(Innlegget stod på trykk i Hallingdølen 5. januar. Lederartikkelen jeg referer til er gjengitt under innlegget.)
I torsdagens lederartikkel i Hallingdølen er jeg sitert i forbindelse med den tragiske skredulykken i Hemsedal julaften. Lederskribenten har dessverre misforstått mitt poeng fullstendig. Når jeg sier at skikjørerne selv må vurdere hvor de skal kjøre, er det ikke et uttrykk for egoisme og kravmentalitet, men en prinsipiell holdning til mennesket og naturen. Fri natur kan være livsfarlig, og alle som ferdes der gjør det på eget ansvar. Det gjelder enten vi er går på ski i fjellet, ferdes på sjøen i egen båt eller driver med andre aktiviterer som vi vet krever menneskeliv hvert år. Dersom skikjørere skal hindres i å oppsøke skredfare, må det innføres ferdselsforbud i alle brattheng hvor det faller snø. Det antar jeg ingen ønsker. Da kommer vi ikke unna at utøverne selv må vurdere risikoen. Derfor er vi kritiske til at det er politiet som skal vurdere om noen kan kjøre i Tottenveggen. Hva med de andre bratthengene du kan nå fra skiheisene i Hemsedal? Og alle de andre fjellsidene i Buskerud? Skredkunnskap handler å vurdere været og snøens lagdeling opp mot terrenget. Ingen steder er skredfarlige hele tiden. Mange er det når forholdene er ugunstige.
Når jeg sier at forbud ikke redder menneskeliv, støtter jeg meg til Tor André Skjelbakken i Troms Røde Kors. Han er en av nestorene i norsk skredredning. Da det ble innført ferdselsforbud i et område ved Tromsø Alpinsenter sist vinter, pekte han på at et forbud ikke stopper ferdselen, men fører til at folk som havner i skred lar være å melde fra. Helt unødvendige redningsaksjoner kan bli satt i gang, fordi noen har sett en nestenulykke på lang avstand og skikjørerne som har løst ut skredet ikke har turt å si fra. Tottenveggen blir ikke tryggere av at skikjøringen der går under jorda.
Når alt dette er sagt, er det mulig å forstå politiets begrunnelse. Tottenveggen er svært lett tilgjengelig fra Hemsedal skisenter. Terrenget er bratt og vanskelig å ta seg fram i under redningsaksjoner. Jeg forstår at mange reagerer på en situasjon der man mener folk trosser advarsler og tar åpenbare sjanser. Men det er verdt å merke seg at poenget med redningsmannskapenes sikkerhet brukes langt oftere av politiet og avisenes lederskribenter enn av redningsmannskapene selv. For de som er ute på redningsoppdrag er regel nummer én at man ikke skal risikere eget liv for å redde andres. Redningsfolkene har ofte skaffet seg kunnskapene som gjør dem i stand til å redde liv gjennom selv å ferdes i naturen. I mange tilfeller er de selv utøvere av det mange kaller ekstreme aktiviteter. Det er sjelden disse som krever forbud, bøter og erstatningskrav mot de som rammes av ulykker.
Ferdselsforbud i et enkelt område er uansett en parantes i arbeidet med forebygge skredulykker i Norge. Her representerer Fri Flyt den realistiske og konstruktive tilnærmingen. Vi er opptatt av dette hele tiden og står faktisk for det motsatte av egoisme, nemlig omtanke for andre, Gjennom artikler i blader og på nettsider, bøker, informasjonskampanjer og arrangementer har vi i 15 år satt fokus på sikkerhet. Vi har mottatt flere priser for sikkerhetsarbeidet vårt. Kunnskap virker nemlig. En eksplosiv økning i antallet løssnøkjørere har ikke fått følge av en tilsvarende økning i antall omkomne i skred. Mange gjør mye riktig. Når den første snøen faller håper vi alltid at det skal bli en vinter fri for dødsfall i fjellet. Statistikken viser at det håpet ikke blir innfridd, og i år kom det først triste budskapet på julaften. Hver gang er det dypt tragisk og meningsløst for de som mister sine kjære. Men for noen av oss er det å oppleve løssnø i vinterfjell er også det motsatte av døden. Det er selve livet. Som det å dra ut med båten en fin sommerdag er for andre. Dessverre følger det farer med. De første ni månedene i år druknet 47 personer.
