- Du må forberede deg på at det kommer til å være jævlig bratt noen steder, sa Fri Flyts nettredaktør Tore Meirik. Ordene fra den ellers så beroligende mannen har satt seg som en påle i meg de siste ukene. Som om det skulle hjelpe så veldig. For det er sjeldent jeg er så langt utenfor min egen komfortsone, og tanken har slått meg til stadighet de siste ukene. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg har da ingenting å bevise for noen, men kanskje aller helst meg selv? Den nervøse, men spente følelsen kommer tilbake slik den sporadisk har gjort de siste ukene
For om tre dager sitter jeg der. Svett, nervøs og klam i en litt for trang shuttlebuss på vei fra Genève til Chamonix. Skiparadiset ved foten av Mont-Blanc som i all overskuelig fortid har vært et av hovedstedene for skientusiaster, klatrere og friluftsmennesker i Europa. Om tre dager er sitter jeg der. På et rom på Hotel Les Aiglons. I en by jeg aldri har vært i, og har allerede rukket å grue meg i to uker. Hva skal jeg? Jeg skal på klatrecamp. Hvert år inviteres bransjens fremste klatrere, både skrivende og utøvende. I år har de også funnet plass til meg. En middels utrent nettjournalist som i en eller annen slags desperat og uforståelig søken på lykke har fått en midtlivskrise en fjerdedel ut på ferden.
De som leste mitt forrige blogginnlegg, og som kan plusse sammen en og en, forstår at jeg ikke er noen spesielt dreven fjellvandrer. Spesielt ikke på høyder fra 1500 moh. og oppover. Rett oppover.
Vi dobler likevel. Bare å skrive tallene gjør meg svimmel, nervøs og kvalm. Panikkfølelsen sprer seg i kroppen, og beroligende ord finnes ikke. Det nærmeste jeg har kommet er min kjære samboer som er godt kjent i Chamonix. Likevel har hun passet på å understreke hvor bratte fjellene er. Kanskje jeg bare skal si at jeg er syk? Reaksjonen i kroppen i forkant er uansett ganske lik.
Les også: Cecile Skogs møte med klatring
Men først og fremst, og la det være klinkende klart; jeg er ekstremt takknemlig og heldig som får reise til et sted som tilsynelatende er så vakkert, storslått og unikt som Chamonix. Likevel er det ubehagelig å vite at man om kort tid kommer til å kjenne på en svært ubehagelig form for dødsangst. Når verden går i svart, og fjellene forsvinner hen fordi tunnellsynet tar overtaket. Jeg har ikke opplevd det før, fordi komfortsonen stort sett alltid har vært nærliggende. Likevel har jeg en følelse av at følelsen får sin debut denne helgen.
Det krever en forklaring: Sist gang jeg klatret husker jeg ikke. Jeg vet at jeg har gjort det en gang, men spesielt stort, bra eller karakterbyggende var det tvilsomt. Jeg aner ikke hvordan en klatresele fungerer, eller hvordan man skal sikre seg opp langs den utrolig bratte fjellveggen. Jeg aner ikke hvordan jeg i det hele tatt skal komme meg opp. Klatresko er et mysterium, og crash pad har jeg kun sett på bilder. Med andre ord er utgangspunktet tilnærmet ikke-eksisterende, og læringskurven bør være på nivå med nervene.
Jeg har forresten heller aldri vært i Frankrike. I et forsøk på å berolige meg med at turen i det minste blir berikende snublet jeg over nevnte Meiriks innlegg om en utrivelig episode med en fransk taxisjåfør. I Chamonix. Som om jeg ikke hadde nok å tenke på fra før.
I to uker har jeg ventet på å være klar til å slippe keeperen og angripe med begge henda. (ref: Buddy av Morten Tyldum) Jeg har kjent sommerfuglene i magen på desperat jakt etter en utvei finne ut at det ikke er noen vei tilbake. Jeg skal reise. Og klatre. KLATRE?! I fjellet. Som er over 4000 meter over havet. Snakkast.
Hjemreise? 15. juni. Går dette bra går alt bra. Kalenderen videre står merket med TBA.
