Muhammad Hassan og kollegaen hans «Mirza» var våre bærere under en fottur til K2 basecamp i 2017. Vi holdt kontakten med dem gjennom årene, så også i løpet av årets klatresesong. Men denne kronikken handler ikke om oss, tvert imot. Vi ønsker å endre fokus i debatten fra oss til dem - på vegne av Mirza, som lever.
På grunn av frykt for represalier fra arbeidsgiver er ikke «Mirza» det riktige navnet på Hassans kamerat som omtales i denne kronikken. Fri Flyt kjenner «Mirzas» egentlige identitet.
Hvem danner narrativet om hendelsen? Hvem blir spurt og intervjuet? Lederen for ekspedisjonsselskaper, liksom slaveeier om slavene deres? Andre sherpaer og klienter som hevder at de ba ham snu? Uansett hva noen påstår i dag, er det deres ord mot - ops, han er død. Kanskje det er på tide å la bærerne fortelle sin historie?
Derfor mener vi at spørsmålet om noen tråkket over døende Muhammad ikke er spørsmålet som bør stilles. Ved å anklage og dømme handler det bare om oss igjen. Muhammad forsvinner i det, han blir igjen bare en død kropp på veien - tråkker vi på en måte ikke over Muhammad enda en gang?
Spørsmålet som bør stilles er hva Muhammad gjorde så høyt oppe på K2.
Han jobbet sammen med Mirza som High Altitude Porter (HAP - bærer på høye fjell). Ingen av dem hadde verken utdanning eller erfaring, det var learning by doing – eller klatring – en fatal tilnærming. Inntil nylig var de begge bare low-portere og tjente rundt 55 dollar for en tre ukers fottur. Dette utgjorde hovedinntekten deres.
Om det fantes arbeid jobbet Muhammad resten av året som en slags bygningsarbeider i Tisar i Shigar-dalen, lønnen var ufattelig lav. Mirza lever av sin «husmannsplass» i en avsidesliggende dal uten noen inntekt. Dette tvinger han hver høst til å forlate familien og dra til Lahore for å jobbe der under slavelignende forhold. Begge sørget og var ansvarlige for sin storfamilie. Derfor var de avhengige av å være blant de heldige som fikk jobb som bærere hver sommer. Historiene om Muhammad og Mirza er representative for svært mange i Karakorum.
Da den kommersielle ekspedisjonsvirksomheten traff Karakorum for noen år siden, begynte Mirza å jobbe som HAP, men for Muhammad var dette hans første år som HAP, det var learning by doing i år! Ved å bære gjentatte ganger og under farlige forhold alt mulig opp til de høyereliggende campene, tjente de 20 dollar om dagen. Hvis de var heldige og sesongen varte i seks uker, kunne de tjene 840 dollar! For dem var jobben som HAP et enormt fremskritt, ikke bare i inntekt, men også i risiko – litt av et balanseregnskap. Sammenlignet med den enorme profitten til alle de involverte selskapene snakker tallene for seg selv. I deres balanseregnskap betydde HAP-kostnadene ingenting på inntektssiden, men de fikk mye igjen på risiko- og drittarbeid-siden av denne balansen.
Tilbake i 2017, sjokkert over bærernes sandaler, utilstrekkelige klær og deres kalde netter under bare en presenning, forklarte Mirza oss at om bærerne en sjelden gang fikk noe utstyr, solgte de det med en gang. HAP-ene gjorde ikke det, siden de vet hvor avgjørende spesialutstyr - som dundress - er.
Men gevinsten for bærerne var verdt så mye at den veide opp for de miserable forholdene uten utstyr. Hvis du hadde valget mellom å enten lide i tre uker og være i stand til å forsørge familien din, eller være komfortabel under turen, men at familien da går til helvete – værsågod, velg!
Den ekstreme fattigdommen tar sannelig bort luksusen av reelle valg.
Allerede før ulykken fortalte Mirza oss at utstyret deres var veldig dårlig, han ringte fra Camp 2 i en bedrøvelig stemning, oppgitt over manglende og mangelfullt utstyr. Derfor nektet Mirza å gå høyere enn Camp 3. Han snudde.
Muhammad nektet ikke. Han fortsatte.
Forskjellen mellom dem er at Mirza har vært utenfor Karakorum, lært en ting eller to i Lahore og blitt mer selvsikker og selvbevisst. Muhammad var en stille og ydmyk ung mann, oppfostret med lydighet mot de høyere klasser i samfunnet, fanget i det beryktede pakistanske sosiale hierarkiet der han var på det laveste nivået. Mirza hadde reist seg litt og lært å vise ryggrad. Begge var ekstremt fattige, men Mirza visste at en årlig økonomisk støtte fra tidligere klienter kom til høsten, så på en måte hadde han luksusen av å kunne velge.
Det høres kjent ut, samme situasjon som sherpaene for en generasjon siden, men deres situasjon har endret seg på grunn av den utdannede yngre generasjonen, som kjenner sin plass, sine rettigheter og business.
Ingenting har endret seg i Karakorum. Hva er verdien av en pakistansk bærer, hvem bryr seg om deres helse? Hvem sjekker at de har riktig utstyr, vet hvordan man bruker nødvendig utstyr eller om de lider av høydesyke? Vi kan ikke la være å tenke at Muhammad aldri hadde en sjanse. Den fullstendige mangelen på sikkerhet og rettigheter er slående i en virksomhet som tjener en formue fra rike kunder.
Derfor er spørsmålet om hva Muhammad gjorde så høyt oppe i fjellet i sitt første år som HAP, nært forbundet med spørsmålet om hva som kan gjøres og hvordan gjøre varige endringer. Vennligst spar meg for enda en pakistansk regjeringsundersøkelse som ikke fører til noe.
Men vi har et forslag: Klientene kan kreve bedre og varige, etterprøvbare forhold for bærere. Det kan også de store internasjonale ekspedisjonsselskapene. Et slags pålitelig Fairtrade-sertifikat både i Pakistan og verden forøvrig, som garanterer rettferdighet og ansvarlige og trygge arbeidsforhold for portere. Kundene har makt, også i ekspedisjonsbransjen. Da trenger ikke Mirza og de andre bærerne å ende opp som en død kropp vi tråkker eller ikke tråkker over.
Ingen svar fra Lela Peak Expeditions
Fri Flyt har prøvd å få svar Lela Peak Expeditions gjentatte ganger, men har ikke lyktes å få kontakt med turarrangøren, verken via e-post, Messenger eller telefon.
Men sjefen i selskapet, Syed Anwar Ali, har uttalt til NRK at Muhammad hadde både erfaring og utstyr. Han sier dette til statskanalen:
– Han var opptatt av sikkerhet og hadde alt nødvendig utstyr på lik linje med andre klatrere og hjelpere som vårt firma skaffet de utenlandske klatregruppene.
