– Været? Ja, nei...det kan vi ikke gjøre noe med. Vi skal nå i alle fall på tur, sier Tor Olav Naalsund på telefonen.
Skal jeg orke den lange turen? Jeg hører fliret til min kollega Dag, redaktøren i Klatring. Han pleier å hoppe i bilen når helgeværmeldingen lover høytrykk over hjemlige romsdalsfjell. Dette er definitivt ikke blant de helgene.
Et lite døgn senere drikker jeg likevel kaffe i resepsjonen på Grand Hotell på Åndalsnes. Ute er det nyanser av bly, stål og koksgrå. Men det er oppholdsvær. Pågangsmotet stiger i takt når koffeinet brer seg i blodet og Karine Pignatel er blid som bare det. Hun har gledet seg lenge til denne helga. Det er hun som har bestilt fjellfører og sagt ja til Fri Flyts utsendte kan få bli med.
– Jeg drar på noen slike turer i året. Med tre barn hjemme er det rett og slett ikke aktuelt å risikere livet. På klatreturer vil jeg være med en godt kvalifisert guide, sier hun.
Vi kjører opp i Vengedalen, eller Venjedalen, som det nå heter og begynner på den bratte stien opp mot Romsdalshorn. Du har kanskje sett Tor Olav Naalsund på filmopptak med Field Productions, men det er dette som er hverdagen hans. Turer med vanlige folk, som er villige til å betale for opplevelsen og sikkerheten. Han har base i Oppdal, men reiser gjerne hit til Romsdalen. Teorien er at oppholdsværet skal holde inntil vi er på toppen. Det slår ikke til. I det vi skal ha på klatreselene innser vi at regntøyet bør på samtidig, og snart bøtter det ned. På finværsdager er det ofte kø i her. Nå er det bare oss.
– Jeg sikrer ikke mye her, men det er greit å ha tau, sier guiden.
Vi får hver vår tauende og rusler etter. Romsdalshorn er å anse som lett klatring, lokale helter løper opp her uten tau eller sikring over hodet. Den lokale pioneren Arne Randers Heen var på toppen 233 ganger og bygde steinhytte på toppen. Nordveggen er på ingen måte loddrett, slik den ser ut på avstand, det er nok av steder å plassere bein og armer. Men regnet gjør det sleipt, og det er godt å ha et tau som viser hvor ruta går og som er der i tilfelle snubling.
Det sildrer i vann og blinker i gamle, rustne fjellbolter. Kanskje finnes det likevel ikke dårlig vær? Fandenivoldske glis brer seg under hjelmene. Det er godt å kjenne at du kan trives i en bratt fjellvegg i dårlig vær. Tor Olav arbeider rolig og metodisk med å lage standplasser. Nordveggen i silregn er en herlig kontrast, ikke bare til dagliglivet, men også til det meste av turer og friluftsliv. Selv om klatringen i teorien skulle være overkommelig, er det godt å slippe ansvaret for å finne ruta og vurdere kileplasseringer. Her kan jeg nøye meg med å finne tak for bein og armer, spise passelig og holde kroppen tørr og varm. Resten sørger guiden for.
Når vi nærmer oss toppen letter skydekket. Landskapet i gråsvart og mørkegrønt brer seg utover. Vi tar en kort rast i hytta på toppen og gjør oss klare for rapellene ned igjen. For en sporadisk klatrer føles det dramatisk å lene kroppen bakover og fire seg ned, mens vinden slynger tauet ut i en bue. Men slik foregår en sikker retur fra Romsdalshorn, og snart kan vi ta av oss klatreselene og gå den bratte stien ned til Vengedalen.
– Du blir vel med i morgen også?
Jeg har har nok en gang tatt et forbehold. Men guide og gjest, Tor Olav og Karine, skal defintivt ut igjen også neste dag. Da skal det til og med bli brukbart vær. Slik turglede kan jeg ikke stå imot. Målet er Bispen, med start fra Trollstigen. Mens Romsdalshorn er en lett klatretur, er dette i kategorien tinderangling. Tau og sele er med. Også her blir det bratt etterhvert.
– Her har vi kanskje landets hardeste tre pluss, sier Tor Olav.
Dermed er vi advart og kan streve oss opp et litt uhåndterlig riss med tvilsomme fottak - uten at frustrasjonen tar overhånd. Etter hvert løser alt seg. På toppen av Bispen kan vi nyte svett ost og tidvis sikt både hit og dit. Og mens lårmusklene gradvis surner på den bratte nedoverstien og dagen nærmer seg slutten, tenker jeg at dette var over all forventning. Konklusjon: Flere burde dra på tur med guide, og færre burde la seg stoppe av en dårlig værmelding.
Fakta, guidet fjelltur:
Romsdalshorn, Store Skagastølstind og Stetind er tre kjente fjelltopper der du trenger klatreferdigheter- og utstyr for å komme trygt opp og ned. I tillegg finnes det et utall andre topper og ruter som kan gi liknende opplevelser. Dersom du ikke har ferdigheter og erfaring til å gjøre det på egenhånd, anbefales det å engasjere en Nortind-sertifisert guide. Guidene har gått gjennom et treårig løp med kursing og tett oppfølging innenfor alle typer alpin ferdsel. På lettere klatreturer som Romsdalshorn kan en guide ta med to gjester. På lengre og mer kompliserte turer, er det vanlig å begrense til to gjester per guide.
– Første gang folk bestiller guide, er det på grunn av sikkerheten. De vil vite at de finner veien og kommer trygt ned. Men så finner de gjerne ut at det var en så bra og komfortabel turopplevelse av de velger det neste gang også, sier Tor Olav Naalsund.
Han foretrekker helst flere dagers opplegg, uten at toppene er definert på forhånd.
– Det er både óg å selge klassikerne, da selger du toppen, ikke turen. På tredagers opplegg i Romsdalen kan vi velge den turen som er best eget den dagen, sier han.
Andre aktuelle føringsturer: Vågakallen og Svolværgeita i Lofoten, Venjetind i Romsdalen og Hammarøyskaftet i Nordland.
Priser: Turens vanskelighetsgrad, popularitet og lengde spiller inn på prisen. Føringstur til Romsdalshorn koster 1500-2000 kroner per person, mens Store Skagastølstind sist sesong kostet 2500 til 3000 kroner per person.
Guidefirmaer: På Nortinds nettsider finner du en liste over sertifiserte guidefirmaer. Her er noen av guidene som har egne nettsteder:
Denne artikkelen sto i Fri Flyt Sommerekstra 2011. Forfatter er Erlend Sande.
