Klatring i Lofoten

Ingen straff; sola skinte og det var så inderlig vakkert, selv Bodø – byen Hamsun kalte Norges styggeste. Jeg syntes den lignet kjære Åndalsnes og følte meg hjemme. Overfarten tok fem og en halv time, i midnattssol blir man ikke søvnig – det føltes unaturlig å ikke nyte den fantastiske overfarten. Vel i land på Moskenes var det bare å dundre på mot Henningsvær. 

Den første jeg traff da jeg spratt, eller skal vi si: ség ut av bilen i Henningsvær var en gammel kompis; Roger Ebeltoft. Kjent som dommer under Trondheims legendariske 3B-konkurranser; benk, biceps og buldring.

Tidligere bodybuilder og tradklatrer, nå buldrer og etter hvert sykkelentusiast (går det den veien med oss alle?). Basecamp ble satt noen kilometer fra Henningsvær, sammen med tre støtere fra Trondheimsmiljøet; Steinar Grynning, Bror Morten Ranum og Jo Arve Repp, samt Lofotens store sønn Knut Fausa Storvik. Sørlandets buldrehelt Hugo Hermansen og fruen var på plass fra før. Alle like gira på å bruke tid på Klatrekafeen som å klatre – hvilket heldig og bra sammentreff! Akkurat som oss. 

Lista over ting som må gjøres i Lofoten er lang, men vi følte det var riktig å starte i Paradiset på Kalle – der legendene koste seg. En av disse, romsdalingen Hans Christian Doseth, elsket Lofoten. Flere av hans mesterstykker ligger der, men det var spesielt et som fanget mitt blikk. Man kan ikke unngå å se det: Langt oppi fjellsiden mot toppen Vågakallen ligger linjen; Vågarisset. Et speil av en vegg, med en søm som deler veggen i to. 6+ skulle det være. Jammeriss står det i føreren. Enkel barnemat tenkte jeg, har jo vokst opp i Romsdalen sjøl. 

– Opp dit – nå! 

Ebeltoft nøler og vil heller klatre her nede først. 

– Og kanskje vi må ha en del større sikringer. 

– Jeg har en 3,5, det bør holde? Jammeriss?

Paradiset på Kalle er virkelig et paradis. Klatring overalt, i et fantastisk landskap. Bombefast stein, superidyllisk, alltid noe i skyggen, både vanskelig og lett klatring. Hvor skulle vi begynne? Vi tok det nærmeste: Svenskediederet (6+). Nydelig, perfekt dieder, avmerket i føreren under lista «Topp50» – en grei liste å forholde seg til. Ruta var kort og fin, med et teknisk lite opptak, godt men litt kinkig sikret. Ingen anker på toppen, så her var det vare å ta stand og nyte utsikten. Siden gikk vi over haugen, forbi Butterarms (8+) og ned til Ayers rock (6+). Like fin som naboruta A cry in the dark (6+).

Her traff vi Trangoklatrer Sigurd Felde, også han har selvsagt kvalitetssans, men ante vi antydning til banning der oppe i risset? Paradiset er bra greier, men det tar tid. Akkurat som i tradparadiset Bohuslän får man ikke gått mange ruter på en dag – man skal orientere seg, finne rutene, klatre opp, taue etter andremann og gå ned. Dette er ferieklatring, vakkert, rolig – varmt og behagelig, uberørt av drill.

Jeg forestilte meg kalde vinder og gufne forhold. Men Nord-Norge har stukket av med de flotteste somrene i årevis. Juni og juli har gjerne vært våte i Oslo, mens i nord har varmen slått til. Vi hadde sol og glimrende vær under hele oppholdet. Bare to små dager med gråvær og regn måtte tåles. Da valgte vi å dra til Eggum – Lofotens boltecrag.  

Feltet ligger fint til, oppi skråningen på yttersiden av Lofoten – på oversiden av lofotarmen om man kan si det slik – ca 45 minutter vest for Henningsvær. Bratt klatring med utsikt mot havet. Vakre, runde tak, bratt vinkel, bolter, tøffe bevegelser. Et 20-talls ruter å bryne seg på, med for det meste hard klatring. Det eneste som bekymret oss var boltene. I dette ekstremt salte miljøet var vi begge, som siv. inger fra NTNU, noe bekymret.

