Jørgen Aamot og Fredrik Ericsson ble kjent da svensken jobbet som skiinstruktør på Oppdal på 90-tallet. Senere har de vært på tur sammen både i Alpene og i Hurrungane, men først og fremst på to langvarige ekspedisjoner. I 2005 dro de til Gasherbrum 2 i Pakistan, hvor de opplevde å kjøre på ski fra toppen 8035 moh. I 2008 gikk turen til verdens tredje høyeste fjell, Kangchenjunga i Nepal. Nå har Jørgen stiftet familie i Hemsedal. Han fulgte Fredrik Ericssons siste ekspedisjoner fulgte gjennom nettoppdateringer og telefonsamtaler. Han var ute på jobb som tindevegleder, da han fikk meldingen om at kameraten var omkommet i forsøket på å bestige K2.
Hvordan reagerte du da du hørte at Fredrik var død?
– Jeg ble fryktelig lei meg, i første rekke over å ha mistet en god venn. Jeg har mistet et menneske jeg var glad i. På den måten ville det vært det samme om det var en bilulykke. Samtidig er dette noe jeg har tenkt på både på turer sammen med Fredrik og når han har vært på tur alene. Slike ekspedisjoner er risikofylte. Derfor var det i mindre grad sjokk enn det ville vært om en kamerat som ikke drev med slike ting hadde omkommet. Det er noe både Fredrik og jeg har snakket om, at døden kan være et utfall. Vi har først og fremst vært opptatt av sikkerhet, riktig bruk av tau, førstehjelp og slike ting. Hvis følelsen av at du kan dø tar overhånd på tur, kan du ikke dra. Ute i fjellet må du bare akseptere at det innebærer en grad av risiko. Noe av det kan kontrolleres, noe er ikke kontrollerbart. Jeg tror at eksponeringstida er det som til slutt tar deg. Det er en viss grad av usikkerhet på alle slike turer. Om du ikke trenger flaks, trenger du i alle fall litt stang inn. Statistisk sett skjer det ulykker når du er mye ute.
Hadde du tenkt at K2-ekspedisjonen kunne koste Fredrik livet?
– Ikke konkret på denne turen. Men jeg har tenkt at Fredrik kan dø av dette. Det kunne skje på K2, Everest eller Kangchenjunga, som han også skulle tilbake til. Jeg har selv argumentert med at du kan dø i en trafikkulykke, men jeg vet jo at risikoen øker mye i slike omgivelser.
Fredrik omkom i følge rapportene fordi han falt da han sikret tauet i fjell 8200 meter over havet. Hva tenker du om situasjonen han var i da ulykken skjedde?
– Fredrik var veldig sterk i høyden og hadde et voldsomt pågangsmot når det ble krevende. Han var i i øvre skikt blant høydeklatrere jeg har møtt. Han hadde en evne til å yte der andre ble slitne. Fredrik er den som brøyter spor, tar tak og viser vei. Det er en faktor som gjør at han også eksponerer seg for mer fare. Det er en veldig forskjell på å gå og brøyte spor og å gå etter. Fredrik var den som brettet opp armene og gjorde jobben. Han bidro mer enn hans porsjon, slik jeg kjente han.
Siden andre klatrer ville vente, var vel det å gå først også hans eneste mulighet til å komme opp på K2?
– Ja. Hvis du skal komme opp på et slik fjell må du tøye grensene. Det er få dager å gjøre det på. Til en viss grad må du gamble, ta en sjanse i forhold til værrapportene. Det var det han gjorde.
Hvordan vurderer du prosjektet hans, å bestige K2 for å kjøre på ski ned igjen?
– Jeg vurderer det som mulig, men risikabelt. Fjellet er bratt og skredutsatt helt fra fra basecamp. Det er få retrettmulighet, bratt terreng både opp og ned. Det som skiller K2 fra andre 8000-metere, er at det er veldig eksponert over veldig lang tid. Blir du fanget av dårlig vær, kan det for farlig å gå både ned og opp. Klatringen er ikke vanskelig, det er snøbakker, men det er bratt og eksponert. På Gasherbrum 2 var det passasjer som var eksponerte, på K2 er det konstant. Om man skal rangere 8000-metere, er K2 i øvre skikt vanskelighetsmessig. Vi snakket om muligheten for å kjøre på ski ned K2 da vi var i Pakistan og så fjellet på nært hold. Siden det er sammenhengende snøfelter hele veien, er det mulig, dersom forholdene er slik at snøen ikke raser. Flere har prøvd, blant andre Hans Kammerlander. Men skiruta må legges et annet sted enn klatreruta, og for å sjekke forholdene må du av og til klatre ut på siden av klatreruta. Der er det store snøflanker med avgrunn under.
Var det på noe tidspunkt aktuelt for deg å være med?
