Klatring på Store Skagastølstind

I 1996 gikk faren min og jeg Heftyes renne (grad 5- ifølge føreren, men jeg tror den var grad 4 den gangen). 24 år senere gikk Siv-Elin og jeg for den klatreteknisk enklere, men betydelig lengre og mer seriøse Skagastølsryggen.

Turen går over Nordre (2 167 moh), Midtre (2 284 moh) og Vesle Skagastølstind (2 340 moh), før den ender på Store Skagastølstind (2 405 moh). Man er også innom Skagastølsnebbet (2 222moh), som ikke er merket på kartet.

Turen til Storen er en del av en tre-ukerstur på klassikerne Romsdalshorn, Stetind og Store Skagastølstind. 

Da vekkerklokka ringte 0330 var det bare å bryte seg opp av soveposen i teltet på Turtagrø og innstille seg på en lang dag i fjellet. Vi skremte opp noen kyr like etter Turtagrø, og konstaterte tidlig at vi allerede nå hadde folk foran oss – lysene fra hodelyktene til en gjeng danset i lia foran oss.

I bakken fra Tindeklubhytta og opp mot Nordre fikk vi soloppgangen, og etter tre timers marsj var vi på Nordre Skagastølstind.

Utsikten er nydelig i alle retninger, særlig når skydekket er lavt og morgensola skinner på toppene. Litt klyving måtte til for å nå toppen, men fram til Skagastølsnebbet og v-skaret er turen ganske grei og tauene kunne henge på sekken.

Les også

Klatreseler

Enten du skal klatre innendørs eller utendørs er du nødt til å ha en god klatresele. Her har vi testet en rekke klatreseler til både herre og dame. Du får også guide til hvordan du velger riktig klatresele.

Ifølge føreren var det nedfiring fra Nebbet og ned i v-skaret, men det var slett ikke nødvendig. Det er temmelig greit å gå ned i skaret hvor den første klatringa starter. Her ble det halvannen time venting på taulagene foran oss. Fra v-skaret er en vegg på omtrent 100 meter, som er såpass bratt i starten at klatringa er grad tre pluss.

Vi hadde tre taulag foran oss, noe som gjorde det lett å konstatere at det ikke lønner seg å bruke de gamle fjellboltene her – alle de tre vi studerte strevde med taudrag fordi de brukte en gammel bolt under et overheng et stykke til høyre tidlig i taulengden.

Jeg opplevde det som betydelig greiere å sikre selv, i et godt utvalg sprekker lenger til venstre. Klatringa var fast og fin og standplassene gode.

Etter den første klatringa er det ganske rett fram å gå med løpende sikring opp på Midtre Skagastølstind.

Herfra er eggen tidvis smal og veldig spektakulær. Det er langt ned på begge sider. På venstre side er det hengebreer og alpint fjellandskap av tøffeste sort. På høyre er det bratte stup og stilig utsikt til Dyrhaugsryggen med enda flere hengebreer, og de nydelige fjellene Store Ringstind og Austabotntind lenger unna. 

Vi gikk med løpende sikring, og tok noen kjappe og korte nedfiringer innimellom. Foran oss så vi Halls hammer (ja, Carl Hall har måttet snu her også) og klatrere på vei over Patchells sva – krukset som er gradert til 3+.

Været var nydelig og ryggen tørr, noe som utvilsomt gjør det hele greiere. Likevel er det så mange enkle, men eksponerte klyvepartier at ryggen kan være en mental prøvelse hvis man ikke er veldig vant med sånt.

Vel framme ved Halls hammer fikk vi sjansen til å studere hvordan taulaget foran oss løste krukset over Patchells sva. Risset rett opp hammeren er grad seks pluss, og bare å glemme for meg og de fleste andre som går denne turen. 

Fra en romslig standplass på venstre side er trikset å komme seg over et sva og til noen sprekker som gjør videre ferdsel ganske greit.

