Dette kan stoppe Kristin Harilas verdensrekordforsøk

For å få klatret Manaslu, Shishapangma og Cho Oyu trenger hun altså både klatretillatelse og visum. Men Kina har altså foreløpig lagt seg på bakbeina, slik de også gjorde med Purja. 

Cho Oyu kan klatres fra Nepal, dermed er det i realiteten de to andre fjellene hvor slaget står. Etter planen reiser Harila til Nepal i september. Deretter er det noe usikkerhet hva som skjer videre. 

– Vi vet jo også at Nirmal slet veldig i 2019, og måtte bruke alle slags veier for å få det til. Men jeg synes jo når de har gitt tillatelse til han, bør de også gi det til meg. Men jeg tror ikke det er så enkelt som å bare si det, sa Harila til Fri Flyt tidligere.

Purja fikk altså til slutt tillatelse etter en lang og krevende prosess. Det er noe usikkert nøyaktig hvorfor det til slutt løsnet for han, men det er trolig en kombinasjon av arbeid fra teamet hans, i tillegg til press på sosiale medier.

Fri Flyt vet at det primært jobbes med personlige relasjoner for å få tillatelsen, blant annet gjennom idrettsorganisasjoner som har relasjoner til Kina. Det skal være vanskelig å få til en bevegelse på statlig nivå, generelt fordi Norge på ingen måte kan påvirke Kinas avgjørelse.

Interessen for å bistå Kristin Harila og teamet var stor da hun gjestet Arendalsuka i august.

Da Fri Flyt var i kontakt med teamet til Harila i etterkant, var det enda ingen bevegelser i riktig retning for å få nettopp tillatelser.

Til Fri Flyt sier den kinesiske ambassaden i Norge at det i utgangspunktet er koronarestriksjoner som stikker kjepper i hjulene for rekordforsøket.

– Det har vært en negativ utvikling akkurat nå med en ny bølge av Covid som treffer Xiazang/Tibet de siste ukene, så det er vanskelig å forutse når det vil ta slutt. Alle visum og klatretillatelser er strammet inn under et sånt utbrudd. Den kinesiske ambassaden i Oslo vil likevel prøve å hjelpe Harila på den måten vi kan, men vi må også ta innover oss reguleringene, og ta i betrakning utfordringene med koronautbruddet, sier pressekontoret til den kinesiske ambassaden i Norge til Fri Flyt.

De er riktignok positive til Kristin Harilas rekordforsøk.

– Vi forstår at hun trenger å reise til Kina og nå målene sine i fjellene i Tibet. Kina ønsker alle klatrere velkommen til Tibet. Men for å sikre sikkerheten til klatrerne, og skadene det påfører naturen, må man ha en klatretillaelse fra kinesiske myndigheter, General Administration of Sport of China og Xizang Autonomous Region før du kan søke for visum, sier ambassaden videre.

Klatrelegende Jon Gangdal, som selv har besteget flere 8000-metere og kjenner klatrehistorien i Himalaya godt, forteller at det har blitt vanskeligere det siste tiåret for utenlandske klatrere å få tillatelse til å klatre i Tibet. 

– Under Xi Jinpings regime de siste ni årene er den lokale friheten til å håndtere utenlandske forbindelser blitt strammet ytterligere inn. Ikke nødvendigvis fordi de de frykter at utlendingene skal drive skadelig politisk propaganda, men fordi kineserne selv vil ha mest mulig av æren for også for denne typen sportslige bragder – slik de for eksempel satser på ski og skiskyting – med norske trenere. Tankegangen i Beijing er at alt som skjer på kinesisk jord, først og fremst skal bidra til å fremme Kinas interesser – både nasjonalt og internasjonalt. At to racerklatrere bare stikker innom for å få med seg enda en 8000-meter som tilfeldigvis ligger på deres territorium, gir jo ingen politisk gevinst alene, sier Gangdal.

Han forteller at det var nettopp Shishapangma som var den siste 8000-meteren som ble besteget.

– Det skjedde først i 1964 av kinesisk ekspedisjon og ble i likhet med deres to første ekspedisjoner til Everest i 1960 og 1975, brukt som bevis på Maos og det kommunistiske rikets storhet og uovervinnelighet. Det er imidlertid omstridt om de kinesiske klatrere faktisk nådde toppen i 1960. Først i 1980 ble fjellet besteget av utenlandske ekspedisjoner, en tysk på våren og en østerriksk på høsten. Samtidig ble det gitt tillatelser til å bestige både Everest og Cho Oyu fra tibetansk side. De ble gitt av Chinese Mountaineering Association (CMA, men også kalt Chinese Mountaineering Team) som var blitt stiftet I forbindelse med den første Everest-ekspedisjonen, og som skulle promotere kinesisk fjellklatring både internt og eksternt).

Den gang ble altså tillatelsen gitt fra hovedkontoret i Beijing. 

– Men siden de aller fleste utenlandske ekspedisjonene dro direkte til Tibet fra Nepal, ble det lang avstand. I 1999 opprettet de derfor Tibetan Mountaineering Association (TMA) med hovedkontor i Lhasa. Denne organisasjonen hadde en ganske selvstendig rolle og fungerte politisk nøytralt i noen år, men ble snart underlagt strengere kontroll og skiftet navn til Chinese Tibetan Mountaineering Association (CTMA) tidlig på 2000-tallet.

Gangdal mener det må helt andre argumenter til enn at hun er en internasjonal klatrepersonlighet som trenger nødvendige tillatelser for å kunne sette en rekord: 

– Da nepalske Nirmal Purja (Nimsdai) likevel til slutt fikk tillatelse til å bestige fjellet, var det nok fordi hans prosjekt hadde en større kulturell dimensjon, og at Kina og Nepal har et godt naboforhold. Hva Kristin Harila har å tilby utover å slå rekorden til nepaleseren og at hun er kvinne, vet ikke jeg. Kanskje hun burde invitere med en kinesisk/tibetansk kvinnelig klatrer som kan få æren av å ha guidet henne til topps?

Siden har det altså blitt langt vanskeligere å få tillatelse til å klatre toppene. Samtidig har det i Nepal gått motsatt vei - turismen på Mount Everest blant annet har eksplodert. 

Jon Gangdal peker på at kommersielle klatreselskaper med nepalesiske sherpaer er kommet inn for fullt også i nabolandet Pakistan de siste årene, og det har bidratt til økning i trafikken også på K2. Før årets sesong var Cecilie Skog og Lars Nessa i 2008 (Rolf Bae døde på den samme ekspedisjonen) de eneste norske som hadde nådd toppen på det som regnes som den farligste av 8000-meterne. I år klatret Kristin Harila, Frank Løke, Håkon Åsvang og Ane Færøvig til topps, slik at seks nordmenn nå har vært på K2. 

Kristin Harila har så langt vist at hun har de fysiske, klatretekniske og organisatoriske forutsetningene til å klatre de 14 høyeste fjellene i verden på rekordtid. Nå gjenstår det å se om hun får de nødvendige tillatelsene for å gjennomføre resten av prosjektet.