Norges fineste pinakler

Siden den lette brisen kom fra vest var det ikke bare suset fra fossen tusen meter lenger ned som bidro til den luftige følelsen. Følelsen av å stå på stein som kan styrte ned i Kvanndalen når som helst er irrasjonelt skummel.

Heldigvis har Torshammeren stått der i noen tusen år, og selv ikke jeg har så mye uflaks at hammeren absolutt skal ramle ned mens jeg står oppå den.

KLASSIKER: Torshammeren i Romsdal kalles ofte Norges vakreste tindenål. Den ligger langs ryggen til Kvanndalstind, og ruta til topps er en kort taulengde på grad 3+. Bak til venstre er Trollveggen, og Store Vengetind med alle pinaklene langs ryggen nede til høyre.

Men det er spesielt. Torshammeren like vest for toppen av Kvanndalstind i Romsdalen er forma som nettopp en hammer. Eller sopp. Den er tynn nederst med et større platå på toppen. Toppunktet er sikkert en hel kvadratmeter ellerno, og det føles åpenbart at hele greia med meg på slep kan styrte utfor stupet og pulveriseres nedi Kvanndalen når som helst.

– Ja, den kan jo det. Vi får bare håpe du ikke er på toppen når det skjer, gliser Ida Gunleiksrud.

Hun er frikjører, halvt romsdaling, geolog og ganske mye annet tøft. Ida har svaret på hvorfor det er så mange fete tindenåler og pinakler på Nordvestlandet:

– For omtrent 500 millioner år siden kræsja to kontinenter, og da reiste den kaledonske fjellkjeden seg, i det som i dag er Norge. Fjellene var like høye som dagens Himalaya. Etter hvert som kreftene i kollisjonen avtok begynte den enorme fjellkjeden å kollapse, og ting begynte å ramle ned, forklarer Ida.

Pinakkelen Brura på toppen av Trollveggen datt ned i 1946 og deler av den berømte Mannen som datt ned i 2019 er ferske eksempler på denne prosessen som altså starta for en god stund siden. 

– Selve kollapsen av den kaledonske fjellkjeden roet seg etter hundre millioner år, men siden den gang har en drøss istider og erosjon bidratt til å forme landskapet og tindenålene, sier Ida.

– Men hvorfor er det så mange av disse pinaklene på Nordvestlandet?

– Fordi det er en brå overgang fra bratte fjell til flatere terreng. Det ser man vest for Molde, hvor det brått blir ganske flatt. Elvene førte med seg enorme mengder sedimenter, som både flatet ut landskapet der elvene møtte havet, og etter hvert ble vekten av disse så stor at effekten ble forsterket, som en slags vektskål. Inn i landet gikk landskapet opp, men utenfor ned. Dermed ble overgangen fra bratte fjell til flatt terreng veldig brå. Senere bidro istider og botnbreer til å grave ut fjellene fra sidene slik at toppene ble veldig spisse. Du ser det godt på Torshammeren, hvor erosjonen har herja med de mykere steinlagene nederst, men ikke rota like mye med den hardere steinsorten på toppen. En eller annen gang vil stammen ikke lenger klare å holde vekten av resten, og da ramler Torshammeren ned. Vi får håpe ingen står på toppen akkurat da!

TETT MELLOM HØYDEPUNKTENE: Ingen steder i Norge har like stor tetthet av spisse tindenåler og pinakler som i Molladalen på Sunnmøre.

Å klatre opp på Torshammeren som altså snart skal ramle ned er grad tre pluss. Ikke kjempevanskelig, men hele prosessen med å komme seg opp på et av Norges råeste steder å være er litt omstendelig. Det er nokså langt og bratt å gå, og du må krysse en isbre og finne den letteste ruta langs en smal og sprukken fjellrygg, som altså er som den er på grunn av den kaledonske fjellkjeden, erosjon, botnbreer og en halv milliard millioner års erosjon.

Mange bruker Kvanndalstind som joggetur og løper over breen med kort shorts og mikroskopisk sekk, men jeg har sett breen uten nysnø og syns det føles tryggest å krysse på gammelmåten.

Etter en bestigning av Kvanndalstind, som ifølge førstebestiger William Cecil Slingsby var det bratteste fjellet i Europa, har du gjort unna mesteparten av jobben, og det gjelder å ha krefter til en tur oppom Torshammeren. Toppunktet er riktignok lavere enn Kvanndalstind, men sinnssykt luftig og spektakulært, og litt vanskeligere å klatre opp på.