Etter å ha dratt ut glinsende blanke bolter i Thailand – hvordan var ståa her? Gropkorrosjon? Veggen var veldig fuktig. Tydelig at regnfulle dager gjør at veggen trekker fukt og salt fra lufta. Spesielt på nydelige Gullfaks (7+/8-) skled jeg rundt på de store sloperne og det var med nød og neppe jeg hang igjen på catchen i toppen. Opp dit var uansett flotte bevegelser på fantastiske formasjoner. Et bånd av annen type stein på midten av ruta var spesielt glatt, resten var helt ok.

Feltet fortjener egentlig å bli besøkt i godvær, men det gjør jo alle felt. Hvorfor det kun var oss og en flokk sauer som fant veien hit kan man saktens undres over, men antagelig er de fleste Lofoten-farere mest opptatt av riss og sikringer. 

Og det får man i bøtter og spann. Vårt neste plukk på klassikerlista var Bare Blåbær inne i Djupfjorden. Det hadde regnet dagen før – da vi dro til Eggum etter å ha gått halvveis opp til innsteget på Bare Blåbær. Som i Romsdalen er det forbausende hvor lang tid anmarsjen tar. Risset ligger liksom bare rett oppi lia ser det ut som, men vi brukte over en time opp, på en ikke opplagt sti. Sola bakte denne dagen og det var kø ved innsteget.

Hele to taulag var før oss.. Tre skjønte vi etter hvert, og vi vurderte et øyeblikk å gå en av de andre rutene. Men pliktskyldigst ventet vi – Bare blåbær skulle klatres. Med sola og den behagelige temperaturen var ikke venting noe problem. Vi tørket t-skjorter, spiste litt sjokolade og nøt utsikten.

Og det var jo hyggelige folk foran oss. Null problem, de brukte bare forferdelig lang tid. Da vi også på andre stand måtte vente – lenge, tok vi likegodt en amerikansk en og spant forbi, heldigvis med deres velsignelse. 

Bombefast får en ny betydning på denne ruta, der klokkerene riss deler fjellet i to. Særlig andre taulengde var spesiell, der håndjamsprekken stiger rett opp fra en veldig behagelig standplass. Linja leder videre over i et flott dieder, som fra sin stand igjen leder inn i tidenes knyttneve-offwith – i passe slakt terreng slik at du ikke trenger de grusomme/fantastiske (stryk det som ikke passer) off-with og jammeteknikkene, men kan laybacke behagelig oppover.

Dernest følger taulengden som strengt tatt er den kipeste på turen. Slak og uten riss, mer typisk Hornaksla, der du får inn en liten sikring her og der, med små runouts innimellom. Ingenting vanskelig, men nok til at du må skjerpe deg. Også denne taulengden er fin, men uten estetikken til de foregående. Man kommer opp på en boltet standplass og kan velge å returnere på rappellruta, eller gå siste taulengde som strengt tatt er vassing.

Vi returnerte de tre rappellene – langs den gamle rapellruta  skulle det vise seg. Den som nå er skiftet ut for å unngå en sprekk som spiser tau. «Take care when abseiling – this wide crack eats ropes!», står det tydelig i føreren. Det fikk vi erfare da vi dro ned tauet. Det forsvant ned i slukta og satt seg fast. Enda godt at et annettaulag var på vei oppover og fikk dratt ut tauet. Takk til dere!

Neste prosjekt på vår liste var Vestpillaren på Presten – kanskje det målet de fleste har med turen. Presten er den mest markante baugen på veien mot Henningsvær, etter at man har tatt av hovedveien fra Svolvær. Den stiger opp på venstre side, du kan ikke unngå å se den. Å kalle det en vegg er sikkert riktig, men strengt tatt er Presten et kjempestort, bratt sva. Vestpillaren er grad seks og tolv taulengder.

Klok av skade etter køståinga på Bare blåbær sto vi opp skikkelig tidlig; klokka seks. Jeg våknet fem og kokte kaffe, det var en vidunderlig morgen med sol og vindstille. Vi kjørte de få hundre meterne og noterte overraskende at vi først ute. Men bare på hengende håret. Hakk ihel kom tre taulag, alle like skuffet over at vi – tilsynelatende korpulente karer som liker lange kvelder på klatrekafeen, var først. Det de ikke visste var jo at vi hadde mange år og drøssevis av fjelltaulengder bak oss.

Jeg fikk også gleden av å lede hele ruta, siden Rogern var litt ute av form. Det var kjekt for meg, og som jeg skulle merke dagen etter, veldig kjekt for legga. Et litt vel utstyrt rack og litt vel mye buldring i det siste hadde gjort svaklatrerens pumpmuskel nummer en litt slapp. 

