Paula Voldner: Et Paula ord

EN VÅRDAG I OSLO, 2017: Voldner sitter på kjøkkenet sitt på Torshov i Oslo. På kjøkkenbordet, inntil veggen, ligger det klatreførere for inn- og utland. Man trenger bare strekke ut ei hånd, så er steinen i neven. For oss som ikke klatrer hardt og aldri kommer til å gjøre det, er det enkelte rutenavn i bøkene som har en spesiell klang, som om de er navn på en fremmed storby som du aldri kan dra til, aldri kan gå gjennom gatene i. 

Voldner har gått ruter som Electric Avenue (9-, trad, Bohuslän), Trekkoppfuglen (9, bolt, Lier) og Atlantis (grad 8 i fri , nordveggen av Blåmannen, Troms, åtte taulengder sammen med Hilde Bjørgås). 

Voldner kom hjem fra Bohuslän i går kveld for å jobbe et par vakter på Klatreverket. Men egentlig vil hun bare tilbake til Bohus. Hennes strategi for å gå en rute er å pepre med forsøk.

– Hvis jeg har en rute jeg vil gå, kan jeg være vanskelig å ha med å gjøre. Klatrer bare med de som vil bli med dit, prioriterer vekk alt annet. Men det kan gå flere måneder mellom hver gang jeg har et sånt prosjekt.

– Hvilken rute er det nå?

– Nei. Det sier jeg ikke.

– Nei?

– Nei.

– Hva om du aldri går den, kan du si hvilken rute det var da?

– Kanskje. Men det kan jo hende jeg ikke vil lede den. Da blir det jo dumt å snakke om den.

I MANGE JULER og bursdager på rad i oppveksten hadde Voldner ett ønske øverst på lista: Telefonstolpeklatresko. På lista sto også rullestol, hoppestokk og enhjulssykkel. Sett i ettertid var det et samlet ønske der, et ønske om å bevege seg gjennom verden på sitt eget vis. 

Øverst på lista sto skoene. Hun hadde sett noen klatre opp i en stolpe. Det var et vanskelig ønske å oppfylle for familien. Men én dag så moren i avisen om at man kunne komme til Teknisk Museum i Nydalen og prøve slike sko og klatre i en stolpe. 

Voldner husker fortsatt forventningen da hun og moren gikk fra Korsvoll til Nydalen. Hun husker enda bedre da de fikk beskjed på museet om at Paula var for liten, og måtte gå derfra uten å få prøve.

– Jeg husker så tydelig den skuffelsen. Å kunne gå rett opp en stolpe, uten noen grep ... det bare så helt magisk ut. Det er som når Tommy (i Tommy og Tiger’n, red. anm) ønsker seg propelllue og tenker at det bare er å ta den på og fly. Jeg så for meg at jeg kunne ta på meg de skoene og gå rett opp en husvegg.

OPPHENG.

– Det er kanskje der jeg skiller meg ut. Jeg trener jo ikke spesielt mye mer enn vennene mine. Men det er at jeg får sånne hangups. Sånne oppheng. At jeg drar tilbake om igjen og om igjen.

– Beskriv ruta du holder på med nå.

– ?

– Fra starten. Alle flytta.

– Nei!? Mener du det?

– Ja.

– OK. Første flytt høyre hånd til liten svart krimp, venstre hånd ved siden av til ny liten svart krimp, høyre fot bort på ganske stort fottak, bort til ny krimp, matcher hånd rett ved siden av, krysser hånd over i en brudden sidekrimp, høyrehånd over i en pinch, høyre fot ut på kanten, matche fot, høyre hånd i neste pinch, høyre fot dødshøyt, venstre fot i frosk rett ved venstre hånd, faller opp i undercling, det er litt vanskelig å gjøre det flyttet, når man har underclingen kan man puste litt, hvile, så strekker man høyre hånd opp i nytt åpent sidetak, venstre ut på skarp krimp, høyre fot opp på stort fottak, setter kila [...]

Tre merknader:

1. Her fortsetter Voldner med 24 flytt/instruksjoner til, som er kuttet av plasshensyn.
2. På intervjuopptaket snakker hun dobbelt så fort når hun kommer til cruxet mot slutten av ruta.
3. Om du går tilbake til beskrivelsen og leser sakte, ser du at det tar mange flytt før den første kila kommer.

– Jeg har gått starten tolv ganger uten å falle. Så det er ingen grunn til at jeg skal falle på led.