Men svaet er kinkig, og uten tvil den vanskeligste 3+ jeg noensinne har gått i hvert fall. Klatreren foran oss løste det ved å gå et stykke ned før han kryssa, og en annen klarte å strekke foten over på en bolt (hun sto mer eller mindre i spagaten).

Selv klarte jeg å gå på friksjonen over bolten (og dermed unngå å bruke den), og med et par friksjons-steg nå risset og komme meg videre. Patchells sva er garantert temmelig ekkelt hvis det er vått, og det var veldig greit med myke skosåler.

Les også

Klatresko

Test av klatresko til alle bruksområder: Buldresko, klatresko for dame, barn, erfaren klatrer og nybegynner. Det er en liten jungel å finne riktig klatresko til din fot, klatregrad og ikke minst lommeboka di. Her er guiden til de beste klatreskoene og seks nye tester av sko til fjellklatring.

Fra Halls hammer er det nye klyvepartier i eksponert terreng mot Vesle Skagastølstind, men så voldsomt vanskelige er de ikke. Løpende sikring var likevel nødvendig store deler av veien. På toppen av Vetle er utsikten mot Storen fantastisk, og det er vanskelig å fatte at klatringa til landets tredje høyeste punkt er «bare» grad 2. Men først skulle vi ned fra Vetle. 

Først venta vi en liten time i rappellkø. Her er etablert rappellfeste i kjetting, noen meter under toppen i retning Storen. På vei ned rappellen hjalp jeg taulaget foran oss med å løsne tauet deres som hadde kilt seg fast, og det samme måtte gjengen bak oss gjøre for meg.

Vel nede og med begge tauene i behold innså jeg at det ville vært raskere og bedre og gått rundt, via skaret mellom Vesle Skagastølstind og Sentraltind (2 348 moh). Det er nokså greit via rygger og hyller, og det så ikke så veldig tidkrevende ut å sikre seg enda en 2000-meterstopp.

Vel nede i Mohns skar hadde vi bare sjarmøretappen igjen. Det ser riktignok ganske fryktinngytende ut herfra, og jeg har full sympati og forståelse med Emanuel Mohn som psyka ut her og fikk skaret oppkalt etter seg.

En titt ned på venstre side viser at Slingsbybreen har blitt et skumlere sted å gå opp siden William Cecil gjorde det i 1876. På høyre side er det stupbratt ned mot Skagastølsbreen.

Men som så ofte ellers viste fjellet seg enklere å håndtere når man kom litt nærmere. Klatringa var enkel, og vi gikk med løpende sikringer hele veien. Det flatet etter hvert ut, og plutselig så vi toppen! Den er så liten at noen varde er det ikke plass til, men ei metallstang er bora fast i toppunktet.

Her var det nokså mye folk, så det ble ikke masse tid og plass til posering og fotografering, men heller fokus på å finne rappellfestet og komme seg videre.

Etter litt eksponert nedklatring ble det en ny runde med venting i rappellkø, før vi endelig kom oss ned den 50 meter lange nedfiringa fra toppen. Rappellfestet er ikke kjempelett å finne, men litt eksponert nedklatring omtrent rett mot sør (litt til venstre hvis du ser mot hytta på Bandet) fører deg etter på riktig spor. Her er to fester slik at to taulag kan fire seg ned parallellt.

Før turen hadde jeg fått litt info fra mannen med verdensrekord i antall Storen-turer, og Jostein Aasen understreket at det egentlig ikke er faste rapellfester på Store Skagastølstind. Derfor bør man ha med bailetau slik at man kan lage egne. 

Vi hadde vært lenge på tur, og turen ned til hytta på Bandet med to nye rappeller over litt ekle sva skal jeg ikke skrive for mye om. Den første rappellen gikk fra et etablert kjettingfeste, den andre laga vi selv for å spare oss en ekkel nedklatring over sleipe sva. Sinnssykt artig var nedturen mot Bandet strengt tatt ikke. 