– Nei, K2 var helt uaktuelt siden jeg har familie. Fredrik var den som startet med turer til høye fjell, med Pik Komunizma på begynnelsen av 2000-tallet. Vi har kjent hverandre i 10 - 12 år. Turene hans inspirerte meg og han ville at jeg skulle bli med til Pakistan. Der gikk det veldig fint. Men i motsetning til han satset jeg på utdanning og fikk samboer og jobb. Fredrik var skikjører og eventyrer på heltid, mens jeg hadde mer som bandt meg til Norge. Han var den som drev med dette hele tida, med årlige turer til høye fjell. Men vi fungerte godt sammen på tur og hadde en felles forståelse for risiko. Mellom de to turene våre var han på Dhaulagiri. Da samboeren min, Ellen, ble gravid rett før Kangchenjunga-ekspedisjonen, kom jeg til at jeg ikke ønsker å utsette meg selv og familien for den påkjenningen slik turer innebærer. Du kan risikere å ikke komme hjem, det viser all statistikk. For meg har dette vært en drøm jeg har fått oppfylt, for han var det et yrke og en livsstil. Straks han kom hjem fra tur jobbet han med skrive artikler og selge inn nye prosjekter. Han tok mål av seg til å kjøre fra alle de tre høyeste fjellene i verden og han økte vanskelighetsgraden i forhold til erfaring. Det er stor forskjell på Gasherbrum, som vi var på i 2005, og K2. Han har gått stigen. Først Shishipangma, så Gasherbrum og Dhaulagiri. Nå var han helt klart i stand til å prøve seg K2. Det er risiko også på Gasherbrum, men relativt sett mindre.
Kunne denne ulykken like godt ha skjedd på en av de tidligere turene?
– Den kunne kanskje ha gjort det. Men på de turene Fredrik og jeg var på sammen mener jeg risikoen var akseptabel. Såpass høyt som han var på K2 på dette tidspunktet øker risikoen mye. Han gikk uten oksygen, uten hjelp fra sherpaer, uten faste tau, sammen med én annen person. Da er sikkerhetsmarginen liten. Du kan bedre marginen ved å gå fort, men må du kompromisse med mindre utstyr og mindre bruk av tau.
Når snakket du med Fredrik sist?
– Vi snakket på telefonen da han var i Sverige like før han skulle dra. Vi snakket om praktiske ting, hva han skulle ordne før avreise. I tillegg snakket vi blant annet om familien min og sønnen min. Jeg ønsket god tur og bad han være forsiktig. Jeg husker at jeg minnet meg selv på at jeg skulle si at han måtte passe godt på seg selv.
Tenker du at du burde forsøkt å få han til å droppe K2, si til han at dette er for farlig, det må du ikke gjøre, Fredrik?
– Nei, han var så dedikert til denne planen. Det var livet hans å dra på på disse høye fjellene. I tillegg til lidenskapen, var det yrket hans og det han levde av - det som betalte husleia. Han var veldig klar over risikoen, makkeren hans døde jo året før.
Fredrik Ericssons K2-ekspedisjon i 2009 ble avbrutt da turkameraten Michele Fait omkom etter et fall på en akklimatiseringstur. Snakket dere om det?
– Ja, vi snakket om det og han tok det tungt. Fredrik så hva som skjedde. Michele mistet kontroll på skia, fikk overvekt og falt i døden. Men jeg tror han objektiviserte ulykken, tenkte at «det skjer ikke meg». Han stolte fullt og helt på sine ferdigheter. For å gjøre slike ting må du stole fullt og helt på at du ikke ramler, ikke gjør et dårlig vurderingsarbeid, at sikringshåndverket er prikkfritt. Han tenkte av ulykken skyldtes en svikt og et uhell, at kameraten hadde gjort en feil som han ikke ville gjøre.
Tror du han følte et sterkt press om å komme på toppen nå?
– Jeg vet ikke hvordan han opplevde det og har ikke noen føling med hvordan miljøet rundt han, sponsorer og andre så på det. Men jeg vil tro at det først og fremst var et press han la på seg selv. Gevinsten i form av mestring, heder, ære og fornyet tillit hos sponsorer er veldig stor. Men det blir spekulasjon, jeg snakket ikke med han om dette.
På de tre foregående turene nådde han ikke toppen, tror du det påvirket hans vurderinger?
– Det er mulig. Om du har en kollega på jobben som har meldt seg på til en tur på Store Skagastølstind eller Kilimanjaro, er det første spørsmålet etterpå om han har vært på toppen. En som lever av å komme på topper å kjøre fra dem på ski møter dette hele tida. Det blir spekulasjon, men omgivelsene forventer suksess. Fredrik valgte å eksponere seg selv gjennom nettside, tv-intervjuer på forhånd og så videre, det var ingen tvil om at han gikk for toppen. Hvis du ikke når toppen vil du i etterkant vil man rasjonalisere og se andre verdier, si at det var en fin tur likevel. Men målet er toppen.
