Det er en ære å kunne stå her i dag og tale til dere. Vi har kjent hverandre fra barnsben av – dere har alltid vært der og stått opp for meg så lenge jeg kan huske. Dere har fulgt meg gjennom oppturer og nedturer, som da dere gikk i bakken i grusveien på vei ned til Asle – han sitter der borte ved enden av bordet og smiler, ser jeg – mens mor og far var borte. Noe løs grus gjorde at sykkelen og dere og jeg gikk i bakken. Gommo var hjemme og var barnevakt. Da vi kom hjem ville hun vaske dere med jod. Vi løp skrikende ut og vekk fra jowdflaska.
Arrene har vi enda. Vi har vokst sammen, dere og jeg. Vi har kjørt telemark og smelt skåla på deg, høyre kne, i en kunstsnø-klump under løssnøen. Vi har fryst sammen i stolheiser verden rundt. Vi har hoppet ned fra buldre som viste seg kjipe å toppe ut. Vi har syklet på alt for tunge gir, ja uten gir idet hele tatt i noen år der.
Les også: Se deg alltid tilbake
Alt dette har vi gjort sammen.
Når jeg står her i dag, er det for å takke for innsatsen og si at jeg har verdsatt hvert skritt jeg har gått sammen med dere. Det er en fin ferd vi er på.
Men samtidig er det slik at det kan bli gnisninger i så nære relasjoner som vi har. Kanskje jeg har tatt dere for gitt. Jeg har ikke møtt opp til knebøy. Jeg har ikke tøyd, jeg har ikke gjort utfall, jeg har ikke vært på G-Max og kjøpt sånn ruglete rulle jeg ser er så populært nå (jeg synes jeg så noen sånne borte ved gavebordet forresten – vi får se hva som skjer når vi pakker opp).
Jeg vil derfor benytte denne anledningen, i alles påhør, til å komme med min dypeste unnskyldning (her har jeg skrevet på lappen at jeg skal knele, men det gjør så pokkers vondt at jeg tenker dere får ha det til gode).
Vi har sterke bånd. De har nok blitt strukket, men aldri røket. Og om det har vært gnisninger, har dere aldri gått i lås. For det er jeg evig takknemlig. Og det har jo vært stunder, om sant skal sies, når dere ville gå hver deres vei, og det var jeg som måtte holde dere sammen.
Noen vil kanskje si at det er for tidlig å overrekke dere prisen for lang og tro tjeneste. Men vi kjenner hverandre så godt at jeg åpent kan si at det er med en viss baktanke. Da vi gikk hit til prisutdelingen i dag, kjente jeg et kaldt drag i lufta. Snart kommer den første snøen. Alt jeg ønsker er noen gode vintere til med dere, eller om jeg skal være helt ærlig, og det skal man kanskje i en stund som dette: Gode vintre for evig.
Da ønsker jeg at alle reiser seg (om det ikke gjør for vondt) og klapper.
Takk, knær!
