Alexander Urrang-Hauge
SISTE STIKK: Urrang Hauge er en jordnær kar fra relativt rurale strøk, som er en mester i å formulere seg på elegant og knallhardt vis i spalten sin Siste Tur i Fri Flyt.
Fire skikjørere i alderen 27-36 år. Fire sett med ambisjoner rullende på hjul. Det er fredag, det er helg og ukas to siste dager skal tas ut i skikjøring. Det må skje nå. Værmeldingen fra yr.no må klaffe nå, det må skinne opp etter klokken 12:00 slik det har blitt lovet, det må være lett snø slik vi har forventet og vi må nå toppen slik vi har planlagt. Og ikke minst, den fine renna, den glatte facen, den siste traversen – alt må klaffe. Det er jo dette som er planen, det er dette vi har planlagt. Vi er her nå, nemlig. På mandag er det tilbake til kverna og tidsklemma og studiene og en jobb som er skikkelig midt på treet. Det som ikke blir kjørt i helgen blir ikke gjort. Det er nå. Og sesongen forsvinner raskt.
LES OGSÅ: En subjektiv studie av fjellets stereotyper
Et eller annet sted gikk vi oss vill i fjellet. Et eller annet sted glemte vi ut hvor vi kommer fra – og hvor vi skal. Et eller annet sted begynte fjellene å spille birollen i skikjøringen. Og la oss for all del ikke havne i et klisjefylt skispor av nostalgi der alt det gamle – slik vi gjorde det før – skal trumfe slik vi gjør det i dag.
I gamle dager, altså på 90-tallet, var det annerledes. Da ventet vi på de rette forholdene. Fjellsidene vi kjører i januar og februar i dag ventet vi til april og mai med på den tiden. Det er slike kommentarer man ofte hører. Var det slik, husker vi rett? Jeg er ikke så sikker. Historien har vist at vi ikke husker så godt. Kanskje var det da det begynte. At skikjøringen begynte å akselerere fra fjellet, med kraft fra bredere ski og hvassere skiferdigheter. I en detaljert beskrivelse fra en av vinterens skredulykker beskrives det hvilke ruter og veivalg som har vært vanlige de fem siste årene. Og hvem kan klandre folk. Fem år er lang tid. Fem år er en evighet når man er tjueårene. Men i fjellet? Fem år er som et fnugg av et mikrosekund av evigheten. Fjellet bryr seg ikke om hva vi har gjort de siste fem årene. Snølagene opererer ikke med begreper som sedvane og presedens. Snølagene støtter seg tyngdekraft og fysikk og tidens tann.
LES OGSÅ: Siste heisen opp
Etter en god natts søvn er turfølget vårt klar for topptur og skiglede. De fyller opp med sportsdrikk og proteinbars. De spenner på seg lette ski og tar ut kondisjonstreningens bonuspoeng i motbakkene. De passerer tregrensen, det blir brattere, snøen blir dypere. Men det skinner ikke opp, yr.no svikter. Skyene ligger tungt og tett og vinden har tatt seg opp. Sikten er grei, men konturene forsvinner. Turfølget går videre. Svetten renner, men beina er sterke som stål. Litt snø, litt vær – hva gjør vel det? Toppen er så nærme, nedkjøringen kan man nesten pirke borti med staven. Det er bare å flytte en ski foran den andre. I dette tempoet er de oppe om kanskje mindre enn tre timer. Kanskje 2 timer og 45 minutt hvis de gasser på.
Et eller annet sted begynte vi å bruke fjellet i stedet for å være i fjellet. Det er stor forskjell på det. Som fotballspiller eller svømmer er man ikke i banen eller på bassenget. Det er bare en arena. Omgivelsene er mer eller mindre konstante. Slik er det ikke i fjellet. Parken og pipen kan kanskje sammenlignes. Kanskje. Men ikke back countryen som de sier. Da er det andre spilleregler og fjellet stiller sine egne premisser. Å være i fjellet handler ikke om preposisjoner, men om en tilstand. Det er bare å kjenne etter. Været, vinden, utsikten, fargene. Nyanser i snøen og små og store hint som hvisker oss i øret. Hvilken historie vil vi være en del av? Vår egen lille plan eller den store historien om fjellet.