Mange mener Torshammeren i Romsdal er Norges vakreste tindenål. Det kan muligens diskuteres, mange vil kanskje mene både det ene og andre om hva den ligner på.

Uansett; Torshammeren har mange utfordrere. I Molladalen på Sunnmøre kryr det av fete tindenåler.

Her er noen av landets kuleste pinakler - de fleste på Nordvestlandet, men de finnes andre steder også.

Trollkjerringa, Romsdal:

På toppen av 1000 meter høye Trollveggen står denne pinakkelen med et mildt sagt luftig toppunkt. Sørøstsida er enkleste vei til topps, her er 60 meter klatring på grad 4+. 

Turen kan kombineres med klatring på andre av de mange pinaklene i Brudefølget på toppen av Trollveggen, eller som en bonus på vei til eller fra Store Trolltind.

LUFTIG: Thomas Horgen og Bjørn Magne Øverås på Trollkjerringa, som står på kanten av Europas høyeste loddrette stup; Trollveggen.

Vengetindryggen, Romsdal:

Få steder utenfor Molladalen på Sunnmøre har så mange tindenåler på en og samme tur. Langs vengetindtraversen - turen som går fra Store Vengetind og langs hele ryggen mot sørvest har en utall pinakler i varierende vanskegrad og størrelse.

Her er det bare å forsyne seg, samtidig som du får en kolossalt tur langs en flott rygg. Turen brukes for øvrig som joggetur av mange, men det er helt greit å ta det som en fjelltur med tau og sele altså.

MYE Å VELGE I: Torbjørn Digernes Jakobsen på en av nålene like ved Søre Vengetind. Kvanndalen i bakgrunnen.

Askeladden, Romsdal:

Majestetiske Kongen reiser seg temmelig dominant på vestsiden av Isterdalen, og mange er gira på å spasere opp hit blant annet for på bli fjellkonge- eller dronning som turistnæringa i Åndalsnes kaller det når du har besteget de sju fjellene de har definert.

Men ikke like mange tar turen innom tindenåla Askeladden like under toppen mot sørøst, selv om Askeladden er nokså grei å bestige - ikke verre enn grad 4.

ASKELADD: Martin Skrove på toppen av Askeladden; tindenåla like ved toppen av Kongen.

Svolværgeita, Lofoten:

Norges mest berømte tindenål? Det skal mye til for å finne en pinakkel som er mer berømt enn Svolværgeita i klatre- og turistparadiset Lofoten.

Det er kanskje ikke så rart siden nåla er usedvanlig spektakulær, lett tilgjengelig, har et karstykke på toppen og det holder å klatre grad 4 for å komme opp - i et område hvor det er kjempetett mellom fjellguidene.

Men de fleste tar ikke med seg sykkel til topps.

HISTORISK: Eirik Ulltang hoppa med sykkel mellom hornene på Svolværgeita i august 2015.

Bladet, Molladalen:

Norgesrekord i fotogen tindenål i forhold til hvor enkel den er å bestige?

– Det er en stor, visuell opplevelse å mantle over kanten og se dette skarpe knivbladet. Med fine formasjoner og overkommelig vanskegrad med granitt på sitt beste er Bladet vanskelig å komme unna når man er inne på tindenåler på Sunnmøre, sier den sunnmørske klatrelegenden Tore Lundberg.

POPULÆR: Få tindenåler i Norge er like spektakulære, men også greie å bestige som Bladet.

Holtanna, Molladalen:

– Denne går litt under radaren for mange, sannsynligvis fordi en bestigning krever klatring over flere taulengder, samt et par rappeller for å komme seg ned. Men Holtanna er stilig der den lyser mot deg når du kommer inn i dalen, og det er artig med hullet som har gitt pinakkelen navnet. Klatringen er kanskje ikke så strøken som Bladet, men å bestige Holtanna er en skikkelig tur, sier Lundberg.

Enkleste rute til topps på Holtanna er Normalvegen (grad 4), men det fins mange alternative ruter også.

HOL I TANNA: Tove Egset Hoggen i aksjon på Holtanna.

Raudetårnet, Molladalen:

Tore Lundberg og Knut Festø var først opp ruta Sørveggen (5) i 1975, og fortsatt kan eplekjekke klatrere gå på en smell her, selv om det er enkleste rute til topps.

– Da vi gjorde førstebestigningen av Sørveggen hadde vi båret med oss ved til teltplassen ved Storevatnet. Vi klatret om natta, og så det lyste så fint nede ved vannet. Da vi kom ned dagen etter fikk de andre som telta der store problemer med å forklare oss hvorfor veden vår var borte, minnes Tore Lundberg.

