Fem ting Paula Voldner alltid har med i klatreveggen

Den ene kila, gull i fargen og offset i formen

Den går under (det ikke så originale) navnet gulloffseten, og er mitt hemmelige våpen når alt annet svikter.

Offset vil si at hvis man setter den på høykant er den bred øverst og smalere nedover, så den passer best i riss som smalner innover (ikke bare nedover).

Den kila er nesten magisk, den passer overalt. Hvis jeg står på cruxet med rockefot, er det bare å fiske fram den. 

Tørre ullsokker

Som jeg kan ta på på standplass, eller bytte til hvis anmarsjen har vært våt. Returen blir en drøm med tørre varme ullsokker.

Etter å ha klatret 15 timer i strekk, toppe ut klokka 2 på natta, i tiltagende tåke og regn, og så oppdage at returen går over store, myke snøfelt gjorde det en ganske markant forskjell å ha et par tørre sokker å ta på seg. 

(Jeg bør vel innrømme at et par ordentlige sko også hadde hjulpet på komforten, ikke bare et par flipflops som jeg presset den ullsokk-bekledde foten nedi. Men vi sparte noen gram med vekt da.) 

Mobiltelefon

Jeg vet – det er kjedelig og litt irriterende materialistisk, skal man ikke leve i nuet oppe i veggen en gang liksom, får man aldri kuttet navlestrengen ned til bakken og ut til sivilisasjonen. Men den har reddet meg før.

Dessuten: jeg tar alltid bilde av føreren på telefonen, og har den i en lomme på brystet. Før hver eneste taulengde jeg skal klatre må jeg opp med den og ta en titt, ruter i fjellet har en tendens til å vandre litt, og da er det gull verdt å kunne stoppe opp på en hylle og studere den lille tegningen på telefonen min så jeg (forhåpentligvis) går rett vei.

Vannflasker 

Det skal ikke være sånne harde vanlige drikkeflasker, men myke store flasker, som man kan mose sammen når de er tomme og legge nederst i sekken. De må ha solid kork, og helst ganske tynn plast (plast er jo egentlig unødig vekt). 

En sånn vanlig halvannen liters flaske kan dessuten gjøre nytte som en tallerken om man skjærer den i to. Da Mari og jeg skulle klatre El Cap i Yosemite bestemte vi oss for å spare oss for å heise plasttallerkener opp en kilometer høy vegg, og heller bruke vannflaska vi uansett hadde tømt den dagen.

Det finnes ett par bukser 

Grå, og tilsynelatende ganske vanlige. Med hull overalt, jeg har hjelpeløst forsøk å sy de, lapper på knærne, og for å være helt ærlig så passer de ikke ordentlig heller, jeg har definitivt mer behagelige klatrebukser i skapet mitt. 

Men buksene, «eventyrsbuksene» som de heter, leverte da det gjaldt, jeg klatret en åtter på første forsøk på et fjell lang mot nord, fjerde taulengde, i midnattssola, midt på natta, sammen med venninna mi, og derfor er de alltid førstevalget. Til tross for at de er litt rare, får de lov til å bli med opp Blåmann, Kjerag og El Capitan