Jon Gangdal kritisk til årets Mount Everest-bestigninger

Er det fordi Himalaya-klatrere er en egen rase avstumpete råskinn som ikke bryr seg om annet enn å tilfredsstille sine egne forfengelige og egoistiske behov?

Etter 20 år med et dusin ekspedisjoner til fjell over 7000 og 8000 meter, hvorav fire til Mount Everest, må jeg nok svare ja på det. Men det er ikke nødvendigvis noe vi i utgangspunktet er, men noe vi dessverre blir underveis – uten å merke det selv. Forvandlingen ligner den som skjer med soldater som skal ut i krigen, og vet at det kommer til å bli hett.

Når vi forbereder oss på å tåle så mye risiko og smerte som kreves for nå til topps på de aller høyeste fjellene i verden – og i verste fall på at vi ikke kommer hjem igjen i live, havner de fleste av oss i en slags egoboble av innbilt usårbarhet; for alt annet enn det som gjelder gjennomføringen av ekspedisjonen.

Både egne og andres hverdagslidelser framstår som mindre ille, fordi vi hele tiden har noe mye verre å sammenligne det med.

Lege Morten Rostrup var på toppen av Everest i 1996 under den første store ulykkes-sesongen med kommersielle ekspedisjoner hvor totalt 16 mennesker døde. Han uttalte etterpå at klatring på høye fjell i Himalaya innebærer en nærmest total mental innsnevring. Denne kan være en forutsetning for suksess, men samtidig en fare. I boken som vi lagde etter 1996-ekspedisjonen, skrev han blant annet:

«Endringene kommer snikende og starter allerede før avreise. Ekspedisjonsforberedelsene tar etter hvert mer og mer tid. Familie og venner blir nedprioritert. Mye av tiden går med til de andre eksespedisjonsdeltakerne, og det dannes subkulturer med egne verdinormer.»

Endringen forsterkes så av rent fysiske hendelser, som at vi reiser langt vekk fra kjente og kjære. Og ikke minst når vi kommer til Base Camp. Der har alle vi møter og blir venner med, vært igjennom den samme mentale mutasjonen, og som utvikler seg til Serious Summit Fever. I en slik tilstand er det bare tre ting som gjelder: Toppen! Toppen! Toppen!

Samtidig oppstår det et samhold som også kan minne om Brothers in Arms, hvor de eneste mennesker man bryr seg om der og da, er de som er i samme situasjon. Dermed blir det en farlig tilværelse som er fri for motforestillinger. De eneste korrektiver som betyr noe, er de som bidrar til å nå toppen. Slikt er faktisk heller ikke helt uvanlig i visse bedriftskulturer.   

Hva betyr det vel da om ekspedisjonen har båret med seg smitte på veien opp igjennom Khumbu-dalen? Eller at det kommer meldinger om at folk andre steder i landet dør av mangel på oksygen? 

På høye fjell blir det farligere og farligere jo nærmere du kommet målet. Ikke bare fordi den objektive risikoen øker med høyden, men også fordi det subjektive inntrykket av fare sløves ned. Mange skrur opp tilførselen av oksygen på veien opp, og tenker ikke lenger på at det kan være like krevende å gå ned igjen.

De fleste som omkommer, gjør det på veien ned fordi de har gått tomme, enten for krefter og/eller oksygen.

Mens jeg skriver dette den 11. mai, leser jeg i VG at den norske håndballspilleren Frank Løke nettopp har nådd toppen av Everest sammen med fire andre ekspedisjonsdeltakere. De hadde til sammen følge av elleve sherpaer, altså mer enn to per deltaker, og kommer seg da sikkert trygt ned igjen også.

Jeg kjenner ikke Frank Løke, men har stor respekt alle som greier å komme seg til topps på verdens høyeste fjell. Det er ingen spasertur fra noen side av fjellet, selv med solid støtte av supersterke sherpaer.

Jeg kan likevel ikke la være å tenke at nettopp Løke er et godt eksempel på en typisk Everest-klatrer når jeg leser hva søsteren hans, Heidi Løke, sier til VG om broren:

«Han setter seg mål, og da skal det bare gjennomføres uansett. Koste hva det koste vil. Han følger drømmene sine, og han har hatt en drøm om å være på toppen av verden i mange år.» 

Da Nepal åpnet sine koronastengte grenser til India i august i fjor, og samtidig ga grønt lys for ekspedisjoner og trekkingturer for sesongen 2021, var mange skeptiske. Nepal grenser mot to av de områdene i India som på den tiden hadde mest smitte. Utover høsten spredte viruset seg nordover, men fram til årets ekspedisjonssesong var området nord for Kathmandu ganske virusfrie.

Bortsett nyheten om at til sammen et tyvetalls klatrere og sherpaer er fløyet ut fra Everest og Dhaulagiri Base Camp, har turistmyndighetene lagt lokk på hvor mange som nå er smittet oppover i Khumbu-dalen og de andre typiske turistområdene.

Morten Rostrup sluttet å klatre på høye fjell etter 1996. Selv ga jeg meg med store ekspedisjoner etter 2009 da broren min døde i en ulykke, og den harde Himalaya-boblen sprakk. Det siste året har jeg avstått fra to mindre ekspedisjoner på grunn av pandemien.

Ikke fordi jeg selv er redd for å bli smittet, men fordi både trekking-grupper og ekspedisjoner er det vi under pandemien har lært å kjenne som «superspredere» med et stort antall bærere og andre hjelpere som det ikke stilles noen krav til, verken når det gjelder virustester eller vaksinasjon.

Dette er mennesker som underveis bor på de billigste og minst hygieniske stedene, og hvor nivået får selv den skitneste norske hverdagsbolig til å framstå som antiseptisk.

Et argument fra klatrere og fotturister som har reist til Nepal etter åpningen av grensene, har vært at de bidrar til sårt tiltrengte inntekter etter et år uten turister. Med det voldsomme smitteutbruddet som nå har rammet det vakre og hardt prøvete landet, er jeg redd at effekten av den slags veldedighet ikke blir en tjeneste, men en bjørnetjeneste.