Gangdal om sherpakulturen

Det skjedde senest på Shishapangma nå i høst: Der omkom to konkurrerende amerikanske kvinner og de to sherpaene deres i to forskjellige snøskred. Den ene av sherpaene var Kristin Harilas faste følgesvenn Tenjin Lama.

Les også om den tragiske ulykken som rammet Everest-ekspedisjonen Jon Gangdal ledet i 1994.

Sherpa satte første rekord

Utover 1990-tallet, da det var blitt få nye ruter og ubestegne fjell igjen, gjorde flere utenlandske klatrere et poeng av at de hadde besteget både Everest og andre høye fjell raskere enn andre. Det skjedde gjerne i alpin stil, ofte som en kontrast til (og kanskje en liten protest mot?) de tunge kommersielle ekspedisjonene som var begynt å innta særlig Everest.

Les også

Slik var Kristin Harilas utrolige reise

Kristin Harila sikret seg verdensrekorden ved å klatre alle verdens fjorten 8000-meters fjelltopper på tre måneder. Her får du full oversikt over alle fjellene hun har besteget.

Mange av deltakerne som hadde kjøpt seg inn på disse ekspedisjonene som hadde aldri holdt i en isøks eller gått med stegjern på beina før de møtte Khumbu-breen, et av verdens mest krevende og farligste brefall. 

Etter årtusenskiftet fikk noen unge sherpaer det for seg i de med sine helt spesielle genetiske forutsetninger for å fungere med lite oksygen og lavt lufttrykk – og en viss grad av tilrettelegging oppover fjellet, sannsynligvis kunne klatre enda raskere enn de utenlandske superklatrerne. Den første offisielle fartsrekorden på 10 timer og 56 minutter fra Everest Base Camp til toppen og ned igjen ble satt i mai 2003 av Lhakpa Gelu Sherpa, men ble angivelig slått året etter av Pemba Dorje Sherpa fra Rolwaling med tiden 8 timer og 10 minutter.

Mange i klatremiljøet betvilte i starten disse rekordene, og særlig den siste. I 2018 ble det rettslig fastslått at Pemba Dorje ikke kunne føre tilstrekkelig bevis for sin rekord han måtte levere tilbake det prestisjetunge sertifikatet fra Guinness Book of Record. Til gjengjeld kunne Lhakpa Gelu børste støv av diplomet han fikk i 2003.

Ghurkasoldaten «Nimsdai»

For sherpaene er rekorder av stor verdi. De gir ikke bare heder og ære, men også et enda sikrere levebrød. Det er de mest meritterte sherpaene som først får jobb, og som kan forhandle seg fram til de høyeste lønningene.

Nå diskuterer de heller ikke med utenlandske ekspedisjonsarrangører, men med sine sherpabrødre som har overtatt så å si all ekspedisjons- og fjellturismebusiness i Nepal. Med sin kompetitive natur som jeg har erfart på en rekke andre områder, synes de også at konkurranser er gøy.

Les også

– Den sterkeste sherpaen i hele verden

Hvem var egentlig den 33 eller 36 år gamle familiefaren fra Nepal som satte ny verdensrekord sammen med Kristin Harila?

Siden de første fartsrekordene på Everest, har de ikke bare konkurrert om hastighet, men også om ha vært flest ganger på Everest, flest av og flest ganger på de andre 8000-meterne og på kortest mulig tid. Riktignok var det ikke en sherpa, men magaren (et av Nepals større folkeslag) og den tidligere Ghurka-soldaten Nirmal «Nimsdai» Purja som i 2020 satte den første rekorden med å bestige alle de fjorten 8000-metertoppene i rekordfart: bare seks måneder og seks dager brukte han.

Men siden han ikke hadde vært på «the true summit» av Dhaulagiri og Manaslu, bare på fortoppene deres noen få høydemeter meter lavere, underkjente Guinness denne rekorden i juli 2023, og ga den til Kristin Harila.