17,5 timer etter start var vi tilbake på Turtagrø. Det er noen timer lenger enn normert tid, men med rundt fire timer venting totalt var vi fornøyde likevel etter det som ikke kan kalles annet enn en monumental langtur i en fantastisk område.

Historien om Store Skagastølstind

Store Skagastølstind i Hurrungane er det høyeste fjellet i Norge som krever klatring for å bestiges. Førstebestigningen ble gjort av William Cecil Slingsby i 1876, og markerer starten på fjellsporten i Norge.

Slingsby fulgte Slingsbybreen på østsiden av fjellet opp til Mohns skar (verken breen eller skaret hadde disse navnene før etterpå). I skaret psyka turkameratene Emanuel Mohn og Knut Lykken ut, og Slingsby klatret alene til topps.

Siden den gang har en drøss ruter i alskens vanskegrader og lengder blitt etablert på alle fjellets sider. 

Verdt å nevne er for øvrig Therese Bertheau, som regnes som litt av en fjellklatre-pionér. Hun har en drøss bestigninger under skjørtet, blant annet var hun første kvinne på Storen i 1894.

Skagastølsryggen be gått første gang av Kristian Lous, George Paus, Harold Andrew Raeburn og Kristian Tandberg i 1902. Den første vinterbestigningen av Storen skjedde i 1923, og ble gjort av Boye Schlytter og Fridthjof Lorentzen. Først over Skagastølsryggen vinterstid var John-Olav Hattestad og Erik Stoltenberg-Hansson i 1963. 

Førstebestigningen av sørveggen fra Slingsbybreen i 1927 av Ola H. Furuseth, Asbjørn Gunneng og Boye Schlytter åpnet en lang og komplisert rute som ble en milepæl i Norge før Arne Næss innførte bolteklatringen rundt ti år senere.

Ruta opp vestveggen i 1976 av Ulf Geir Hansen og Hans Petter Fernander satte i sin tid en ny standard for klatring i Jotunheimen, med vedvarende vanskelig klatring i høyfjellet.

Nils Nielsen har for øvrig fartsrekorden over Skagastølsryggen; han sprang tur/ retur Turtagrø på under tre timer i 2013 (!). Raskest tur/ retur Turtagrø-Store Skagastølstind uavhengig av rute, er Gjermund Nordskar, som brukte 2:42 på turen sommeren 2020.

Fakta om Store Skagastølstind

Store Skagastølstind er et høyt og stort fjell, og en bestigning er temmelig seriøst. Den mest gåtte ruta på Storen er nok Heftyes renne, som starter fra galleriene på østsiden. Galleriet starter på Hjørnet; en nokså markert skulder på sørryggen.

På Skagastølsryggen, som går nordover fra toppen, er man omringet av krevende terreng, og plutselig væromslag kan være ganske skummelt. Man bør være i stand til å bevege seg effektivt og ha margin på tid, grad og vær, selv om klatringen i seg selv ikke er veldig vanskelig. Turen over Skagastølsryggen fra Turtagrø er omtrent 1 820 høydemeter.

Det er enklest å komme seg ned fra toppen med to 50-meters tau, selv om det er mulig å korte ned rappellene og dermed klare seg med ett tau. Det er etablert et rappellfeste med kjetting over et svaparti lenger ned mot Bandet.

Returen videre fra Skagastølsbu (hytta på Bandet) går over Skagastølsbreen. Selv om breen ikke er veldig bratt bør man ha isøks og stegjern hvis snøen er hard eller blåsen er framme i dagen.

En tur over Skagastølsryggen tar minst 15 timer for de fleste, men det fins mange eksempler på grupper som har brukt over et døgn, og ikke minst mange som har måttet overnatte på ryggen. Ja, og så fins det også, som nevnt, eksempel på en som brukte under tre timer.

Fører: Klatrefører for Jotunheimen (Norsk Tindeklub)