Sturla har sendt oss denne rapporten fra Himalaya, vi satser på å få bilder etterhvert:
Lørdag gikk jeg over Mahebro for å registrere meg i en av de mange checkpointene. En av de første tingene jeg ser er pulken min.
Fillern tenker jeg, men smiler og hilser.
For jeg forteller at pulken er min og at det er bagasjen til de tre andre som jeg alltid må juge meg til at er med, men de henger en dag etter. Det kommer som ventet tett med spørsmål. Hva skal du? Hvor skal du? Med hvem skal du? Det er litt dumt med denne turen for jeg går liksom sammen med en japansk jente, en fransk jente og en kanadisk jente. (Jeg betalte en agent for å fikse dette). Inne i hode mitt er alt bare fryd og gammen, men utad må jeg lyve til alle som er i nærheten av et checkpoint. Check inn ferdig. Putter sekken i pulken, strammer støvlene, binner tauet fra pulken i kitebeltet (ja, jeg vet at i kitemiljøet heter det trapes, men det de kaller kontrollbar er et trapes. Jeg er ikke i store kitemiljøet, så jeg går for belte og trapes) skiene på, napper litt vind i kiten og svisj flyr jeg av gårde. Så deilig det er å ikke ha noe på ryggen. Føler meg sterk som en okse. Et par mil senere setter jeg telt etter en deilig dag med litt dårlig sikt. Det kunne hvert nærmere et mareritt med konstant motbakke og førti centimeter nysnø. Men med stabil vind og ikke minst en meget stabil pulk fra Fjellpulken er det nærmere en drøm. Nå blir det deilig fremover tenker jeg for jeg svinger inn i drømmeland. Søndag morgen våkner jeg av bjeffing. Det viser seg at jeg bare ligger noen hundre meter fra Sumdo, der 20-30 tibetanske flykninger bor. Det er -9 grader, halvdårlig sikt, men god vind. Pakker sammen campen, ruller ut kiten og dundrer avgårde. Rundt fire mil til Tso Moriri, og dit skal jeg i dag. Cruiser oppover med John Legend på Ipoden. Med en sinnsyk natur for øye. Noen timer senere kommer jeg opp, runder et fjell da det kommer et vindkast som løfter meg litt opp og frem, skituppene ned og til siden. Dette går så fort at jeg ikke rekker å gjore stort. Nå ligger jeg med to vridde knær. Etter litt banning går jeg med sammenbitte tenner helt opp til Korzok. En times tid etter det fatale fallet ringer jeg legen. Mandag morgen våkner jeg med et venstre ben som ikke så ille, men et høyreben som er stokkstivt og smertefullt. Her begynner det et storforbruk av smertestillende og voltaren. Jeg tar igjen noen telefoner. Dette er ikke bra, ta det med ro hele uken, er tilbakemeldingene Ligger med Sam Splinten om natten. Det hjelper mot vridninger om natten, men kneet blir ikke særlig bedre. Jeg må smiske med checkpointe her oppe fordi jeg egentlig bare hadde lov å være her en uke. Blir faktisk invitert på middag og overnatting i den varme bua. Det ble en bra kveld og bra for kneet med litt varme. Tester å gå med jevne mellomrom. Det går fint å halte og gå på ski med spjelket ben, men med pulk er det ikke mulig. Jeg snakker igjen med lege. Det er nok lurt å gi seg. For ting tar lang tid i høyden for å gro. Vi tror det er indre leddbånd og kanskje minisk som har fått seg en real strekk, men håper det ikke har røket. Jeg bestemmer meg for å vente et par dager og prøve igjen. En dag er godt og politiet kommer på teltdøra for å si at nå er det dagen for avreise. Beina er ikke bedre. Pakker campen og begynner å halte av gårde. Ti femten meter svinger jeg rundt med den enormt tunge og skuffende beslutningen om at turen er ferdig. Prøvde å tenke positivt og at fornuftigheten måtte gå først. Skal innrømme at det kom en del tårer den første timen. Det var uaktuelt å pushe på hundre meter om dagen for så kanskje risikere å bli fløyet ut eller få varig skader. Det er første gang en skade har satt en stopper. Men ut av intet kom det en snøleopard og trøstet meg. Folk har vært flere år i Himalaya for å ta bilder av denne utrydningstruede og majestetiske skapningen. Her kom den til meg, omtrent femti meter fra meg snudde den seg flere ganger og så på meg. Kamera gikk varmt. Så gikk jeg med et hevet hode og defekt kne videre. En overnatting og videre ned til veien. Der fikk jeg haik ned til hovedveien med en som var på besøk, ellers er det ikke biler i den byen. Fra hovedveien ordnet politiet det ved at første bil som skulle til Leh måtte ta med meg til sykehuset for sjekk og få påfylling av smertestillende. Nå er jeg på vei hjem til rekreasjon. Beklager dette både for meg selv og for alle andre. Sees.
Les Sturlas første reisebrev ved å klikke på linken til høyre.