Jon Gangdal

Jon Gangdal (69) er journalist, fjellklatrerer og forfatter. Han har vært med på og ledet flere klatreekspedisjoner i Himalaya, blant annet fire til Mount Everest, hvor han selv stod på toppen i 2005. Gangdal har skrevet en rekke bøker og er nominert til Brage-prisen flere ganger. I høst kom boken I gudenes rike – sherpafolket, fjellene – og jeg.

Hun hadde da brukt omtrent et helt år på alle de 14 gigantene fordi hun ikke slapp inn i Kina høsten 2022, og var allerede i gang med en ny runde for å komme seg enda raskere opp og ned på alle de fjorten toppene. Denne gang valgte hun en fast følgesvenn på hele runden: Lama Tenjin Sherpa, og et nytt team av sherpaer fra en annen ekspedisjonsarrangør.

De tilrettela alt av leirer, faste tau og ferdig merket rute, så det bare var nødvendig for Lama Tenjin og Kristin Harila å tråkke eventuelle nye spor som var føyket igjen av dagfersk snø. Med vindene som herjer på de høyeste fjellene, kan det likevel være strabasiøst nok.

En ny metode

I likhet med Nimsdai brukte Harila og laget hennes helikopter fra den ene Base Campen til den andre, men tok seg tid til de obligatoriske pujaene underveis på alle fjellene der sherpaene mente det var nødvendig. I mai 2023 ble det kjent at trekkingselskapet Seven Summits som bisto henne under det andre rekordløpet, i tillegg lot et helikopter fly opp sherpaer, tau, telt og annet bivuakkutstyr for å etablere de høyeste leirene på både Annapurna og Manaslu.

Slik kunne deler av ruta legges ovenfra og ned – med mindre risiko for at sherpaene skulle bli tatt av snøskred. Det fikk blant annet Rolwaling-sherpaen Mingma G til å reagere. Etter at han oppdaget og filmet helikopterløftet på Manaslu skrev han en kommentar på sin Instagram: 

En ny klatremetode er under utvikling i Nepal. Ingen klatrerekorder er lenger rene. Jeg blir ikke overrasket om noen greier Manaslu i morgen eller dagen etter siden klatringen er enklere ved å fly fritt med helikopter til leir 1, 2 eller 3. Å klatre ned er lettere enn å klatre opp. God teknikk, men dette ødelegger også sherpaene historiske navn og berømmelse. 

Sherpani – kvinnelige sherpaer

Fremdeles er klatremiljøet i Himalaya dominert av menn. Kristin Harila sa at en av hennes viktigste motiver for det doble rekordforsøket var å vise at kvinner kan få til like mye som menn. Hun fortalte også at hun ikke var redd for å dø. Omtrent det samme sa Pasang Lhamu Sherpa, den første sherpani som nådde toppen av verdens høyeste fjell 22. april 1993 i hennes fjerde forsøk: 

– Jeg er fast bestemt på å bestige Sagarmatha på vegne av kvinnene i Nepal uten å bry meg om mitt eget liv. Jeg vil konsentrere meg mer om å fremme den nasjonale identiteten til nepalske kvinner, som ikke er mindre modige enn menn.

Dessverre kom hun ikke ned igjen i live, men ble likevel nasjonalhelt etter at hennes avsjelede legeme var blitt båret ned fra Sørtoppen av noen sherpavenner og fraktet til Kathmandu der 50 000 nepalere fulgte henne til en statlig begravelse. Senere ble det trykket frimerker med bilde av henne, reist en svær statue i Kathmandu og flere minnesmerker i Khumbudalen. Fremdeles markeres Pasang Memorial Day med bekransning av statuen på den antatte dødsdagen hennes den 23. april.

Ektemannen etablerte The Pasang Lhamu Mountaineering Foundation, som skulle gjøre det enklere for kvinner å drive med klatring, og å kjempe mot fordommene som både hans kone og hennes venninner møtte når de klatret: «Menn blir kalt heroiske, mens kvinner kalles uansvarlige.» 

