Dette skjedde i Øksendalen
På grunn av manglende mobildekning i Øksendal er flere av politiets loggføringer omtrentlige –vanligvis med en viss forsinkelse.
Mandag 14. april:
Ca. 09.30: Ola-Inge Drøpping, Yngve og Erlend Dalquist, Øyvind Slørdahl, Ole Simensen og Eirik Bækken møtes på parkeringsplassen på Brandstad
Ca. 11.30-12.00: De seks snur på sørvestryggen like under toppen av Litlskjorta og starter nedkjøring sørøstover mot Kannsdalen
Ca. 13.00: Ola-Inge, Yngve, Øyvind og Ole velger å stanse for å starte ny oppstigning fra Kannsdalen. Eirik og Erlend fortsetter ned mot bilen
13.13: Et naturlig utløst snøskred fra sørvestsiden av Glennfjellet begraver Ola Inge, Yngve, Øyvind og Ole
Ca. 14.30: Eirik og Erlend ankommer parkeringsplassen på Brandstad
16.57: Eirik ringer 113, og samtalen mottas av operasjonssentralen i Kristiansund
Mellom 17.30 og 18.00: Første politimann ankommer Brandstad
Ca. 20.00: Seaking helikopter iverksetter søk i fjellområdet vest for Brandstad
21.13: Seaking-helikopteret avslutter søket for dagen
Tirsdag 15. april:
Ca. 04.30: Mannskaper fra de alpine redningsgruppene i Oppdal og Romsdal ankommer Brandstad
Ca. 07.00: Redningsmannskapene observerer området fra ca. 700 moh og konkluderer med for stor skredfare for å søke ytterligere
14.07: Politiet i Sunndal får melding om at Seaking-helikopteret har funnet signaler fra sender/mottakere i Kannsdalen (signalene ble funnet tidligere. Den forsinkede rapporten skyldes manglende mobildekning og stor belastning på telefonnettet)
Onsdag 16. april:
Ca. 05.00: Den alpine redningsgruppa finner at de har noen timers vindu for søk og graving, etter en kald natt som har stabilisert snøen
06.10: Seaking lander på Brandstad, etter kort rekognosering i fjellene
07.48: Tre personer funnet og gravd fram fra skredet i Kannsdalen
08.19: De tre omkomne som ble funnet først flys ned
09.30: Den fjerde og siste ble funnet ved hjelp av søkestenger. Han hadde sender/ mottakeren i sekken, som ble funnet tidligere
10.05: Alle de omkomne er fløyet ned fra fjellet
Tirsdag ettermiddag: Aksjonen avvikles etter debrief og orienteringer med alle involverte parter
DEN SISTE TUREN: Blå strek viser alle seks på vei opp, rød strek alle seks på vei ned, og grønn strek er nedkjøringa til Eirik og Erlend. X markerer funnstedet i Kannsdalen (trykk på bildet for større versjon). Foto: Ludvig Killingberg
– Jeg har begynt å lure på om de egentlig skulle et annet sted enn opp i den bratte renna. Hvorfor hadde de tatt på fellene, når det var bare noen få høydemeter opp til der de uansett måtte ta skiene på sekken og gå på beina? Dessuten hadde Yngve og jeg funnet god snø under tilsvarende værforhold andre steder i nærområdet, sier Smestad.
LES OGSÅ: Den siste turen
Han har vært mye på tur i Øksendalen sammen med Yngve Dalquist, og kjente også Øyvind Slørdahl og Ola Inge Drøpping godt, blant annet fra en rekke toppturer og konkurranser i skialpinisme. Sannsynligvis ville Smestad deltatt på turen selv hadde det ikke vært for norgescupkonkurranse i Tromsø på samme tid. Han forteller om svært ivrige karer, som gikk på skitur uansett værforhold.
– Yngve og jeg lot oss sjelden stoppe av været. Vi planla turer nøye, og reiste på tur uansett. Etter ulykken har jeg tenkt mye på dette, kanskje kan det være lurt å la seg stoppe av været noen ganger. Dårlig vær gir også dårligere odds ved en eventuell redningsaksjon.
Han forteller at både Dalquist og Slørdahl var svært opptatt av skredfare og snøvurderinger. Samtidig var de pågående og ivrige, og ikke redde for å komme seg avgårde. Selv om stedet hvor de ble tatt i skredet er et av stedene Dalquist har vært aller mest, sier Smestad at de alltid har sett på Kannsdalen som et risikabelt sted.
KAMERATEN: Bård Smestad hadde vært mye på tur med tre av de fire som omkom i Øksendalen i påska i fjor. Foto: Tore Meirik
– Vi begynte å gå turer i Øksendalen i 2010, og vi var på Fløtatind første gang jula det året. Da hadde jeg vært på Dronningkrona noen dager før med Yngve, Øyvind og noen kompiser av de. Det var nok første turen vi hadde sammen. Den siste helga i oktober 2012 hadde vi en maksimal pudder-i-solskinn-dag på Fløtatind. Yngve og Øyvind og jeg. Vel nede på Brandstad møtte vi noen lokale karer som hadde vært på Litlskjorta og kjørt ned Kannsdalen. Det var etter dette at vi vurderte Litlskjorta som en tur vi burde prøve. 14 dager senere ble jeg med lokalkjente til toppen av Litlskjorta første gang. Siden har jeg vært på Litlskjorta 11 ganger, sier Smestad.
Selv om de alltid har ansett Kannsdalen som skummel, er han ikke i tvil om at karene følte seg trygge på stedet der skredet kom, og mener det er et naturlig sted å ta en kort pause på vei ned. Men Smestad syns det er rart at de fire ville oppsøke bratthenget på sørvestsiden av Glennfjellet under de rådende forholdene.
LES OGSÅ: Den bunnløse sorgen
– Hvis det stemmer at de planla å gå opp den renna, så antar jeg de hadde gjort vurderinger av skredfaren allerede, og planla å vurdere kontinuerlig underveis på vei opp. Jeg kjenner meg igjen i ønsket om å få mer ut av dagen, særlig i en situasjon hvor det var flere timer dagslys igjen, og de hadde fått ganske dårlig skikjøring fram til da. Jeg vet også at de hadde en veldig bra tur dagen før, og da føles det kanskje enda surere å ikke få maks ut av skidagen.
Smestad kjente ikke Ole Simensen, men han beskriver både Yngve Dalquist, Ola Inge Drøpping og Øyvind Slørdahl som svært spreke karer.
– Både Ola Inge og Yngve var lommekjent i området. Yngve var svært erfaren, og god på ski, men også Øyvind hadde vært mye på tur, og han var veldig sprek. Ingen hadde vel gått så mye på tur som Ola Inge, som jeg i hovedsak kjente fra randoneekonkurranser. Dette er motiverte folk som ikke gir seg, og slike typer kan være veldig inspirerende å ha med på tur, sier han.
OMKOM: De erfarne skikjørerne Øyvind Slørdahl (til venstre) og Yngve Dalquist mistet livet i skredulykken i Øksendalen i påsken i fjor. Foto: Bård Smestad
