Klatring på Romsdalshorn: – Usedvanlig tøft

Ruta opp Nordveggen er nemlig ikke veldig vanskelig, og fjellet er tidvis litt løst. Dessuten er det etablert to rappellruter ned nordveggen, en av dem med borebolter (sistnevnte laget av et klatrelag fra Oslo tidlig på 80-tallet).

Dermed er det sterke meninger lokalt og mye folk i ruta, både på vei opp og ned.

Turen til Romsdalshorn er en del av en tre-ukerstur på klassikerne Romsdalshorn, Stetind og Store Skagastølstind. 

Vi måtte vente rundt tre timer på den første standplassen på grunn av kø. Det var en aldri så liten tålmodighetsprøve, særlig for meg som la igjen dunjakka. Nordveggen er nemlig en nordvegg – den ligger i skygge mesteparten av dagen. 

Men klatringen er fin, særlig den andre og vanskeligste taulengden. Det føles eksponert, og med 1400 meter ned til den grønne elva Rauma er nordveggen på Romsdalshorn et usedvanlig tøft sted å være. Utsikten til de vakre fjellene rundt er formidabel hele turen, standplassene er behagelige og det er enkelt å sikre.

Dette er rett og slett fjellklatring og -bestigning på sitt beste uten å kreve så voldsomt mye slit.

Siden det er mye folk og litt løst fjell er det viktig gå være svært observant på steinsprang. Særlig hvis/ når det kommer folk frisoloerende opp ruta (ikke helt uvanlig). Sender du en liten stein i hue på en frisoloist blir du sannsynligvis høyst ufrivillig drapsmann/ kvinne, og det er ikke noe ålreit.

Historien om Romsdalshorn

Romsdalshornet ble besteget allerede i 1828 av Kristian Hoel og Hans Bjermeland - lenge før fjellklatring var noe folk drev med i Norge. Danske Carl Hall trodde han var først opp, da han besteg toppen på sjuende forsøk i 1881. Han fikk nok litt lang nese da han kom opp og fant den over femti år gamle varden på toppen. 

Hoel og Bjermeland hadde vært på bryllupsfest på Åndalsnes, og (sannsynligvis uten å være aldeles edru) claima at de skulle bestige Hornet. Og det gjorde de – muligens en av de råeste fjellklatreprestasjonene noensinne i Norge. I etterkant skal en av de ha uttalt at de ikke ville gjentatt turen om de hadde fått hele Romsdalen i belønning.

Det er ikke helt klart hvilken rute førstebestigerne gikk, men Carl Hall gikk opp på østsiden. Denne ruta kalles gjerne Normalveien, siden den er enkleste vei opp (grad 3), men det er likevel langt mer trafikk i Nordveggen i dag. Ruta i østveggen kalles også Halls renne – oppkalt etter førstebestigeren.

Ellers er klatrelegenden Arne Randers Heen (1905-1991) fra Isfjorden selve Kongen av Romsdalshorn, med hele 233 bestigninger. Han er også mannen bak steinhytta på toppen.

Fakta om Romsdalshorn

Toppen av Romsdalshorn er 1 550 meter over havet, og det er klatreruter på alle sider av fjellet. Det vanligste er å gå fra Vengedalen, og da er turen omtrent 950 høydemeter. Korteste anmarsj er fra innerst i dalen, men mange går via Litlfjellet. Da får du mer utsikt, men også en litt lengre tur.

Halls renne er mye enkel klyving i eksponert terreng, med et kruks på grad tre. Nordveggen har mer definert klatring, med fire taulengder. Den første og siste er temmelig enkel, rundt grad to, men de to midterste er mer krevende med punkter på grad fire. Ruten opp Nordveggen har såpass mye trafikk at det er tydelig sti helt opp til innsteget – enkelt å finne fram såfremt sikten er god.

Vær forberedt på mye folk og en del kø. Vi brukte hele 13 timer på turen inkludert rundt fem timer venting, både på vei opp og ned.

Vanligste retur er ned en av de to rapellrutene i Nordveggen. Den eldste ruta er laget med borebolter og kjetting, og er fire nokså lange rappeller – du må ha to tau på 50 meter. Den andre ruta går litt lenger vest, og er laget med kiler og kjetting. Den består av to korte rappeller først, som traverserer litt – best å bruke bare ett tau. Så kommer tre lengre rappeller, en av dem er såpass lang at man bør ha to 60-meters tau.

Fører: Klatring i Romsdal av Bjarte Bø og Anne Grete Nebell