I likhet med de to jentene fra USA som denne høsten satte livet til på Shishapangma for å bli den første amerikanske kvinne som besteg alle 8000-meterne, konkurrerte Pasang Lamu like hardt med en annen sherpani, Lhakpa Sherpa for å komme først på toppen. Forholdet mellom de to amerikanerne ble av Explorersweb beskrevet som «toxic».

Slik var det også mellom de to nepalske damene etter at Pasang Lamu var blitt utestengt fra en indisk-nepalsk ekspedisjon der Lhakpa Sherpa var blitt vurdert som en bedre og sterkere klatrer. Derfor lagde Pasang Lamu og hennes ektemann en egen ekspedisjon, som altså endte tragisk.  

Lhakpa Sherpa ble i år 2000 den første nepalske kvinnen som nådde toppen av Mount Everest og kom ned i live med Nepali Women Millennium Expedition. Men hun har ikke fått på langt nær den samme oppmerksomhet som hennes avdøde forgjenger – til tross for at hun fram til 2016 besteg Everest ytterligere ni ganger. Hun er fremdeles er den kvinnen som uten sidestykke har vært flest ganger på toppen av verdens høyeste fjell, og trygt plassert i Guinness rekordbok.

Ennå reiser nok likevel de fleste til Himalaya for å fri seg fra det daglige jaget her hjemme der mesteparten av tilværelsen er hakket opp i timer og minutter. For meg har nettopp følelsen av tidløshet vært en av de viktigste verdiene jeg har fått med meg hjem fra over 30 år med ekspedisjoner og andre opphold sammen med sherpafolket, både over og under snøgrensen som markerer skillet mellom Gudenes og menneskenes rike.

Himalaya-klatringens faser

Himalayan Database har siden 2011 grovinndelt Himalaya-klatringen i fire faser etter hva som etablerte seg som den mest typiske og nye trenden for organiseringen og den grunnleggende drivkraften bak ekspedisjonene i de forskjellige periodene. 

1900 – 1949: The Exploratory Period 

Oppdagelsene av adkomsten til og mulige klatreruter på de høyeste fjellene. Og ikke minst: alle forsøkene på å bestige dem.

1950 – 1969: The Expeditionary Period 

De store velorganiserte nasjonale klatreekspedisjonene med et tydelig lederskap, mange klatrere og mange sherpaer. Utstrakt bruk av oksygen og faste tau. Alle de høyeste fjellene blir besteget via enkleste vei. Noen få går nye ruter på fjell som allerede er besteget.

1970 – 1989: The Transitional Period 

Mindre ekspedisjoner både med og uten sherpaer, og hvor særlig alpin stil ble et av idealene. Dessuten: å gå nye ruter på fjellene og å vinterbestige dem. Samtidig fortsetter de store tradisjonelle ekspedisjonene.

1990 – present: The Commercial Period 

Etableringen av kommersielle arrangører som selger plasser på ekspedisjoner til enkeltpersoner til forskjellige priser, avhengig av standard og hvor mye sherpahjelp deltakerne vil ha og/eller trenger. Ekspedisjonsledere er utenlandske klatrere.

Etter alt som har gått i sherpaenes favør de siste årene – med vinterbestigningen av K2 som det symbolske og definitive vendepunktet – tror jeg det er god dekning for allerede nå å introdusere en ny periode der sherpafolket inntar hovedrollen. I boken foreslår jeg å avgrense den kommersielle perioden til 2009 og innføre en femte periode som har preget det siste tiåret, og trolig vil fortsette:

2010 – present: The Record and Sherpa Period

Sherpaene leder an jakten på rekorder. Nepalske selskaper eid av sherpaer overtar markedet for kommersielle ekspedisjoner. Fra selvlærte til utdannede sherpaguider som legger mye mer av premissene for klatringen på fjellet.