om en eneste en som har gått opp i fjellet og tenkt at i dag skal jeg løse ut et skred og dø helt frivillig. Alle vil jo trygt ned igjen? Men allikevel går det galt og vi sliter med å finne ut hva vi skal gjøre med det.
Som samfunn må vi rett og slett innse (ikke slå oss til ro med) at folk dummer seg ut både i lavlandet og oppe i fjellet. Samtidig skal vi også være veldig takknemlige for at vi har det så godt i Norge at alle kan få hjelp uavhengig av hva en har gjort. Så må vi løfte frem alle som forsøker så godt de kan å opplyse folk, enten det er media, Varsom, Statens Vegvesen, naboen, mødrene våre og ikke minst de som har gjort feil, og ønsker å fortelle om dette. Så lenge folk fortsatt dør i skred må vi aldri gi opp, vi må alltid se fremover og forsøke så godt vi kan på å gjøre så godt vi kan - alle sammen! Snakk med alle du kjenner som står på ski eller kjører scooter på fjellet. Sørg for at de har riktig sikkerhetsutstyr og at de vet hvordan de bruker dette. Det er kameratredning som redder liv. Vi i Røde Kors graver stort sett ut omkomne. Sørg for at du og alle du kjenner har den nødvendige kunnskapen som skal til for å ferdes trygt i fjellet. Til slutt, fortell dine venner og kjære at du bryr deg om dem og at du håper for alt i verden at de kommer trygt hjem igjen!
JA til mer kompetanse,
JA til kloke valg,
JA til å komme trygt hjem,
JA til mot til å innrømme feil,
JA til å ta bedre vare på de som overlever og som kan dele av sine erfaringer,
NEI til at flere skal omkomme i skred.
Saken ble først omtalt i Nordnorsk Debatt
