Men sandalene mine får du aldri: Kun en bunnsolid «slippah»

Les også

«Det skriker av retro, enkelhet, tillitskultur, og jeg digger det»

Det lille skianlegget i Eggedal går med underskudd hvert år. – Men heisen er en del av stedets sjel. Både hyttefolk og lokale setter stor pris på den og forventer at den går. Så anlegget består, sier driftslederen av Tempelseter Skisenter.

For i Syden var det bare amatører og britiske turister som brukte joggesko. 

Alle andre gikk med sandaler. Enten den tynne, tekstilvarianten som liknet en nedstrippet tøffel, eller den minimalistiske flipflopen, med syltynn Y-stropp av seig gummi over fotbladet. Nye flipfloper ble til nye gnagsår. Men jeg tok det som en mann, fordi jeg digget mitt nye fottøy. Sittende på langbord med storfamilien på gresk turistfellerestaurant, vekslet jeg mellom å kikke fornøyd ned på mine knallgule flipfloper og opp på den lille kasseTV-en på veggen som viste VM-kampen mellom England og Argentina i elendig 80-tallsoppløsning. 

Ja, den kampen med Guds hånd og soloraidet til han som ikke lenger var en blek utgave av seg selv, men som nå var verdens beste fotballspiller, Diego Armando Maradona. 

Argentina vant VM, og mine gule venner med hjem i kofferten til Norge. Der fikk de et brutalt møte med norske sandstrender, skogsstier, asfalt og regnvær. Mamma tro til med aktiv dødshjelp da det ikke lenger var håp om videre liv for det utslitte sandalparet. De avgikk ved døden i en søppelpose september 1986.

Les også

Fra rebelsk ungdomskultur til anerkjent kunst

Bildet av Torgny Amdam på en arbeidstralle i regjeringskvartalet blir en del av Norges største private fotosamling.

Om jeg skjønte det den sommeren jeg var 11 år, at jeg hadde begynt et livslangt forhold til mitt favorittskotøy over alle andre fottøy, skal jeg ikke skryte på meg. Men at mitt første møte med den minimalistiske sandalen, skulle bli starten på et livslangt kjærlighetsforhold som fortsatt varer, er ingen underdrivelse.

Jeg spoler frem til sommeren 1990 og min første, betalte sommerjobb som instruktør på det lokale idrettslagets fotballskole. Lønnen etter en ukes arbeid ble investert i Nike sine nylanserte ACG terrengsandaler. Du husker de kanskje? De tidsriktige, kraftige sandalene med borrelåsstropper bak hæl, og over tærne og ankel? Jeg brukte de til alt. Etter hvert som årene med slitasje preget sandalene, gikk jeg over fargeløse områder med svart sprayboks. Limte litt her og der. Sandalene hang med gjennom ungdomskolen, russetid, studieliv og noen år over milleniumskiftet. Da fikk min samboer nok og kastet fillene i søpla. Samme kunne det være, for jeg hadde nå funnet tilbake igjen til tynne sandaler. Klumpete 90-tallssandaler var ut. 

Surfesandaler av skinn var inn. 

Gjennom 90 og 2000-tallet slet jeg ut de fleste av the usual suspects; Reef, Quicksilver, Billabong, Vans, Nike, Adidas, Hummel, Hawaiianas. Ingen av de tålte mer enn noen år med hard bruk før de gikk i oppløsing. 

Høsten 2017, i pappapermisjon med min nå syv år gamle datter, var jeg innom et vannsportagentur på Fornebu. Det var der jeg oppdaget OluKai. Den myteomspunne, Hawaiiske sandalen, som hadde rykte på seg for uovertruffen kvalitet, komfort og stayerevne. 

Les også

Kunsten å surfe på snø

Brett uten bindinger trender som aldri før, og sammenliknes ofte med å surfe på snøen. – Mestringsfølelsen er fantastisk når du får det til, sier eksperten.

Ikke noe dilldall, smarte løsninger eller øljekk innlemmet i sålen. Kun en bunnsolid «slippah», 

som de kalles på øyriket, laget for virke, av folket som bruker slippah til hverdag og i bryllup. Den mest minimalistiske modellen ble med hjem. Siden har det vært oss to. OluKai og meg. Uatskillelige. Sammen mot verden. På fjellstier, over myrer, på sandstrender, i saltvann, på asfalt, grus, milevis med trilleturer gjennom to pappapermisjoner, foran på padlebrettet. 

Alltid sammen. 

Kun vintermånedene skiller oss ad. Etter syv års taktfast gange er vi 100 % samkjørte. Vi virker nemlig å eldes i samme tempo. Med synkron aldringsprosess ser jeg for meg at vi runder 90 år sammen. Om vi er så heldige? 

Målet er leke så lenge i livet at jeg må trilles, sikkert motvillig, inn på gamlehjemmet i rullestol, med begynnende demens, mens jeg mumler et og annet om Maradona, Hellas, og sommeren 1986. Selvfølgelig med OluKai på føttene. Like slitne som meg. Like gamle som min datter, som var med å kjøpe sandalene som baby, som lå i vogna på OluKai og mine trilleturer gjennom Oslos gater, og som nå triller pappa og hans Hawaiiske følgesvenner inn på livets siste lekeplass. 

Mahalo no ka hai`ana (takk for følget).