Norske Kristin (36) klarte historisk bragd - nå venter «verdens farligste fjell»

– Jeg tenker ikke så mye på det (rekorden, red.anm.). I hodet mitt er jeg allerede i Pakistan og forbereder det, og er klar for de fem fjellene der, forteller den norske klatreren når hun møter Fri Flyt på Gardermoen.

For selv om hun ble den raskeste noen gang til å nå alle Nepals seks fjell over 8 000 meter (29 dager), er det å nå alle verdens 14 høyeste fjell på rekordtid som er det store målet.

Den rekorden ble satt av Nirmal Purja (best kjent som Nimsdai) i 2019 og ble gjort i løpet av én sesong og 189 dager, og er dokumentert i Netflix-dokumentaren «14 Peaks».

Og det var nettopp Nimsdai som under samme prosjekt satte rekorden i Nepal, som Kristin Harila nå har slått med to dager.

Hun er den andre til å klare det, og da følgelig den aller første kvinnen som klarer bragden.

– Den har vært veldig, veldig hektisk. Det har egentlig bare gått slag i slag fra Annapurna. Det har vært veldig travelt og gått radig unna på fjellene. Men det er jo bra at vi ikke har blitt liggende og vente veldig lenge på bra vær, oppsummerer 36-åringen.

– Gikk i timevis og lette i bekmørket

Siden 28. april har hun besteget Annapurna (8 091 moh), Dhaulagiri (6 167 moh), Kanchenjunga (8 586 moh), Mount Everest (8 849 moh), Lhotse (8 516 moh) og Makalu (8 463 moh).

Nå venter ti dager hjemme i Norge, før hun drar til Pakistan den 10. juni, hvor de fem neste fjellene i prosjektet skal forseres i det som er fase to.

Etter tre måneder i Himalaya, med begrenset kontakt med sivilisasjonen, tok kjæreste og samboer Karl-Magnus Malinen henne i mot på Gardermoen, før pappa, Jon Petter Harila, spratt frem til hennes store overraskelse.

– Jeg hadde bare forventet å se «Kalle» her, men ikke pappa, så det var koselig, sier Harila med et stort smil.

– Hvordan føler du deg nå?

– Fysisk hadde jeg vært klar for å gå på en ny fjelltopp i morgen.

Fra siden rister pappa Jon Petter på hodet og sier «nei, nei, nei», før Kristin parerer.

– Jeg har ikke trengt så mange dager i mellom. Det har vært et par dager i mellom, så har jeg vært klar for en ny, lang økt. Men jeg ble forkjølet i Makalu-basecamp og må vel bli bedre i halsen før vi drar til Pakistan.

Harila forteller at hun så langt har hatt god flyt, blant annet med stabile værforhold på Mount Everest.

Men ingenting kommer gratis i høyden. Den fysiske påkjennelsen er enorm, og det har også vært utfordringer.

På Dhaulagiri gravde hun og hennes to sherpaer, Dawa Ongju Sherpa og Pasang Dawa Sherpa, etter tau i snøen i timevis. Mot toppen av både Mount Everest og Lhotse var det mye vind, som gjorde toppstøtene «veldig krevende».

– På Makalu mistet vi tauene fra starten, og gikk timevis og lette etter tau, i bekmørket, på det enorme fjellet. Da var jeg usikker i timevis på om vi var på rett vei. Bruker vi masse tid på å gå feil vei, skal vi gå tilbake til campen og vente ... For vi går jo bare i bekmørket, men etter noen timer dukket plutselig tauene opp, sier hun - og legger til:

– Det var en lettelse da vi fant tauene, men de hadde nok mer kontroll på det enn jeg tenkte, da vi gikk.

Omfattende operasjon

Harila roser de to sherpaene, Dawa og Pasang, for innsatsen deres, og etter planen skal hun også bruke dem videre i fase to.

– De gjør jo mer enn jeg gjør. De skal nå toppen både med å fikse tau, bære telt, bære oksygen og alt det der. At de har holdt ut hele perioden ... Vi hadde planer om å bytte dem ut underveis, men så har jeg vært veldig fornøyd med dem. De kjenner meg så godt, og de er supersterke. Mye sterkere enn mange andre. Det har vært veldig positivt.

Rundt prosjektet er det mye logistikk. Harila bruker kunstig oksygen (slik Nimsdai også gjorde), og den skal fraktes opp i fjellet. For å klare rekorden flyr de også mye med helikopter.