Vi ble møtt med den ene taulengden etter den andre med bombefaste riss, flotte sikringslommer og fantastisk utsikt. Alt ble bare bedre og bedre, og da vi i tillegg klatret fra de andre lagene var vi veldig fornøyde. Taulengdene over den markante rampen midt i veggen er helt legendariske. Et sekser-riss leder opp i et lite dieder som igjen går over i riss, veggklatring og nytt riss. Eksponert, estetisk og godt sikret.

Siden et nytt, langt dieder før en fantastisk standplass under et overhengende sekserdieder, som man tydelig ser fra veien. Her tok vi oss god tid, spiste vår niste, og nøt utsikten. Jeg følte meg tom for superlativer. På led i diederet bare smilte jeg og ristet på hodet.

I et svakt øyeblikk vurderte jeg å klype meg i armen for å sjekke om dette var en drøm, lot være og knipset heller et par bilder. Opp til stand er klatringen fremdeles fantastisk.

Hylla er fin og toppen er rett der oppe. En litt oppstykket lengde følger, men også den har nydelige partier. Nest siste er veldig flott – opp nok et superfint dieder, over en kant til en dårlig sikret sva-travers som leder over i grasshyllene mot toppen. Selv de føles fine i Lofoten. 

Vel på toppen var det bare å sette seg ned og nyte – spise resten av sjokoladen, stappe inn noen snus og slappe av. Vi har hatt knallsol hele dagen, og nå er klokka bare 12. Hva mer kan man ønske, hva mer skal vi bruke resten av dagen til? 

Vi spankulerte ned – det tok jo faktisk et par timer, og fikk oss et nydelig nudistbad i det som ikke lenger er drikkevannskilden til Henningsvær. Vi passerte Gandalfveggen og så oss ut linjer til neste klatredag.

Gandalfveggen er jo den mest beklatrede veggen i området, slik den ligger rett ved teltleiren. Mat ble mekket og vi så fisken koke i fjorden. Utallige hvaler (ja, faktisk) passete, de var lett å spotte, slik de var oppe og pustet og blåste. Der ute var folk selvsagt på fiske.

Lofotenveggen syntes godt, Henningsvær ligger jo på en slags avstikker fra selve hovedlinja med fastland – litt ute i fjorden.

Steinar, Bror og Jo Arve hadde gått ny rute på Presten og entret campen. De var gira på grillings og no’ sosialt. Det ble en lang kveld, en lang, hyggelig kveld på Klatrekafeen der nye sider av gutta fremsto. Vi endte på bord med sexolog Spitznogle og noen sesongfiskere sørfra. Det utspant seg scener som ikke egner seg på trykk, men som jeg aldri kommer til å glemme. Neste dag ble temmelig slækk. Vår planlagte tur opp Storpillaren på Vågakallen utgikk – noe en dårlig værmelding og skakk-kjørte legger må dele skylda for. Men det ble da en liten tur på Gandalf – måtte jo sjekke ut en av klassikerne; Gollum. Fin den, men ikke sammenlignbar med de andre rutene vi fikk gått. 

Før Rogern spant videre – han hadde med seg sykkel og skulle cruise en runde ved Sortland og besøke bestemora si – sa han ja til å bli med oppi Vågarisset. Jeg hadde prøvd å få med de andre kapable klatrerne, men alle takket høflig og mistenkelig meget bestemt nei. Hva var greia? Den utrolige linja, på speilet der oppe? 6+? «Ikke om jeg skal oppi den ruta igjen», kom det fra karer som onsighter 7+ på kiler. En tilfeldig klatrer vi traff, som hadde gått ruta, kunne opplyse at man trengte flere svært store kamkiler, typ firer- og femmer-camaloter. Hmmm, veldig store til å være jammeriss tenkte jeg – han tilbød seg å låne de til oss, han så lur ut. «Hvor hardt har dere klatret før?»

Anmarsjen viste seg være et minihelvete. Vi bommet på stien og brukte henimot to timer i stekende sol, før vi endelig, nær ved utpsyking på et par frisolopartier, sto på den luftige introstandplassen. En fantastisk mektig utsikt over Vestfjorden pirret nervene, veggen var bratt og så kip ut. En sekserlengde ledet til standplass under selve risset, midt på plata. Den lengden gikk helt fint, relativt enkel, godt sikret og «vanlig» rissklatring, lettere enn den så ut som. Standplass på en liten svaaktig plate, under selve risset. Gud så vakkert, og gud for en utsikt, og gud så luftig.

