Stian Langeland har jobbet med regelbaserte metoder for risikoreduksjon som friluftslivsstudent ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, og var en dem som hadde foredrag på Skredkonferansen. Han er også skredinstruktør gjennom DNT. Langeland fikk de samme spørsmålene fra Fri Flyt som i går ble stilt til Tor Olav Naalsund, Espen Nordahl og Bjørn Michaelsen.
– Hva mener du om Georg Kronthalers systematiske snødekkeundersøkelse?
– Jeg har fått muligheten til over lang tid lære mye av flinke personer som legger stor vekt på å oppnå en dybdeforståelse av skredfenomenet. For min del blir derfor systematisk snødekkeundersøkelse en fin måte å systematisere en tankegang jeg har jobbet lenge med og jeg gleder meg til å fortsette og prøve den ut.
– Hva er din kommentar til Kjetil Brattliens kritikk mot Kronthaler og NVE under Skredkonferansen?
– Uten nytenkning innen faget kommer vi oss ikke videre. Det er viktig at vi har takhøyde for nye idéer og arbeidsmåter. Gjennom konstruktiv kritikk og gode tilbakemeldinger må vi jobbe sammen på tvers av fagmiljøer for å lære av hverandre. For min egen del liker jeg å prøve ut metoder/arbeidsmåter i praksis før jeg gjør opp min egen mening om det.
– Hva mener du om regelbaserte metoder og kobling mellom faregrad og anbefalt bratthet?
– Jeg synes det er flere momenter som er vel så viktige som faregrad og bratthet i en regelbasert metode. Faregraden er satt for et stort område og egner seg da etter min mening best til å brukes under turplanleggingen, ikke til enkelthengvurderingen. Jeg er tilhenger av metoden Pascal Hägeli har utviklet for Canadian Avalanche Association. Der man stiller spørsmål om snøforholdene – innblåst snø, faretegn, vedvarende svakt lag og så videre. Ut i fra hvilke snøforhold en har med å gjøre, ser en fort hvilke begrensninger en bør legge på hvilket terreng en velger å oppsøke. En slik metode må selvfølgelig tilpasses norske forhold, men selve måten å jobbe på har jeg stor tro på. Spesielt er det viktig for en nybegynner som tar et to-tre dagers skredkurs at man kjenner igjen teorien man har snakket om inne, når man kommer ut og skal ta en beslutning om man skal kjøre et heng eller ikke. Denne metoden viser veldig godt sammenhengen mellom snøforhold og faretegn og konsekvensene av å velge for komplisert terreng. Alle regelbaserte metoder vil være forenklinger av virkeligheten, men ved å jobbe på denne måten tror jeg brukerne vil få en bedre forståelse av virkeligheten bak reglene og kanskje motivere dem til å sette seg dypere inn i stoffet. For å sette det på spissen: Det er ingen andre i verden som bruker en regelbasert metode som sier at man skal kjøre under 25 grader ved faregrad 4, under 30 grader ved faregrad 3 og under 35 grader ved faregrad 2? Hvorfor skal vi i Norge gjøre noe som ingen andre i hele verden gjør? Ville ikke andre land kastet seg over dette hvis det fungerte så godt?