Hva tenker du når du leser at flere andre klatrere valgte å bli i leir 4 på grunn av usikkert vær og at én snudde underveis, mens Ericsson og den østerrikske kvinnen Gerlinde Kaltenbrunner var de eneste som fortsatte mot toppen?
– Fredrik gikk sammen med den mest erfarne kvinnelige høydeklatrerern i verden. Gerlinde Kaltenbrunner manglet en topp på å ha fullført alle 8000 metere uten ekstra oksygen. Fredrik var veldig sterk i høyden, noe Gerlinde også har dokumentert at hun er. Det kan hende at de to gikk fordi de var sterkere og mer i stand til å takle røffe forhold, de to sterkeste rett og slett. De andre valgte å bli lengre for å se an været. Da risikerer du å vente for lenge, slik at det ikke blir noen topp - den dagen eller det året. Jeg tror Fredrik var veldig klar for toppforsøk. Han var godt akklimatisert etter å ha vært der veldig lenge. Den opprinnelige planen var å være på toppen flere uker tidligere. Men du kan selvsagt også tolke det dit at Gerlinde var veldig sulten på å nå toppen og bli ferdig med sitt prosjekt og at Fredrik hadde en tilsvarende ekstra motivasjon.
Han skal ha ramlet mens han jobbet med å sikre i fjell. Hvordan var Fredriks klatreferdigheter?
– Han var en klatrer. Sist sommer tok han klatreinstruktøreksamen i Sverige, for å blir vurdert til opptak til fjellguideutdanning. Jeg har klatret med han på ruter med mange taulengder i Chamonix, og det er ingen tvil om at han var en erfaren klatrer.
Du har snakket med Fredriks far. Hvordan tar familien hans ulykken?
– De tar det svært tungt, de har mistet en av sine to sønner. For flere år siden har de forsonet seg med at Fredrik valgte å leve et utradisjonelt liv og at han dro på turer som innebar risiko. Selv om han gjorde potensielt farlige ting, var de glade for at han fulgte sine drømmer. De er i dyp sorg over å ha mistet en sønn, men samtidig glade for at han levde et rikt liv med enke midler. Fredrik hadde lite jordisk gods, det var skiutstyr, klatreutstyr og en gammel bil. Han leide en leilighet i Chamonix og bodde der for å kunne være i fjellet. Han var en av de som kjører løpet helt ut og forsøker å gjøre lidenskap om til virkelighet. Foreldrene så at han alltid var glad og fornøyd når han besøkte dem i Sverige. Han var fornøyd med livet han levde, og livsgleden hans smittet over på onkelbarna når han traff dem.
Snakket de om å forsøke å finne levningene av Fredrik?
– Ja, de er opptatt av muligheten til å få han hjem, å ha en grav å gå til. Samtidig var faren klar på at ingen skal utsette seg for fare for å få det til. Om det er mulig, vil han gjøre det. Dette er et veldig følelsesladet tema for dem.
Tror du at det i det hele tatt er mulig?
– Jeg vet ikke. Det er ikke umulig å få folk ned fra 7000 meter på K2, men det vil sannsynligvis være et risikofylt arbeid basert på frivillig innsats. Om han ligger langs ruta er sjansene bedre enn om han har falt ned langt unna.
Hvem vurderer om dette er gjennomførbart?
– Andre klatrere på fjellet må vurdere om dette er mulig. Det er avhengig av at noen melder seg frivillig til å gjøre jobben. I et basecampmiljø blir folk kjent med hverandre og det er en solidaritet. Andre klatrere vil normalt trå til, om det ikke innebærer for stor risiko.
Hvordan vil du huske Fredrik?
– Som en stødig, rolig og sindig person. Han var veldig snill og lett å like. Han var en person som ikke hadde noen skjulte agendaer og fiksfakserier, en god venn. Han var entusiastisk i forhold til det han holdt på med, opptatt av fjell og fjellhistorie. Han hadde hyllemeter med ekspedisjonslitteraturer. Som utøver var han grundig i sin framgangsmåte. Han var ydmyk og skrøt aldri av sine bragder, samtidig som han var utholdende, seig og tøff når det gjaldt i fjellet. Vi delte mange sterke opplevelser, og han var en veldig behagelig person å være sammen med. Jeg vil også legge til at Fredrik var en hardtarbeidende type. Han hadde en sterk drivkraft i seg selv. Han stod opp på morgenen og jobbet seriøst. Det var ikke snakk om å dra ned til Chamonix, feste og ta det som det kommer. Han var ikke en person som fløt på en medgangsbølge og ting kom ikke lett. Det lå enormt mye arbeid bak det å være der han var på fredag. Om han hadde lyktes, ville han fått til noe helt ekstraordinært.