3. januar skjedde en ny skredulykke i Hemsedal. Ingen har snakket om ferdselsforbud i terrenget under Skogshorn. Det illustrerer dessverre mitt poeng. Egne vurderinger og valg er det som avgjør om en skikjører eller klatrer blir tatt i snøskred. Forbud er en enkel løsning som ikke virker. Alternativet - kunnskap og ferdigheter - vil aldri gi 100 prosent trygghet. Men det er det eneste som faktisk fungerer.
Med vennlig hilsen
Erlend Sande
Ansvarlig redaktør i Fri Flyt, Norges største skimagasin
Her er den omtalte lederartikkelen i Hallingdølen 3. januar:
Redningsaksjonar og betaling
JULEEFTAN omkom ein 42 år gamal mann i eit snøskred i Tottenveggen i Hemsedal. Tre dagar seinare gjekk alarmen på ny. Fem personar utløyste eit snøskred i Reidarskaret. Ein person vart hardt skadd. Den ekstreme snøskredfaren vanskeleggjorde redningsaksjonen. - Folk utset både seg sjølve og redningsmannskapa for livsfare når dei trassar åtvaringar og satsar på at det skal gå bra. Laussnøkøyrarane må ta skredfaren meir på alvor, uttala politifyrstebetjent Roy Riksvold til Hallingdølen. Dagen etter vart det innført mellombels forbod mot laussnøkøyring i Hemsedal. Men om slike forbod er rette tiltaket, er ein annan diskusjon.
DISKUSJONEN har iallfall gått friskt på sosiale media dei siste dagane. Ikkje minst blant laussnøkøyrarane sjølve. Både om ansvar og internjustis. - Skikøyrarane må sjølve få bestemme om dei vil køyre eller ikkje. Forbod reddar ikkje liv, seier tidlegare redaktør i Fri Flyt, Erlend Sande, til NRK. Etter vårt syn er dette temmeleg egoistisk. Sande hoppar bukk over risikoen for redningsmannskapa. Å gå inn i eit skredområde kan vere svært farefullt. Redningsmannskapa set ofte liv og helse på spel.
HELLER IKKJE Claus Ryste som er alpint sportssjef i Norges Skiforbund, trur på forbod. - Dei mest ekstreme vil køyre uansett, hevdar sportssjefen som etterlyser meir informasjon; - Me må heve kunnskapen. Få laussnøkøyrarane til å unngå dei meste ekstreme fjellsidene.
UTSPELET til Ryste er velmeint. Men ingen har satsa meir på informasjon og kunnskap enn nettopp Hemsedal Skisenter. Både i form av varsling, merking, åtvaringar frå skipatruljen og gjennom kurs i kameratredning. Likevel skjer det alvorlege ulykker. Erfarne skikøyrarar neglisjerer åtvaringane. DERMED står me att med eitt alternativ. At dei som utøver risikosport og som driv uvettug skikøyring i rasfarlege område, må betale redningsaksjonane sjølve. Både tidlegare politimeister i Troms, Truls Fyhn, og Sysselmannen på Svalbard har teke til orde for dette.
SÅ LANGT har Justisdepartementet vore tilbakehaldne. Av fleire grunnar, men fyrst og fremst fordi ein er redd personar i naud let vere å be om hjelp dersom dei trur dei må betale for redningsaksjonen. Men lovverket opnar for slike reaksjonar. Dersom det er utvist grov aktløyse kan Justisdepartementet sende rekninga til den eller dei som har utløyst redningsaksjonen. Men så kjem problemet - kor skal terskelen ligge? Hittil har den vore svært høg. Kanskje svaret kan vere at den blir senka? Iallfall litt - for å markere at det er noko som også heiter personleg ansvar.