Rogern skalv i stemmen, jeg så han tok seg skikkelig sammen. Jeg tok meg også sammen, måtte jo det, herregud for et sted. Stemmen min ville sikkert ville hatt skjelvesymptomer om Rogern ikke hadde hatt det. Jeg forsto nå hvorfor ingen av gutta ville opp hit. Men beslutningen var endelig. Opp var eneste vei. Racket opp med de seks gigacamalotene vi fikk låne og gøv løs – gøv i et par bevegelser før jeg virkelig skjønte hvorfor gutta ikke ville oppi. Her finnes ikke en eneste håndjam. Dette er en vanvittig, klinkende ren off-with, dvs uten jamming overhode.

Noe som strengt tatt vil si ren smerte, lengden igjennom. Da er det to muligheter: enten laybacke hele veien, som sikkert er den enkleste løsningen rent klatremessig, men som også medfører at det er veldig vanskelig å legge sikringer. Eller man kjører den klassiske, amerikansk skvis-taktikken, der det gjelder å jamme med de eventuelle kroppdelene man får inn. Jeg valgte det siste, og begynte å snart å pese.

Det gikk sakte, og det gikk under medium sikkert. Folk hadde blitt hentet ut herfra før, med brukne ben – fikk det fortalt en dag uten å høre for mye etter. Jeg så meg ut første delmål; det ene stedet der det er fottak, ca 2/3 opp i taulengden, med en klemblokk i passe høyde. Jeg jokket, presset, laybacket og fotjammet meg oppover. Jeg klatret så langt ut mellom sikringene som jeg turde – dro kamkilene etter meg, for å minimere eventuelle fall og for å spare på de jeg hadde.

Endelig ved klemblokken. Den er i perfekt hvilehøyde og utstyrt med en haug slynger. Og ganske riktig; en karabin. Her er det ikke få klatrere som har snudd. Det ene taulaget vi så første dagen snudde midt i ruta, jeg forsto ikke da hvorfor og hvordan. Hvilen er god, men jeg var både slite og i villrede. Cruxet var foran meg. Skulle jeg returnere?

Jeg ante ikke hvordan jeg skulle gripe an toppseksjonen og det så rett og slett skikkelig vanskelig ut. Jeg testet et par måter; combo layback og fotjam. Ikke det nei. Ren layback? Nope, tør rett og slett ikke. Man kan da risikere et 15-20 meters fall. Eneste option var en eller annen kontinental kne-klemmegreie. Jeg prøvde det; klatre rett på med det ene kneet øverst.

Jeg fikk ikke kneet inn, men leggen og klatreskoa skapte noe friksjon. Med hendene i opposisjon kunne jeg da så vidt bevege kneet oppover, i små steg. Risset økte også noe i størrelse, som var lovende for hvilepunkter lenger opp. Etter et par meter, rød i trynet og med full belg, fikk jeg selve kneet så vidt inn, og dermed slappet noe av, nok til at jeg fikk lagt en av kamkilene.

Jeg innså at dette kunnegå, noe jeg tvilte sterkt på to meter lengre ned. Jeg sto der noen minutter, og presset fram et smil ned mot Rogern på standplass. 6+? Tidenes sandbag, ruta står ikke tilbake for de fleste 7+-riss jeg har gått.

Ærevære Hans Christian Doseth, som sikkert fosset opp uten sikringer – hadde han så store kamkiler? Hva sikret han i? Risset la seg noe, og et par minutter til med hvile gav meg sikkerhet på de neste metrene, som føltes som paradeklatring i forhold til seksjonen under. Lenge trodde jeg at dette overhode ikke kunne gå, men altså, nok et bevis på at det nytter å ikke gi opp. 

Tilbake i Paradiset, etter en lang, luftig og flott rappell fra noen fastjammede blokker, utgikk den planlagte kveldsøkta. Vi gikk rundt og kikket på de legendariske linjene. Kveldshimmelen tindret over oss, stille og vakker.

Alt var satt på pause – naturen lyttet til seg selv. Jeg dro til Lofoten fordi jeg lurte jeg på hva som var så spesielt med dette stedet. Svaret var der: Visuelt sett finnes ikke maken. Havet, tindene, lyset. Det lukter salt og fiske, rent og klart.

Fjellene, på rekke og rad – noen frodige, andre helt renskurte der de stiger rett opp fra havet. Veiene som snor seg mellom små øyer, vann og fjell med et yrende dyreliv; hval, fisk, mengder av fugler. Og i alt dette: den mest utrolige klatringen du kan tenke deg.

Lofoten venter på ditt besøk – du vil ikke bli skuffet.