– Du går på topptau nå?

– Ja.

– Neste steg?

– Finne ut av cruxsikringene. På en måte skulle ønske jeg aldri hadde begynt på den ruta. Det er slitsomt å ha et prosjekt. Det er ganske deilig å bare svime rundt hvis man ikke har det. Men nå er skaden skjedd.

– Hva heter den da?

– Haha. Nå som jeg har beskrevet ruta kan du jo se om du finner den i føreren.

Føreren på kjøkkenbordet har en index der rutene er sortert etter grad. Jeg leser gjennom rutenavnene i det øvre sjiktet.

– Rätt Lätt?

– Nei.

– Kristi Brud?

– Den har jeg gått.

– Dags att deklarära?

– Nei. Du kan ikke bare lese hele lista, da!

OM MAN IKKE REGNER TRÆR i barnehagen, møblement hos mor og far eller telefonstolper, har Voldner begynt å klatre to ganger. Den første gangen begynte en dag hun kom hjem og var lei seg. Mammaen hennes spurte: Hva kan jeg gjøre for at du skal bli glad?
Svaret: Klatring.

– Mamma visste ikke at det fantes innendørssenter, men slo opp i Gule Sider og fant etter hvert Tyrili. Så da begynte jeg på barneklatring der. Det var suksess fra første dag. 

Der ble hun del av et lite, tett miljø som preger Klatre-Norge flere tiår seinere. Blant de som klatret var navn som Stian Cristophersen, Øivind Ville Sæther og Espen Samuelsen. Voldner er nummer fire i søskenflokk på fem. Mor er jordmor og sykepleielærer, faren er forlegger.

Tre av søsknene ble etterhvert med på barneklatring. I dag er det bare Paula som klatrer mye.

– Hvorfor?

– Jeg var anderledes, jeg bare løp rundt. Mamma og pappa tok meg med til legen for å sjekke om jeg hadde ADHD.

– Du er framstår som utpreget rolig nå?

– Ja, men jeg kan bli urolig hvis det er lenge siden jeg klatra. Nå har jeg akkurat vært fire dager i Bohus og klatret i går og dagen før det.

Da Voldner var 15 år var hun på landslaget i klatring og kaptein på kretslaget i fotball. Det ble for seriøst, så hun sluttet med begge. I klatringa hadde også de fleste venninnene hennes sluttet, så hun hadde ingen jevnaldrende jenter å klatre med. 

Andre gang hun begynte å klatre var etter videregående. Hun trengte en jobb, og det eneste stedet hun kunne jobbe uten å søke var på klatresenter. Først ville hun bare sitte i resepsjonen, men etterhvert ble hun dratt med.

– Det var da det smalt. Det var da jeg begynte å å klatre trad.

– Hvorfor er du en god tradklatrer?

– Fordi jeg er modig. Og fordi jeg kan bli veldig fokusert. Jeg husker Hilde var litt bekymret før vi skulle klatre Blåmann. Jeg kan være distre og rotete utenfor klatringa. Men i veggen er jeg fokusert. Jeg blir også redd, men jeg kan sortere det bort. Og så er  jeg sta. Jeg kan sette hele verden på hodet for å få det som jeg vil.

– Det høres enkelt ut: Du har lyst til å klatre, er sta ... og så går du grad ni.

– Haha. Jeg har jo klatret siden jeg var bitte liten. Jeg klatret mye fra 6-15 og hadde gode trenere. Min styrke er jo teknikk og fingerstyrke. Jeg tror nok at min approach ikke hadde gått om jeg startet med klatring første gang da jeg var 20.

– Hva var det i vannet til den Tyrili-generasjonen?

– Det kan være at man måtte oppsøke det så innmari. Jeg tror det er mange som begynner nå like gjerne kunne drevet med noe annet.

MENINGSLØSHET OG NATUR.

Voldner sokner til de klatrerne som mener at selve klatringa er meningsløs. Men med så mange dager ute, kan meningen oppstå uanmeldt.

– Da vi klatret Moonlight Buttress i Utah var det ganske dårlig stemning i taulaget. Vi var slitne, og det var kjipt å klatre. Vi ville bare opp og bort. Så var jeg på en taulengde som heter The nutting pitch – man kan bare sikre med kiler, man må stå der og fikle litt med kilesettet. Så sto jeg der og hørte noe veldig stort over meg. Det var ikke vingeslag, mer et sukk ovenifra. Det var bare 30-40 meter igjen. Jeg så opp, og skjønte først ikke hva som kom mot meg. Så var det bare et helt enormt dyr som veltet seg utfor, det så ut som det var altfor stort til å kunne fly i det hele tatt. Den tok to store, dovne tak med vingene og bare seilte bort som et seilfly. Det var en kondor – Nord-Amerikas største fugl med vingespenn opp mot tre meter

– Å klatre i Bohus: Er det en naturopplevelse?

