I Fri Flyt nr. 151, 2020 har Nils Faarlund et innlegg hvor han er kritisk til den påtenkte via ferrata på Andersnatten. Han refererer til at etter en omtale i Klatring, har mer enn 700 støttet et opprop på sosiale medier mot: «montering av tonnevis av stålarmaturer på det stupbratte landemerket i Østlandets skogtrakter».
Det kan høres ut som om Faarlund påkaller den kompakte klatremajoriteten som grunnmur for sitt syn. Vel, da er det kanskje på tide at noen tar på seg oppgaven å tenke på dem som står mer alene, bygdefolket i Sigdal.
Jeg aksler gjerne posten som djevelens advokat i dette forsøket på å henge helgenglorien over Andersnatten, noe som altså ville bety at den heretter bare skal kunne berøres av fjellklatrernes hvitkalkete fingre og at den vil bli vaksinert mot andre inngrep av klatrernes innborede stålbolter.
«I opprinnelselandet til jernvegene (via ferrataene) - Syd-Tirol - er dette kulturminner som ikke påfører naturen skader», skriver Nils Faarlund, «Inngrepene ble gjort under 1. verdenskrig.»
Dette er skjønnmaling. Hva med de via ferrataene som er bygget og videreutviklet i Dolomitene de senere årene? Hva med den turistindustrien som er bygget opp rundt disse «kulturminnene»? Ved å gå inn på nettstedet «Via Ferrata in the Dolomites», finner vi et femtitalls tilbud om kurs og guiding: «Enjoy an amazing mountain experience in the place where via ferratas were born».
Prisene for kurs, halvdagsturer, dagsturer og flerdagsturer varierer fra NOK 700 – 4000. «Luftige kulturminne-vandringer» kaller Nils Faarlund dette. Feil, dette er en næringsvei for folk i fjellstrøkene i Nord-Italia.
«Aksjonærene i Sigdal Aktiv er forført av jernvei-entreprenøren Runar Carlsen», hevder Nils Faarlund, altså en slags via ferrata «me too», finansiell trakassering med andre ord. De stakkars, uvitende bøndene i Sigdal har blitt lurt av en sol-och-vårare fra Flateby.
Mot dette står at reiseliv og turisme har lange tradisjoner i bygda. Sigdal kommune er hjemsted for nesten 5000 fritidsboliger. Byfolk på hyttebesøk og andre tilreisende er et marked for andre tjenester enn flere hytettomter.
Folk ved foten av Andersnatten, som faktisk eier fjellet, trenger ikke råd fra Flateby eller fra Toten for å se denne muligheten. Initiativet til utviklingsselskapet Sigdal Aktiv er hjemmeavlet, og det er eiet av bygdefolket. Inspirasjonen til via ferrata fikk en av grunneierne under et besøk i Dolomitene. Sigdal Aktiv har pr i dag to ansatte: en daglig leder fra Krødsherad og en aktivitetsleder fra Larvik. Hva betyr det? Det betyr det motsatte av avfolking, det betyr at mennesker flytter TIL Sigdal.
Det fantes i mange bygdesamfunn en skikk med å kaste en stein eller kvist på spesielle steder i naturen, varp kaltes det. Ifølge Nils Faarlund var det et tegn på dyp respekt for fjellet, at menneskene «underordnet seg den naturvennlige skikken der – før Moderniteten berøvet naturen egenverdien». På Wikipedia kan vi lese at et varp er en haug av stein eller trebiter til minnet om en ugjerning på stedet.
Den forbifarende måtte kaste noe på haugen for å beskytte seg mot det onde som var knyttet til området, overtro med andre ord. I den sammenhengen som dette skrives, er det forhåpentlig mer naturlig å tenke på varp slik det er brukt i kystfisket i århundrer: å gjøre et steng av en stor fiskemengde, et økonomisk varp.
En via ferrata på Andersnatten er et naturinngrep. Det skal bores bolter og ståltrinn, det skal lages plankestier og festes stålwirer. Men dette er ikke mer irreversibelt enn alle de boreboltene som fjellklatrerne har pepret Andersnatten med.
En via ferrata er et smalsporet naturinngrep, sammenliknet med f. eks. nedbyggingen av store fjellområder med vindmøller. Fra veien gjennom bygda vil en person med godt syn kanskje kunne se sikkerhetsplattingen ved starten av via ferrataen, og fra der Kittelsen sto da han malte sitt vakre bilde fra Sigdal, ville han ikke kunne ane at det har skjedd noe med Andersnatten.
