Klatre-klassikeren Clifton

Til tross for at fjellene på Sunnmøre er spektakulære, bratte og kvasse har de én ulempe sommerstid: Fjellet er løst. Unntaket er Molladalen. Ytterst på Kolåshalvøyen, der Sunnmørsalpene møter Atlanterhavet, ligger Molladalen.

Med fastere fjell enn ellers i området, store pinakler og nydelige riss er Molladalen et aldri så lite mekka for både lokale og tilreisende klatrere.

I sommermånedene finner man mange teltere ved Storevatnet, og herfra begynner store og små eventyr med varierende grad av suksess. 

I visse kretser sies det at Molladalen har to typer klatrere. Det er de som skal klatre riss, og det er de som skal på Bladet.

Rissklatrerne kjennetegnes gjerne ved at de foretrekker å sove under en stein eller åpen himmel heller enn i telt, kommer gjerne i par, og er på stadig jakt etter nye harde bestigninger - gjerne i bakrus.

Klatrerne som skal på bladet kjennetegnes derimot av nytt og fresht utstyr, samt begrenset klatreerfaring som er sterkt kompensert for av smørblidt humør og bedre stemning enn i Sogndal. Disse kommer gjerne i større grupper.

Siden vi identifiserte oss mest med den første kategorien bestemte oss for å prøve oss på ultraklassikeren Clifton. Bladet fikk klatrerne i den andre kategorien ta seg av.

Ruten Clifton ligger i Trekkspillveggen på Molladalstårnet, og består av tre naturlig sikrede taulengder på henholdsvis grad 5, 5+ og 6-.

Den ble førstebesteget i september 1984 av Tore Lundberg og Iver Gjelstenli, og har fått navnet sitt etter den amerikanske blues- og trekkspillartisten Clifton Chenier. I Sunnmørsføreren fra 2018 står det beskrevet at en kan lytte til Clifton Cheniers trekkspillvirtuose «Louisiana Two Step» for å komme i riktig stemning til ruten. 

Selv om vi ikke hadde hørt på Louisiana Two Step i bilen var det riktig stemning. Turen vår begynte i Barstadvika, og vi hadde plukket opp lokal fjellmann og høydemeterfenomen Kjell Magnar Berli på veien.

Kjell Magnar bor på Sunnmøre og er mer i fjellet enn de aller fleste. De siste årene har han hatt som mål å gå 1000 høydemeter hver dag, året rundt. I 2018 resulterte dette i 372 000 høydemeter, og det har blitt enda mer siden.

Dette kunne godt merkes på tempoet hans oppover mot Molladalen. Benjamin og jeg kunne ikke skilte med like lav puls, men prøvde å henge med som best vi klarte.

Fra teltplassen ved Storevatnet fulgte vi stien oppover mot Mohnsrennen, før vi tok av opp en bratt stiløs gressbakke mot Trekkspillveggen.

Noen svette høydemeter senere sto vi ved innsteget og racket opp kammer, kiler og slynger. Siden vi hadde startet tidlig nok lå ruten vår enda i skyggen. Det var bra. Vi ble enige om at jeg skulle lede an, med Kjell Magnar og Benjamin som nummer to og tre. 

Benjamin har de siste par årene for alvor opp-daget at norske fjell har mer å by på enn rails og terrengparker. I fjor vinter var han på besøk på Sunnmøre og kjørte store skilinjer.

Det ga mersmak. Da han tidligere på sommeren også for alvor begynte med fjellklatring tok han kontakt med Kjell Magnar for å høre om han kunne være med på tur.

Det kunne han, og sammen gikk de blant annet noen solide ryggtraverser som Smørstabbtindtraversen, Skagastølstraversen og store Trolltind. I løpet av sommeren fikk Benjamin med seg 46 totusenmenterstopper.

Starten av første taulengde var noe løsere enn forventet, og minnet mest om klassisk norsk fjellklatring.

Tanken på mange timer i løst fjell og med lange runouts var ikke særlig fristende, men etter 20 meter ble ruten brattere, fjellet fastere og det ble til fin femmerklatring. Jeg satte første standplass på en liten hylle med omtrent fem av seksti meter tau igjen.

I det Kjell Magnar og Benjamin begynte å følge etter kom solen rundt hjørnet og lagde trivelig stemning. 

Trekkspillveggen har antagelig ikke fått navnet sitt fra Clifton Chenier, men heller fra de mange radene av vertikale diederformasjoner som kan minne om en trekkspillbelg. Vi befant oss nå i bunnen av et slikt dieder, og så at vi skulle følge en rissformasjon som snirklet seg oppover en eksponert rampe videre.

Vi racket om og jeg fortsatte videre på led. Når man snakker om fin rissklatring i norsk sammenheng er det ofte Lofoten som trekkes frem med fine flytt på bombesikker granitt. Denne andre taulengden på Clifton må imidlertid sies å være fullt på høyde med Lofoten hva gjelder velsikret og fin rissklatring.

Den bød på vedvarende 5+ klatring i stilige rissformasjoner, nydelig jamming og med Sunnmørsalpene som bakteppe. Etter omtrent 40 meter satte jeg en hengende standplass og ropte til Kjell Magnar og Benjamin at det var klart for å følge på. Jammingen var kanskje noe uvant, men både Kjell Magnar og Benjamin var enige i at klatringen var prima kvalitet. 

Fra den hengende standplassen vår kikket vi opp cruxlengden. En overhengede hammer delte ruten i to. Fra topoen så det ut som at ruten skulle gå til venstre for hammeren langs en rampe, men høyre side, som gikk opp gjennom overhenget og inn i en kamin, så minst like fin ut.

Etter anbefaling fra et annet taulag som klatret på en rute ved siden av oss bestemte vi oss for høyrevarianten. Jeg fortsatte på led og fikk satt et par sikringer før jeg befant meg under overhenget.

Jeg fikk satt en stor kam i risset over meg, jammet venstre hånd inn over kammen og satt en fot ut i veggen til høyre. Sekken på ryggen gjorde det vanskelig å gjennomføre flyttet grasiøst, men det sies at alt er lov i klatring og kjærlighet, og jeg kom meg videre opp i kaminen.

Heldigvis for oss hadde høyrevarianten ledet rett til det boltet rapellfeste vi skulle bruke til returen. Kjell Magnar og Benjamin, som nå hadde sittet i selen en stund på den hengende standplassen, var raske med å følge på da jeg ropte ned at sikring var klar. Vi toppet ut av Trekkspillveggen på en kvass egg. Her ble det delt ut Snickers og høye femmere, og vi følte oss som ekte rissklatrere. 

Etter fire rappeller var vi tilbake ved innsteget. Høydemåleren på klokken viste rett under tusen høydemeter, og det var åpenbart at Kjell Magnar hadde plass til mer på kvoten sin.

Siden det også var Benjamin sin første tur i Molladalen ble vi enige om å legge fra oss litt utstyr og ta en rask tur til Mohns topp for å sjekke ut området ovenfra. 

Vi kom oss til Mohns topp via Mohnsrennen og kunne skue utover Hjørundfjorden og ned mot Bladet, der et par nyfrelste klatrere jobbet med bestigningen, og antagelig hadde gjort en stund. 

Om vi hadde tatt med oss det ene tauet og de fire kammene på grunn av den tidvis luftige eggen ut til Mohns topp er usikkert. Historien sier heller ingenting om at to i gruppen, på vei ned fra Mohns topp, tok en omvei ned til Bladet, fikk den andre til å sikre seg mens de klatret opp, og ble til slutt firet ned. Om vi nå også var Bladet-klatrere hadde vi i alle fall vært på Clifton først.