Se for deg den nokså lille bygda Telluride i Colorado i USA i 2007. 16 år gamle Gus Kenworthy er en det lokale supertalentet som kjører fletta av alle andre i parken, i en ny og moderne idrett hvor en proffkarriere er langt mer avhengig av at folk syns du er kul enn hvor god du faktisk er. Dette er året sponsorkontraktene blir så store at Gus kan slutte med andre ting. Å bli proff som det heter. Karrieren hans er avhengig av at han er en kul fyr som kids kan se opp til.
Kenworthy er blant verdens beste i en sport hvor ordet «gay» -brukt nedsettende- er sentralt i den akk så viktige sosiolekten. Gay betyr homo, og brukes så ofte for å beskrive noe negativt at jeg tipper de færreste tenker over hva det egentlig betyr. Å kalle det «gay» hvis et triks mislykkes, stilen er feil eller du bomma på grabben er nærmest dagligdags i terrengparker over hele verden. Skal du være kul –og bli stjerne- må du snakke det riktige språket og gjøre det meste rett i en jungel av mer eller mindre merkelige image-grep. Vi snakker tross alt om sporten hvor utøvere har hatt t-skjorter på hodet, kjørt med åtte t-skjorter og en basketballsinglet i snøstorm i februar, brukt skaut, skinnjakke og dongeribukse til fjells, stappa brillene inni hjelmen og hatt bukseseler hengende under jakka.
Men dette er også sporten hvor utøverne pusher grensene ekstremt langt hver eneste sesong, setter seg i potensielt livsfarlige situasjoner hver dag og til stadighet gjør ting de ikke vet er mulig –fordi ingen har gjort det tidligere. Det kreves store baller for å henge med ferdighetsmessig, og skal man holde på en karriere må du rett og slett være en av de kuleste gutta og jentene.
Midt oppi dette sto 16 år gamle Gus Kenworthy og er homo. Høyst ufrivillig ifølge seg selv –men det er jo ikke sånn at han har noe valg akkurat. I går skrev Kenworthy svært åpenhjertig om denne perioden i livet, og at han sleit så mye at han i perioder ønsket å ta sitt eget liv. Verden –og kanskje også sporten vår?- er utvilsomt ute og kjører når en 16-åring i perioder mener selvmord er bedre enn å stå for hvem man er.
Nå hylles Gus Kenworthy over hele internett for at han kommer ut av skapet. Det er ekstremt velfortjent, og å være førstemann blant actionsportsutøvere som står fram på denne måten er en langt større prestasjon enn trippelcorken hans i OL-finalen i Sotsji eller halfpiperunnet hans i Park City 2015. Det er rørende å se all støtten han får i sosiale medier.
Gus var riktignok ikke først av alle kjente actionsportsutøvere, snowboardlegendene Stine Brun Kjeldaas og hennes nederlandske kollega Cheryl Maas giftet seg i 2010, men fordi dette handler om machokultur er det forskjell på menn og kvinner. At vi har flere kjente, lesbiske idrettsutøvere, men ned mot null mannlige, forteller at terskelen er vesentlig høyere for homofile menn å stå fram. Og derfor er det så vanvittig viktig. Hvor mange actionsportsutøvere –og andre ungdommer- er i dag i samme fortvilte situasjon som Gus da han var 16 år?
Helt sikkert alt for mange, og det skal vi alle bidra til å gjøre noe med. På grunn av Gus Kenworthy kan de i alle fall være sikre på at de får støtte fra folk som PK Hunder, Tom Wallisch, Bobby Brown, Mike Douglas, Grete Eliassen, Even Sigstad, Josh Bibby, Christopher Frankum, Justin Dorey, Joss Christensen, Jacob Wester, Sean Pettit, Jon Olsson, TJ Schiller, Miley Cyrus, hele det amerikanske skiforbundet og en drøss flere forbilder.
Gus baner vei for andre i et terreng som er mye større enn sporten som på norsk har fått navnet freeski, og det skal han hylles for. Så er det bare å håpe at andre følger etter og at actionsportsmiljøet fortsetter å ta imot alle sine utøvere med like åpne armer.
MITT MØTE MED GUS: Undertegnede har truffet Gus Kenworthy ved et par anledninger, første gang under King of Style i Stockholm i 2011. Lite visste jeg den gangen om kampen som pågikk inne i den sympatiske amerikaneren. Foto: Tore Meirik
