I utgangspunktet skulle de vært sjanseløse. Snowboarderne mener de driver dustete kopiering. Begrepet de bruker om sporten sin er opptatt, i Norge betyr det langrenn, i resten av verden alpint. Vi har skiskyting, skiorientering, skicross og fristil. Man skulle tro at det verden trengte minst var enda en skigren.
Men for stadig flere er det dette som er ski.
Sportsbutikkene er fulle av utstyret. Aktiviteten vokser vilt i bakker og anlegg, enten idrettslagene og anleggene er med eller ikke. En film med utgangspunkt i denne kulturen fyller kinosaler over hele bladet. Ja, i alle beskjedenhet kan vi legge til at vi har laget dette bladet i 15 år.
Noe av forklaringen får jeg på toppen av en kolle mellom Kjelsås og Årvoll, når jeg spør datteren min på fem og et halvt om hun har tenkt å kjøre på hoppet lengre nede i bakken.
– Ja, selvsagt, det er jo det jeg liker aller best, sier hun.
Som sin far er hun forsiktig, men en ørliten brøkdel av sekund er begge skiene i lufta og på flata setter hun i gang et spontant forsøk på å kjøre baklengs på carvingskiene hun foreløpig må ta til takke med.
Selv staker jeg meg inn på den laveste kinkrailen, det er noen år siden sist, og jeg kjenner en sitring gjennom kroppen når jeg får til å skli sidelengs hele veien og lande etterpå. Selv uten ferdigheter er det gøy. Jeg tør knapt tenke på hvor moro det hadde vært å beherske det.
Dette er lek på ski. Egenorganisert aktivitet. Mens du venter på at parken skal bli skikkelig bra, bygger du selv eller kjører rekkverk i gata. Triksene, stilen og greia utvikles fra år til år.
Mange gjør det bare for moro skyld, men de beste utøverne er seriøse. Ikke gjennom evnen til å nekte seg selv gleder eller følge et treningsprogram satt opp av andre, men ved at de bruker enormt mye tid på aktiviteten. Ingen teller timer, men de holder på hele tida. Øver opp evnen til å skjønne hvordan et triks må gjøres ved å se det på en film. Bruker hele døgnet. Det er sånn Magnus Carlsen jobber, tror jeg. Drivet til å lære nye triks og perfeksjonere stilen kommer innenfra. Barmarkstreningen foregår på tusener av trampoliner i hager rundt om i landet.
Twintip, jibbing, freeski? Navnetrøbbelet virker akutt. Det kan i alle fall ikke bli slopestyle, som er navnet på en konkurranseform. Som å si at Bjørndalen driver med jaktstart. Kan det blir friski? Med verbet «å friske»? Jeg er ikke overbevist.
Det har uansett ikke avgjørende betydning. De viktigste folkene – fremtidens utøvere – skjønner det likevel. Sporten vokser fordi det er dette unge skifolk vil gjøre. Forbildene finnes på filmer og i blader, men vel så ofte i nabolaget – en eldre skikjører eller kanskje snowboarder med bra stil. Det er litt sånn jeg forestiller meg at skihopping en gang var, før v-stilen, slankekurene og plastbakkene. Den gang det var lokale renn og krafthoppere – karer som hoppet til bunns i bakken og stupte på trynet etter å deiset ned i ankeldyp sukkersnø på flata.
Så hva er forskjellen til snowboard? Tja, litt som forskjellen mellom Gjermund (finalist i slopestyle på snowboard) og Øystein Bråten (OL-håp i slopestyle ski), kanskje? Lillebror og storebror, i alle fall er det nært beslektet. Men det er neppe hele svaret. Når det er skidelen som vokser mest, til tross for at snowboard både er bedre organisert og har større stjerner, tror jeg det har noe med at to ski ligger oss nordmenn nærmere. De færreste har surfet, men alle har vært på ski. En treningslei alpinrekrutt digger twintipskiene fra første spinn. En seksåring kan bruke skiteknikk lært i barnehagen. Vi gamle telemarkkjørere kan vri våre stive nakker og kjøre baklengs, skli sidelengs på en rail og grabbe skia. Dessuten tror jeg sporten kan oppfattes som hakket mer inkluderende. Kanskje reglene for stil og væremåte er mindre strenge. Vi føler oss velkomne. Det er rett og slett skikjøring.
I forbindelse med OL dukker kvalene opp. Den internasjonale olympiske komitéen gjør stadig manøvre som er tunge å svelge for de fleste oppegående og demokratisk innstilte mennesker. Også skisporten har utøvere som boikotter OL av andre grunner enn at de ville slitt med å forholde seg til dopingreglene, det vil si røykelovene. De er redde for at kreativiteten og det spontane forsvinner. Kritikken er å verdt å lytte til. Kulekjøring og hopp er eksempler på grener var en gang var spontane og inkluderende uttrykk for lek på ski. Nå dyrkes de kun i lukkede miljøer med utstyr som er uaktuelt for den vanlige skientusiast.
Når nåløyet er trangt og gevinsten ved å komme gjennom er stor, vil det alltid kreve både talent og systematikk å lykkes. OL setter trolig fart på en utviklingen som har pågått i halvannet tiår allerede. Men i de fire årene som går mellom hvert mesterskap, skal utøverne leve av å inspirere andre til å stå på ski. Sporten er nødt til å holde seg relevant for oss som bare leker.
Og mens snowboardsporten slåss mot FIS og gjør et ærlig å realt forsøk på å lage et alternativ, med forbund, ranking og eget VM (sist i Oslo i 2012), kan jeg ikke se at skikjørerne har noe valg. X Games er for all del fabelaktig, men det er en invitasjonskonkurranse forbeholdt de som tv-kanalen ESPN og deres sponsorer mener vil gi best inntekter.
Spør Aleksander Aurdal, for eksempel. Han har aldri vært invitert til X Games, men kapret den siste OL-plassen i den tøffe, men tross alt rimelig rettferdige kvalifiseringen som har pågått tidligere i vinter.
Nå har han sjansen til å bli historisk. Familien følger med, både hans egen på Ekeberg og resten av skifamilien.
Sammen med allerede legendariske Andreas Håtveit, supertalentet Øystein Bråten og vinnerskallen og stilikonet PK Hunder representer han Norge i «ekstremparken» i Rhosa Khutor i Kaukasus. Blir det medalje på en av våre slopestylekjørere, er siste rest av tvil borte.
Dette er de nye skihopperne.