– Tja. I begynnelsen var det det. Nå er det mer hjemmearena. Jeg vil ikke kalle det et eventyr, mer ... nerding. Men man kan skape  seg et eventyr i Bohus med å dra på en klippe man ikke kjenner så godt eller gå på noe hardt og bli redd.

– Eventyret kan komme innenfra?

– Ja. Man kan lage det selv.

VOLDNER HAR SAGT OPP jobb og leilighet. I sommer reiser hun landet rundt og klatrer, noe som forhåpentligvis skal ende i bok.

– Hvordan trives du på langtur?

– På langtur er jeg helt smud. Da trives jeg veldig godt med å bare flyte rundt. Der skiller jeg meg ganske mye fra søstrene mine, de er mer hverdagsmennesker. Jeg liker hverdag også, jeg ser at det er fint og har lyst til å være der selv også. Men kanskje ikke akkurat nå.

– Hvor lenge til skal du leve klatrelivet? Noen år til?

– Iallfall over sommeren.

– Hvordan finansierer du turene?

– Jeg lever billig. Nå som jeg skal flytte ut herfra, blir det jo ikke noe leie heller.

– Har du ofret mye for klatring?

– Nei. Det tar jo endel tid. Hver fredag samler pappaen min alle i familien til suppe og pannekaker. Det er et veldig dårlig tidspunkt om man liker å dra på tur. Det stikker litt i hjertet at det er så mange fredager jeg ikke er der. Det er det jeg ofrer, det høres lite ut, men det er viktig for meg.

– Skal du dit i kveld?

– Nei. Skal jobbe en vakt på Verket. Så drar jeg til Bohus i morgen. 

SØNDAG kommer det en sms utpå kvelden. Tre ord fra Voldner:

– Jeg gikk den!!

Ruta: Minaret, 8+, ingen eller dårlig sikring første ni meter.

VOLDNER OM:

1. Stein: – Granitt er favoritten, helt klart.
2. Crag: – Jeg liker Bohus. Og Lier. Det er rart, jeg elsker Lier, men hater Damtjern, selv om de ligger rett ved hverandre.
3. Klatreskribenter: – Stein Aasheim. Zapffe. Ralph Høibakk, selv om han ikke tar det så seriøst.
4. Friluftsoppvekst: – Jeg fikk gleden med å være ute hjemmefra, selv om det ikke er noen ekstremsportfamilie. Skiturer, seiling, fottur. Vi var mye ute, men aldri noe ekstremt.
5. Tradpsyke: – Den må man opparbeide igjen og igjen. Og så bør man like å være redd, eller like følelsen etter at man har vært redd.
6. Masken: – Det var et stort steg for meg å ta et fall på kiler. Det var en døråpner. Fram til da hadde jeg bare tenkt at sikringene var der bare for syns skyld. Det var på Masken i Bohus, hard grad sju, men lett å sikre, man kan bare pepre.
7. Favoritt-førstebestiger: – Hans Christian Doseth, så klart. Alt han har gått er high class. Han vært overalt. Romsdal, Fjell, Lofoten og mye i Bohus.
8. Kjønn: – Alle kvinnelige klatrere jeg har snakket med har tenkt mye på hvordan det er å være kvinne i miljøet. Mens mange menn sier: «Er det ikke bare å klatre? Vi er bare ute og klatrer, det er ingen som bryr seg om kjønn.» De vil ha det som et slags fristed.
9. Mansplaining: – Jeg har opplevd at når jeg jobber med en bulder, så har gutter kommet bort og sagt «det der funker ikke, skal jeg vise deg», dyttet meg bort og gått problemet foran meg. Da blir jeg sånn: “Takk for ingenting”.
10. Oslo: – Jeg elsker Oslo. Først og fremst fordi familien bor her, men også byen, klatringa. Langt fra fjellene, men det gjør ikke noe.

Hilde Paula Heger Voldner

• Født: 1988

• Fra: Oslo

• Spons: Varri – som importerer Petzl mm.

• Utdanning: Tar mastergrad i litteraturvitenskap.