Ei dramatisk innledning satt litt på spissen. Men en potensiell sannhet i sin bratteste konsekvens.
For de av oss som setter spor innen topptur- og snøskredtematikken kan vi ikke unngå å høre ordet beslutningstaking. I ulike fasetter. Relatert til oss som enkeltindivid eller som en del av en gruppe. I forskjellige kontekster må vi hele tiden jobbe oss frem mot og ta en beslutning. Og helst en som bringer oss alle opp på fjellet, ned fra fjellet og hjem igjen. I live.
Vi har våre hjelpemidler. Werner Munters 3 x 3 er et kjent verktøy og forhåpentligvis i bruk når det gjelder å planlegge og gjennomføre turer. Som med sine ulike faktorer og nivå bringer oss frem til ståstedene der vi tar beslutningene. Fortsette etter planen. Eller endre den.
Vi har generelt mye fokus på og legger ned energi i disse fasene av turen. Vi er blitt dyktigere til å observere, vurdere, diskutere. Og tilslutt konkluderer og beslutte.
Men det er når beslutningen er tatt og statisk enegi skal omsettes i bevgelsesenergi at den egentlige utfordringen venter. Handlingen. Der du viser om du har forstått. Når du staver deg ut fra den mentale rasjonelle tilnæringen og inn i action-en. Beslutningshandlingen. Der det verbale skal materialiseres ut i gjerning.
Dette neste millisekundet, sekundet, to sekunder, ti sekunder, minuttet, ti minutter, halvtimen. Når rusen stiger opp fra dypet eller ned fra himmelen og fyller kropp og sjel. Det er nå du viser ditt sanne deg. Det er nå du skal få approved/ not approved stempet.
Mens så er det det da. Når nysnøen ligger dyp urørt. Langs den linja vi var så enige om kjøre. Men også tjue meter til høyre. I det herlige fristende litt brattere henget. Da har vi så lett for å glemme det vi var enige om.
– Men dit bort skulle vi jo ikke. Vi hadde studert kartet. Eksponeringa var forskjellig. Mye mer ugunstig i forhold til utbredelsen av de definerte skredproblemene angitt i skredvarselet. Det hadde vi snakka om. Og alle var enige. Vi skulle kjøre ned her. Ikke der.
Men ka fan. Akkurat her og nu vil jeg kjøre brattere. Det er det jeg vil. I denne herlige puddersnøen. Dette går bra. Hvorfor skal det ikke gå bra? Det skjer sikkert ingenting. Let it roll!
Vi har nok alle vært i den tilstanden. Når vi rives med. Når vi glemmer alt og alle og gir oss 100 % hen til nuet. Nytelsen. Den intense indre høydare følelsen. Livets state of the Art. Alle skikjørers store mor.
Men leken i brattere fjellsider på ski gir deg sjelden andre svar enn lykkefølelsen underveis og tilfredsheten etterpå. Du får nesten aldri noen bekreftelser på om dine beslutninger og påfølgende handlinger egentlig var innenfor. Eller hvor nær du var for at de lå utenfor.
Så det gikk nok sikkert bra denne gangen også. Men så lenge vi leker i restrisikolandet, må vi hele tiden måtte forholde oss til muligheten for å kunne løse ut og bli tatt av snøskred.
Og det er i handlingsrommet vi fysisk kan løse ut snøskred. Så la oss kanskje denne vinteren sette litt mer fokus på handlingsfæren. Som følger etter alle beslutningsnikkene og thumps upene.
Hvorfor gikk det bra idag da er for eksempel i så henseende et betimelig spørsmål å stille når siste sving er satt. Klarer vi å svare på det?
Tanker, ord og gjerninger er alle viktige. Men viktigst er gjerningene.