– Når vi har kommet til en basecamp, og kanskje går opp i fjellene samme dag som vi lander, så er vi litt avhengig av at teltene allerede er båret opp. At oksygenet allerede er tatt opp, så det er mye mer logistikk i dette enn om man bare går én topp.

Finnmarkingen var opprinnelig langrennsutøver. Hennes første store fjell var Kilimanjaro (5 895 moh) i 2015. I 2019 sa hun opp jobben sin og det samme året var også første gang hun klatret i Himalaya-fjellene.

Tanken om å gå de 14 høyeste toppene dukket først opp i 2021, så hun har ikke forberedt seg ekstremt konkret til prøvelsen i mange år.

– Jeg tror at mange lange dager og mange lange økter etter hverandre over tid. Jeg tror det å være 36 år er mye bedre enn å være 20-25, for jeg har mange flere timer i banken. Så har jeg vært på mange høye fjell de siste årene, som har gjort at det er greit, sier hun om det som ligger bak prestasjonen.

«Verdens farligste fjell» venter

Når hun drar til Pakistan den 10. juni, skal hun etter planen klatre alle de fem toppene der før juli er omme.

Naga Parbat (8 126 moh), Gasherbrum I (8 080 moh), Gasherbrum II (8 035 moh), Broad Peak (8 051 moh) og K2 (8 611 moh).

Sistnevnte, K2, er verdens nest høyeste fjell og omtales gjerne som «verdens farligste fjell». 377 klatrere har nådd toppen, mens 91 har dødd i forsøket. Altså omtrent en av fire som forsøker å nå toppen.

– Pappa er nok den som er mest bekymret, sier hun, mens far nikker anerkjennende fra siden - før hun fortsetter:

– Jeg kjenner mange som har vært på K2 og Annapurna. Annapurna er mer teknisk og det er en lengre distanse som er farlig. Det er et mer krevende fjell og mer farlig enn K2. Så skal man ha respekt for alle de 8 000-meterne, fordi de er farlige på sin måte også. Men det er klart at K2 er et farlig fjell, det er det, sier Harila.

Hun forteller at risikoen rundt klatringene ikke er noe hun tenker på.

– Annapurna opplevdes også som farlig, men når vi forlater basecamp og begynner oppover, er jeg ikke bekymret, redd eller noe sånt. Vi hadde en opplevelse på vei opp, hvor vi var redde, men utenom det er kjenner jeg ikke noe på det. Og på de andre fjellene tenkte jeg ikke tanken en gang.

– Krever at du har litt flaks

Tidligere er det kun to nordmenn som har klart å nå toppen på K2, Lars Nessa og Cecilie Skog, som nådde toppen sammen i 2008. Men turen fikk først og fremst oppmerksomhet fordi Skogs samboer Rolf Bae omkom på vei ned.

– K2 er et lunefullt fjell som krever at du har litt flaks, forteller Nessa til Fri Flyt.

Bae hadde snudd like etter punktet som kalles The Bottleneck (Flaskehalsen), omtrent 200 høydemeter fra toppen. Men på vei ned kalvet hengebreen i Flaskehalsen, og tok med seg Bae og et par andre.

Nessa sier at Bae hadde maks uflaks. Fall og utgliding er den vanligste dødsårsaken.

– Det er mye dårlig vær i området, og man må ha flaks for å få gode og trygge nok forhold. Noen sesonger blir det ikke forhold i det hele tatt. Fjellet er bratt og krevende, med klyveterreng fra foten og helt opp. Selv om du er i god form og godt akklimatisert, kreves det klatreferdigheter for å nå toppen - særlig hvis det skjer noe uforutsett, sier Nessa.

– Hva tenker du om Kristin Harilas prestasjoner så langt, og planene om å klatre alle 8 000-meterstoppene i løpet av samme sesong?

– Ekstremt imponerende. Det hun har gjort så langt har jeg veldig respekt for. Samtidig har rekorder og den slags ingen interesse for meg, og er ikke noe jeg motiveres av. Jeg er ganske sikker på at rekordjakt og fokus på slikt ikke akkurat minsker risikoen i disse lunefulle fjellene.

Han sier likevel at Harila har noe å se frem til, selv om han hverken vil klatre K2 eller noen andre 8 000-meterstopper.

– Det er en fantastisk opplevelse, bare det å gå inn til base camp, i fantastisk natur med fjell fulle av klatrehistorie på alle kanter var fantastisk. Både Kristin Harila og Frank Løke, som visstnok også skal prøve seg på K2, kan glede seg til det!