Mestring er en kjerneverdi hos Nils Faarlund, mestring i møtet med en natur som kan være farlig, av og til livsfarlig. «Kunsten består i å lære fare å kjenne uten å sette livet til – og uten å misbruke den som rusmiddel og/eller innholdsløs underholdning», belærer han oss. Det er vakkert, men for mange er det livsfjernt, og det er en filosofi forbeholdt en naturfrelst sekt.
Dette innebærer at mange av oss enten må avholde oss fra fjellturer, eller innse at vi er mindreverdige. Med skam må jeg meddele at jeg har jeg hatt stor glede av å gå (klatre?) mange av de fantastiske via ferrataene i Dolomitene. Jeg har faktisk kjent både på fare og på mestring, og har også kjent at endorfinene fosser gjennom kroppen.
Nils Faarlund skriver ikke at han krever at Andersnatten skal forbeholdes fjellklatrere. Det er tiltalende. Hans agenda er sterk og ekte: Å ta vare på naturen. Og han tilbyr seg å være vegleder til det han mener er en dypfølt trang hos alle, et liv i fri natur.
Men et ubønnhørlig krav om ikke å røre Andersnatten, har konsekvenser. Det kan se ut som om han er villig til å la et bygdesamfunn visne for å unngå å røre naturen. Det betyr, for å snu litt på hans egne ord, at skadene ved avfolking og nedleggelse av et lokalsamfunn «gis med den største selvfølgelighet verdien kr. 0».
Nødvendigheten av å utvikle næringsgrunnlaget i Sigdal er følbart. Gjennom mange år har innbyggertallet avtatt. Ungdommen flytter ut og gjennomsnittsalderen i kommunen øker.
Den største arbeidsplassen i kommunen er industribedriften Sigdal Kjøkken. Den eies av det børsnoterte, svenske storkonsernet Nobia som også eier kjøkkenprodusenter i en rekke europeiske land. Sigdal Kjøkken går godt, men selskapet er løpende utsatt for svingninger i forbruksmønstre, i valutaendringer og for konkurransen fra søsterselskapene i konsernet.
Tømmer og arbeidsfolk finnes det rikelig av andre steder. Virksomheten i Sigdal har i dag ca 200 ansatte. Medregnet familier og underleverandører betyr det at i alle fall 1000 av kommunens 3500 innbyggere er avhengig av at Nobia ser seg tjent med å fortsette virksomheten i Sigdal. Dette betyr at kommunen er sårbar for beslutninger som treffes i Stockholm.
Etableringe av beriften Sigdal Aktiv er et av mange tiltak fra lokalbefolkningen for å redusere denne sårbarheten. Selskapets styrke ligger i at grunnlaget for virksomheten er rotfast og evigvarende i bygda; elva Simoa, vannet Soneren, fjellene Andersnatten, Gråfjell og Norefjell.
En via ferrata på Andersnatten kan ikke erstatte Sigdal Kjøkken. Men sammen med de andre tilbudene i Sigdal Aktiv, vil den bli en del av et helårstilbud som vil trekke mennesker til bygda og gi ungdommene i kommunen et alternativ til å flytte til Drammen eller til Oslo.
For å ha et begrep om det økonomiske omfanget: Via ferrata på Synshorn ved Bygdin hadde i juli måned i år ca 3700 guidede personer. Det er alene vel kr 3 Mill i omsetning. I tillegg kommer overnatting, bespisning og handling. Via ferrata på Andersnatten kan neppe håpe på så mange besøk som Synshorn på kort sikt. Men selv om ikke flere enn 1000 tar seg opp «Stålstripa» neste år, vil Sigdal Aktiv gå med overskudd på den delen av aktivitetene.
Ingen av de verdiene som står mot hverandre i denne saken har verdien kr. 0. På beslutningspunktet må det velges, hva veier tyngst? Er det klatrernes (egoistiske?) ønske om å få ha Andersnatten for seg selv, er det naturvernenes krav om ikke å røre mer av fri natur, eller er det bygdefolkets håp om å bibeholde et livskraftig bygdesamfunn?
Jeg faller ned på å skrive om på et av miljøvernenes slagord: La bygda leve!
