Trønderne Daniel Kopreitan og Fredrik Bøe besteg nylig Mount Everest, og ble dermed de første trønderne som har besteget «seven summits» (de høyeste toppene på hvert kontinent). Det førte til stort oppslag i Adresseavisa – og kritikk fra klatrere etterpå.
Dette skriver fjellklatrer Håkon Gammelsæter:
Det er med undring jeg ser at Adressa velger å benytte fire sider mandag 21. juni til å dekke saken om at to karer fra Trondheim har besteget Mount Everest, verdens høyeste fjell, via normalveien fra sørsiden.
De har dermed blitt de første trønderne i den eksklusive «seven summits»- klubben, personer som har besteget de høyeste punktene på alle sju kontinenter. Problemet er at det ikke er spor av kritisk refleksjon i artikkelen.
Det er liten tvil om at det er en betydelig personlig prestasjon det de to mennene har vært med på, men det krever først og fremst god trening i å gå bratte motbakker i tynn luft og mye penger. Det er på ingen som helst måte en ekstrem, eller «cutting edge» klatrebragd, og det er betydelige moralske dilemmaer knyttet til slike turer.
Det er i denne sammenhengen på sin plass å nevne at de to engelskmennene George Mallory og Andrew Irvine beviselig nådde over 8600 meter på Mount Everest i 1924 i spikerstøvler og tweedklær, altså for snart 100 år siden. Det diskuteres fremdeles om de kom på toppen før de falt og døde på vei ned.
Toppen ble i alle fall førstebesteget av Tenzing Norgay og Edmund Hillary allerede i 1953. Da var dette alpinisme på aller ypperste nivå. Toppen ble besteget uten bruk av ekstra oksygentilførsel av Reinholdt Messner som soloklatret (helt alene uten support av noe slag) allerede i 1980 og spanske Kilian Jornet, som bor, kjører på ski og klatrer i Norge, gjorde det samme på 26 timer i 2017. Nå er dette som beskrives i artikkelen kun ekstremt i én forstand, som ekstremturisme.
Dette er først og fremst godt planlagte turer der et firma, eller «reisebyrå» om man vil, planlegger turen, går opp ruta eller «brøyter løypa» og legger til rette for at godt betalende turister skal komme på toppen. På Mount Everest betyr det at lokale klatrere fra sherpafolket legger opp faste tau det aller meste av ruta fra basecamp til toppen, bærer opp mat, oksygen og andre forsyninger og er guider på veien opp og ned.
Dessuten er de «redningstjeneste» dersom noen får problemer. Dette er svært risikofylt arbeid. Det er ikke lenge siden over 10 sherpaer omkom under et isras i Khumbu-brefallet og flere dør hvert år. Mange mener at dette er grov utnyttelse av den lokale arbeidskraften og at de virkelige heltene og en forutsetning for suksess for turistene er innsatsen til disse ofte underbetalte sherpaene.
Artikkelen beskriver også uten særlig refleksjon at turistene bokstavelig tråkker over lik på veien opp. Dette strider grunnleggende mot all klatreetikk. Slikt gjør man bare ikke. Man tar med seg sine døde kamerater ned igjen. Firmaene som driver med dette, og Nepal og Kina som er verskapsland for virksomheten er blitt tungt kritisert for mangelen på etisk framferd på fjellet av en samlet klatrepresse gjennom flere år. Man finner en rekke artikler om problematikken på nettet og boka «Into thin air» av Jon Krakauer gir god innsikt i virksomheten.
Et par andre problemstillinger med denne typen turer eller turisme er også verd å nevne sett i lys av aktuelle klima- og pandemiutfordringer. Er det riktig å belaste redningstjenesten og helsevesenet i et fattig land som Nepal med potensiell Covid19 relatert importsmitte slik situasjonen nå er? Og hva blir klimaavtrykket etter ekstremt ressurskrevende turer til alle seven summits?
Det er ikke urimelig å forvente at Adressa hadde luftet også disse innvendingene mot slik turisme når en først velger å sette av fire sider til en detaljert beskrivelse av bestigningen. Og la det være klart, dette har lite med moderne og krevende alpinisme eller fjellklatring å gjøre.