LUFTIG MÅL: Klatrere på vei opp normalruta på Raudetårnet.

Mohns pinakkel, Molladalen:

Denne tindenåla krever litt skarpere klatring enn de andre i artikkelen, men er du sterk nok til å gå rutene på sørsiden er det veldig fin klatring å finne.

– Det er disse rutene som gjør Mohns pinakkel så fin, selv om det er en relativt enkel vei opp fra skaret. Minneruta - som legenden Hans Christian Doseth pekte ut i 1984 - og Sørveggen, som Hans Christian og jeg førstebesteg i 1984, er veldig fine ruter. Begge grad 7-, sier Tore Lundberg.

Ifølge klatreføreren Sunnmøre - Frå tindar til kampesteinar, er det to ruter til på denne pinakkelen, som begge er grad 6+.

Mohns pinakkel krever sitt og gir mye tilbake.

Giganten, Molladalen:

– Giganten ble førstebesteget i forbindelse med landmåling på 60-tallet. Nils Engelstad hadde landmåling som sommerjobb, og han og Ola Brun og Kristian Nilsen kasta opp et tau som kilte seg fast! Det måtte til for å lykkes med førstebestigningen fra nordsiden i 1962. Denne ruta har graden A? i dag, men ellers er det tre ruter på grad 6+ til topps på Giganten, sier Lundberg.

(Teknisk klatring - altså klatring hvor en drar i sikringene eller andre verktøy for å komme opp - har A-grader. Det er litt uklart hvilken grad det er å kaste tauet opp og håpe det hekter seg fast, journ, anm.)

ENESTÅENDE: Klatrere i ferd med å fire seg ned fra den store og bratte Giganten.

H3-nåla, Molladalen:

– En stilig pinakkel du passerer på vei til Bladet. Her er klatring på flere sider, og enkleste rute opp er nokså grei. Normalveien er grad 4+, og ble førstebesteget av Dagfinn Hovden, Jens Høye og Olav Helset i 1956. Og da fikk du også et hint om hvorfor nåla har akkurat det navnet, sier Tore Lundberg.

I tillegg til Normalvegen, er rutene Edderkoppgrisen (6+) og Rypedraget (6) etablert på H3-nåla.

LITE ROM FOR KRUMSPRING: Bjarne Solbakken på H3-nåla.

Jutlamannen, Lærdal:

Er du typen som vil klatre på en pinakkel ikke mange andre har vært på, så er Jutlamannen et bra tips. Det er gode grunner til at den får lite besøk, så her er muligheten til et mildt sagt mer eksklusivt toppbilde enn du får på Bladet. Men det krever sitt.

– Jutlamannen er litt sånn fjellklatring på sitt verste. Det er skikkelig løst og litt sånn ekkel klatring, forteller Sigbjørn Veslegard.

Han en av nokså få som har klatret på Jutlamannen, og han melder om et par taulengder med grad 4 på sørsiden av pinakkelen i Lærdal.

– Jutlamannen er helt klart en kuriositet. Det går kanskje an å finne litt finere klatring på nordsiden, men der er det kortere og vanskeligere å sikre. Det skjedde en alvorlig ulykke for noen år siden, da ei steinblokk løsnet og en klatrer falt ned. Han overlevde, men bare såvidt, sier Veslegard, som også avslører at førstebestigningen var sjelden sort.

– En gårdbruker nede i dalen fortalte at de første som nådde toppen landet der med helikopter.

Tindevegleder Sigurd Felde har god oversikt over andre tindenåler på Vestlandet - hvor det altså er lenger mellom pinaklene enn på Nordvestlandet.

– I Hurrungane er to særprega pinakkelformasjoner: Pinaklene mellom Lavskar og Nordre Midtmaradalstind, også bare kalt «pinaklene», og så er der en mellom de to sørlige Austabotntindane, men ingen av de er særlig høye. Det fins og en pinakkel på Keipen i Balestrand, kjent fra 71 grader nord. Ellers er det mange stilige formasjoner i Ålfot-området, typ på vestveggen på Gjegnen, samt Karitinden. I Stryn har du Tindefjellet med sin markerte pinakkel oppe på ryggen. Kanskje en av landets største pinakler? Verdt å nevne lenger sør er Nåli på Bolstadøyri og Ramnanosi over Flåm, forklarer Felde.